Business as usual

Det ser ikke akkurat pent ut. Førsteinntrykket av utstillingen Going to Market, sett fra avsatsen til hovedsalen på Henie Onstad Kunstsenter, er at verkene ser litt stusselige og, overraskende nok, ganske like ut. Det er noe med formatet på arbeidene og balansen i rommet. Unntaket er Snorre Ytterstads In the Middle of the Fucking Room som er et gledelig gjensyn. Kunstnerens verk fra 2002 består av åtte stålvaiere fra hvert hjørne i utstillingsrommet, festet i to kronestykker som er splittet og satt sammen til en ny enhet slik at teksten «krone» i mynten har blitt til «none». Denne finanskritiske treffsikkerheten er oppløftende, og er til stede, om enn ikke så profetisk, også i de to andre arbeidene kunstneren viser, Cut (Circle) (2004) og Peeled (2006).

Snorre Ytterstad, Peeled (2006)

Konkursbegjæringen av investeringsbanken Lehman Brothers i september 2008 markerte at finanskrisen var et globalt faktum. Konkursen er den hittil største i vår kapitalistiske æra og ble fremtvunget av såkalte subprime boliglån, utstedt til lånetakere som normalt ikke anses som kredittverdige. Det nærmest ufattelige omfanget av krisen tvinger frem spørsmålet: hvorfor fortsatte banker å låne ut store summer uten sikkerhet? Forklaringen kan spores i to ideologisk sett motstående forventninger: 1) Troen på at markedet ville sørge for at husene til lavinntektsfamilier ville stige i verdi. Og 2) Forventingen om at staten ville rykke inn dersom dette skulle krasje. For utlånerne lå det en trygghet i at dette var «too big to fail». Melanie Gilligans videoarbeid Crisis in the Credit System (2008) tar nettopp utgangspunkt i finansmiljøers egenforståelse og spekulative inntjeningsformler i en nedgangstid.

En utstilling som tar for seg marked, verdi og finanskrise er unektelig relevant i en samtid der både finansfolk og legfolk forsøker å reorientere seg og forsiktig håper at bunnen er nådd. Utstillingen søker i tillegg å knytte an til Henie Onstads historie, som ved oppstarten i 1968 var Norges eneste visningsrom for kunstnere som arbeidet i en neo-avantgardistisk tradisjon. John Baldessaris I am making art og I will Not Make Any More Boring Art, begge fra 1971, og Gustav Metzgers manifest Art Strike 1977-1980 fungerer fint som historisk bakteppe i denne sammenhengen. Også utvalget av samtidskunstnere kjennes relevant. Minst ett samtidsmanifest må en kunne forvente, og her er det laget av kunstnerkollektivet Claire Fontaine og bærer tittelen Untitled (We are all whatever singularities) 2006. Manifestet er trykket opp på fem hundre enkle A4 ark.

Marianne Heier, Luxe 2005-2009

I 1964 skrev Arthur Danto essayet «The Artworld» som forsøkte å forklare hvordan det kan ha seg at Andy Warhols Brillo Boxes er kunst, mens de samme vaskemiddelboksene oppstilt i en matforretning ikke er det. Marianne Heiers verk Collection (2004-2009) tematiserer slike institusjonelle rammer som definerer kunstverkets autonomi og verdi. Kunstneren har gått til innkjøp av kitsch-aktige pyntegjenstander fra bazarer og butikker på Grønland i Oslo, hvorav ingen av gjenstandene kostet mer enn 100 kr. På Henie Onstad er gjenstandene satt opp på en rekke langs en vegghylle. Det er utvilsomt uvant å se disse tingene i en slik institusjonell ramme, men jeg er usikker på om bokstaveligheten i prosjektet denne gang skaper det refleksjonsrommet som vanligvis oppstår i møte med Heiers kunst. Styrken i Heiers kunstnerskap ligger i en uvanlig sterk stedsspesifikk tilnærming. I andre verk, som Construction Site (2005), der kunstneren iverksatte en oppussing av lunsjrommet for vaktene på Nasjonalmuseet, er Heier nærmere en slik posisjon. Den mest interessante såkalt institusjonskritiske kunsten i dag forholder seg aktivt til at ideen om en autonom plattform for utøvelse av kritikk mot institusjonen er kollapset. Kritikken har flyttet inn i institusjonen, og utføres ikke lenger overfor den. Dermed blir kritikkens stedsspesifikke varhet sentral.

Lokal og stedsspesifikk er vitterlig Jesper Alværs Last Movements (2009) som viser de siste bevegelsene i kontoutskriftene til kunstnere, kurator, teknikere, osv. som er involvert i utstillingen. Litt morsomt, men ikke særlig avslørende. Sammen med Heiers ready mades og Metzgers aviser i verket MASS MEDIA today and yesterday (2009) fungerer imidlertid kontoutskriftene interessant kontrasterende til utstillingens forøvrige mer «kunstlige» verk.

Lina Viste Grønli Art & Alienation, Herbert Read (the artists personal collection)

Lina Viste Grønlis prosjekt er tydeligere knyttet til en konseptuell formalisme; verket Art & Alienation er en installasjon bestående av kunstnerens egen samling av en rekke eksemplarer av Herbert Reads bok med samme navn. Boksamlingen er presentert i vakre bokskulpturer av tre, stilt opp på mørkegrå teglsteinspidestaller. Jeg hadde gjerne sett Grønlis bokskulpturer regissert strammere inn i utstillingen, for eksempel gjennom en dialog med de utvalgte katalogene og kunstbøkene som presenteres i glassmonter i utstillingsrommet
Både Viste Grønli og Ytterstads «politiske» verker er estetisk finstemte til fingerspissene, og det er oppløftende å se disse kunstnerne i samme utstillingsrom.

Utstillingen følges av en liten katalog med gode tekster av blant andre kurator og skribent Will Bradley og utstillingens kurator, Caroline Ugelstad. I det hele tatt er dette et solid utstillingsprosjekt selv om jeg savner en estetisk omsorg for verkenes egenart og plassering i utstillingsrommet. Henie Onstad Kunstsenters hovedsal er skapt for store skulpturer, utfordringen er dermed større for denne type utstilling. Ugelstad har som kurator et godt grep om utstillingens tema, men overlater i litt for stor grad til enkeltverkene å artikulere det.

Ingressbilde: Melanie Gilligan, Crisis in the Credit System, videostill (2008).

Annonse: