Mickael Marmans utstilling Heimweh på Centralbanken i Oslo, er en lagkake av en maleriutstilling. Utover den biografiske og kulturhistoriske informasjonen som ligger innkapslet i Marmans lerreter, blir man presentert for et uensartet, men samvirkende prosaunivers. Gallerist Arild Tveitos portefølje inneholder i tillegg til Centralbanken også visningsrommene Santalorosa og Diorama, og han har vist et lekent (stikkord: gjemsel) forhold til tekstformidlingen av utstillinger, hvor prosa og aliaser har fått boltreplass. Materialet i Heimweh er forfattet av kunstneren selv, Fatou Åsbakk, Triolet Vida og Louise Jacobs. Mest plass får et oppslag skrevet av Marman. Teksten handler om en turists erfaringer som afropeisk reisende blant selvrealiserende, hvite backpackere i Mexico, og om sikrende, byutvidende strategier for et subjekt som ikke er hvitt, som stort sett lever i et uniformt og xenofobisk vest-Europa. I det hele tatt handler Heimweh mye om hvordan man som kunstner og subjekt griper an forskjellen mellom dét å bli gjen- og anerkjent, og sett – på godt og vondt.
Billedkunstneren Jacobs har skrevet en impresjonisme om blant annet blikk. Billedkunstner og forfatter Åsbakk har levert et korrespondentbrev eller en trip-rapport hvor byen Bergen og nattklubben Berghain i Berlin blør sammen til ett og samme mål, hvor korte kapitler rammes inn av råd for å «komme inn» på den legendariske klubben, og hvor statusen til jegets kropp er med i beregningen. Vidas yrkesliv vet jeg ikke noe om, men teksten later til å kunne være en tilpasning av Erik Poppe og Hans Petter Blads manus til kultfilmen Schpaaa fra 1998, hvor Marman medvirket som barneskuespiller. Marman leverer også selv en tekst hvor han beskriver hvordan det har vært å være beheftet med «filmen», uten å nevne den ved navn.
De femten malericollagene i Heimweh er relativt beskjedne av størrelse, mellom 30 x 40 cm og 60 x 70 cm, hengt opp i rekke over to vegger. Samtlige består av hastig påførte ornamentarrangement og fargefelt, samt fotografi påklebet det ugrunderte lerretet. Enkelte har også annet materiale klistret på: noe som kan se ut som akvariegrus, og noe jeg er sikker på er havregryn. Materialbildene peker på bricolage-optmismen i nyere malerihistorie, både tysk og nord-amerikansk sådan. Den vekker også assosiasjoner til et knep utslitte formgivningslærere tydde til den gang jeg var i grunnskoleutdanning, mindre enn et tiår etter Marman, hvor man ble satt til å sysle med å få stein og kongler til å henge fast på kopipapir ved hjelp av limstifter. Det er et grep som både forvirrer og informerer lesningen av bildene. Jeg er ingen interiørarkitekt, men har generasjonsbestemte minner om den «rustikke» tekstureringen av hjemlige overflater på nittitallet. Fotografiene som svever over maleriene i firkantede faner er i stor grad stillbilder fra spillefilmen Schpaaa. Mange er relativt anonyme, enten av urbane miljø fanget inn av filmens fotograf John Christian Rosenlunds kamera, eller i svart-hvitt og muligens hentet fra andre kilder, av personer med ryggen vendt bort fra linsen. Ett av to nærbilder inkludert er av kunstneren selv i chiaroscuro.
For dem som ikke kjenner til Schpaaa, er det kanskje greit at man bemerker at filmen er en brutal gangsterfortelling hvor alle hovedkarakterer er barn i Oslo sentrum-øst, skrevet og regissert av personer som ikke deler den etniske og kulturelle erfaringen til barna som medvirker. Den er et interessant tidsbilde hva filmfotografi, slang og kulturelle stereotypier angår. Utfra det man kan trekke av Marmans tekster, har han opplevd medvirkningen i filmen som stadig sirkulerer i enkelte kretser, som like mye hemsko som bonus og inntektskilde. Kunstneren er bosatt i Berlin og uteksaminert fra aldrende giganter hva europeiske professorskoler angår, i Hamburg og Frankfurt. Marman skriver at han er glad for å ha medvirket i verket, men muligens ikke ville deltatt igjen, nettopp fordi folk i Norge og Oslo forbandt ham med filmen i et tiår etter at den ble tatt av plakaten.
Marman sjonglerer ry og realitet, beryktethet og berettigelse i Heimweh, som for ordens skyld betyr «hjemlengsel» på norsk. I et felt hvor nettopp synlighet for mange er det største ønsket, er det interessant å se en utstilling som kveiler seg med ubehaget over det å bli gjenkjent. Anonymitet og synlighet er ikke nødvendigvis privilegier man kan velge å tre inn og ut av, men betingede goder.
