Torsdag 20. oktober åpner Per Inge Bjørlo sin første store retrospektive utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. På samme institusjon viste han i 1984 Indre Rom I, et verk som på mange måter introduserte installasjonskunsten på norske institusjoner. Verket var dessuten det første i en serie installasjonsarbeider som stadfestet Bjørlo på den internasjonale arenaen, etter hvert med deltagelse på biennalene i Sao Paulo og Venezia. De dramatiske og spenningsfylte installasjonene speiler det mørke alvoret i grafikken og tegningene til Bjørlo, og klarer å skape en konsentrert angst ved hjelp av fysiske virkemidler som lukt, rom og varme. Indre Rom V er fremdeles en av de faste installasjonene ved Museet for Samtidskunst, men mange av de større installasjonene er nå kun tilgjengelige i dokumentasjon. Bjørlos arbeider spenner over grafikk, skulptur, tegning og maleri, og utstillingen på Henie Onstad viser over 50 av Bjørlos arbeider på tvers av mediene. På lørdag åpner han i tillegg en ny utstilling, Ringspelet 2, på Galleri Riis og sammen vil de to utstillingene, samt en kommende publikasjon på PAX Forlag, gi et godt bilde av en mangefasettert kunstners arbeid over 30 år.
Hvordan går forberedelsene til utstillingen?
Med stor innsats frå mange – gjeng den tekniske delen bra.
Hvordan er det å være tilbake på Henie Onstad hvor du viste Indre Rom I i 1984? Og hvor Larger Body og står installert?
I 1984 var det óg eit miljø her med Per Hovednakk som ville kunsten. Tilliten og dialogen til oss, den gang unge, var noko nytt og ventilerande i motsetning til den lukka verda i Nasjonalgalleriet. Mykje har hendt på arenaen siden den gong, men Henie Onstad av i dag har mykje av den same pulsen. Ein vilje til kunsten.
Hva betydde Indre Rom I for deg i 1984? Og hvordan ser du verket i dag?
Indre Rom I spegla ein stor klang som var avgjerande å leita fram – ein slags etisk debatt som kunstnere alltid fører. Klangen sit framleis i.
Hvordan har du og kuratorene ved Henie Onstad valgt å jobbe med den retrospektive utstillingen?
Karin Hellandsjø som i utgangspunktet ynskte utstillinga og Caroline Ugelstad som er kurator har båe hatt eit blikk til arbeida mine, som overraskar og samstundas bekrefter arbeid eg hadde avslutta og lagra for lengst. Underleg å måtte sjå attende… Eg valgte sjølv å skape ein ny installasjon som fører viare og ut av den retrospektive.
Dere har valgt å vise dokumentasjon av rominstallasjoner som av åpenbare grunner ikke er tilgjengelige? Kan man representere en slik materialitet og fysikalitet gjennom dokumentasjon?
Større skulpturer, rominstallasjoner osv. vert omtala og presentert i ei kommande bok. Ein video frå Indre Rom I er einaste «ikkje eksisterande» verk. Vi veit at jorda er rund, men ser berre horisonten…
Har du oppdaget noe nytt, eller funnet noe som var glemt i tilbakeblikket på din egen produksjon i forbindelse med utstillingen?
Ganske utmattande å vende blikket attende – men nei, arbeida sit i meg.
Når, hvordan og hvorfor ble du kunstner?
I 1952, frå sex, Spjelkavika avklart ved modning…
Du blir kalt en pionér innenfor norsk installasjonskunst og grafikk, hvem er dine inspirasjonskilder?
Sverre Otto Y. bar i seg alle dei motsetningsfylte kreftene som kunsten handlar om – han ga oss eit glimt og er den største pionér.
Kan du nevne noen samtidige kunstverk eller kunstprosjekter/praksiser som har innflytelse på deg i dag?
Innen kunsten vil eg framheve Eva Hesse, Juan Muñoz og Walter Pichler som viktige livs/kunstprosjekter.
Hva kunne du tenke deg å forandre i kunstverdenen?
Utover arbeida mine kan eg ikkje forandre noko. Klangen av den djupe/sanne kunsten vil alltid overleve og gå viare i unge kunstnernes tolkninger. Eg er optimistisk på kunstnerens vegne og er glad for at så mange unge mennesker velger vie så mykje tid til denne fordjupning. Kunsten er den viktigaste metafor!
