I sin rapport fra årets utgave av Coast Contemporary, Land of Prey. Witch-hunting in the 21st century, publisert i Kunstkritikk, hopper Carina Beddari over vesentlige fakta og skaper et vrengebilde av arrangementet. Jeg vil gå gjennom og korrigere bildet hun skaper, men først litt generelt om konferansen.
Årets Coast Contemporary hadde en alvorlig tematikk: Moderne heksejakt. Tortur av kvinner som beskyldes for å være hekser, er et økende problem globalt. Ett av ønskene mine var å snakke med, og ikke om, en kvinne som bor i en hekseleir i Gambaga i Ghana – hvor kvinner som er jaget fra hjemmene sine anklaget for å være hekser, kan søke tilflukt – om hvordan situasjonen er i leiren og hvordan verdenssamfunnet bør bidra for å få økt oppmerksomhet rundt det faktum at eldre kvinner tortureres, brennes og bankes opp, anklaget for å være hekser, i 2022.
Beddari karaktiserer konferansen som preget av en aktivistisk holdning. Det stemmer: Jeg oppfordret publikum til å ta konferansens tema med seg i programmeringen ved sin institusjon og inn i kunsten – og til å ta tilbake fortellingen om hva en heks er, da narrativet om heksen fortsatt «eies» av kirken og filmindustrien.
Beddari beskriver publikum som hvitt og privilegert. Hadde hun sett rundt seg i salen hadde hun oppdaget at salen var full av mennesker fra andre land og andre kulturer, og at de andre «hvite» som satt i salen ikke nødvendigvis var så privilegerte. Vi har jobbet hardt med å nå ut til nye målgrupper i år. Så kan man selvsagt argumentere med at alle er privilegerte sammenlignet med en kvinne som Suuk Laari, som har bodd i en hekseleir i 15 år, etter at hun ble anklaget for å ha gjort et barn sykt.
Leiren Laari har levd i huser rundt 90 personer funnet skyldig i heksekunst og rundt tusen kvinner oppbevares i seks slike leire i Nord Ghana. Kvinner som anklages kan rømme til en av leirene for å redde livet sitt. Som oftest har de eldre kvinnene rukket å bli utsatt for grov vold og tortur for å fremkalle en tilståelse.
Suuk Laari ble gjenforent med sin sønn og fikk flytte hjem til landsbyen sin én uke før hun skulle delta på Coast Contemporary, gjennom Go Home-prosjektet som driftes av en annen deltager på konferansen, Samson Laar. Hun ønsket allikevel å delta for å snakke til publikum og forsøke å gjøre flere oppmerksomme på situasjonen for disse kvinnene.
Beddari reduserer denne sterke kvinnen til: «sannhetsvitnet som under de digre lysekronene skulle vekke privilegerte, hvite kunstfolk til handling». Ifølge Beddari klappet publikum og «vred oss kanskje samtidig i stolene». Hun beskriver her en kollektiv følelse av ubehag, riktignok beskyttet bak et «kanskje», men budskapet er klart: Dette var ubehagelig. Ikke fordi Suus historie var sterk, men fordi Suuk Laari «skulle vekke privilegerte, hvite kunstfolk til handling». Tilbakemeldingen vi fikk etter Suuks presentasjon var en helt annet. Sjokk over virkeligheten og et genuint ønske om å få dette på agendaen, var inntrykket vi arrangører satt igjen med.
Laar jobber i Gambaga-leiren med å redde kvinners liv og han er ansvarlig for de humanitære prosjektene i leiren og for Go Home-prosjektet. Han henter kvinner anklaget for å være hekser som har fått bena knust og ryggen brukket etter «hekseforhør», og jobber utsatt i en hard hverdag. Men han elsker det, som han sier.
I Beddaris tekst vies den viktige samtalen mellom Laari, Laar og min medkurator Larry Ibrahim Mohammed knapt noen oppmerksomhet. Laars direkte oversettelse av Laaris ord og dramatiske livshistorie, beskrives uinteressert og avvisende med referanse til måten Laar snakket på: «en svært kristen, nærmest prekenaktig retorikk». En kritiker må takle at folk utrykker seg forskjellig, og ikke redusere dem til en pompøs predikant.
I sin egen presentasjon, som Beddari heller ikke nevner, snakket Laar høyt og engasjert om hvor grusomt kvinnene har det og at ingen bryr seg om dem. Han beskrev hvordan kvinner tortureres ved at håndleddene bindes i hver arm og to menn løper rundt og rundt med kvinnene til de faller, bena brekkes, lemmer løsner og de dør. Han snakket om viktigheten av terapi for å forhindre selvmord når kvinnene ankommer leiren, om behovet for en ny lov som forbyr heksejakt, og ønske om utdannelse for de mange barna som også bor i leiren.
Beddari mener at gruppesamtalene ikke har fungert, men her deltok alle fra det internasjonale programmet og en rekke kunstnere og andre i gode samtaler. Folk delte frustrerte tanker og ideer oppstod. Dag to valgte flere grupper å gjennomføre samtalene ute i sola under en septemberblå himmel; hadde Beddari spurt kunne jeg informert om at folk hadde satt seg på utsiden.
Ifølge Beddari hadde «mange av deltakerne alt satt seg på et fly til neste viktige kunstevent» før den avsluttende performancen med Bar Dû Nord. Det var imidlertid kun to personer fra Norge og én fra USA, av totalt 60 påmeldte, som ikke rakk å få med seg middagen og avslutningsarrangement, etter at de hadde deltatt på atelierbesøkene. Det er ingen grunn til å forsøke å få leseren til å tro at folk ikke var interessert i å gå på atelierbesøk eller på avsluttende performance fordi de var så viktige at de hadde hastet videre.
Påstandene Beddari fremsetter er alvorlige for Coast Contemporary som prosjekt og kunstnerstyrt plattform. Vi hadde fortjent å miste muligheten og støtten til å gjennomføre et nytt arrangement, hvis de hadde vært sanne.
Samson Laar avsluttet konferansen med å si: «Keep talking about it, and one day witch-hunting will be a thing of the past.» Jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme. Den formen for heksejakt og angrep på kvinners kropp og liv, som vi ser på som et stygt gufs fra fortiden lever i beste velgående.
– Tanja Sæter er kunstnerisk leder for Coast Contemporary, som hun grunnla i 2015.
