I 2015 feirer Museet for samtidskunst 25 år. Jubileet markeres fra 13. mars med utstillingen Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015. Kunstkritikk markerer begivenheten med åtte kritiske blikk på museet.
Tone Hansen er direktør for Henie Onstad Kunstsenter.
1. Hvordan vil du beskrive den faglige profilen til Museet for samtidskunst i de tretten årene museet eksisterte som selvstendig institusjon, fra 1990 til 2003?
For en ung kunststudent i Oslo fra 1994 til 1998 var Museet for samtidskunst noe man i høy grad forholdt seg til. Museet etablerte seg raskt som en selvstendig enhet, vesensforskjellig fra hvordan samtidskunsten ble presentert under Nasjonalgalleriet. Museet ble et viktig omdreiningspunkt for kunstdiskursen. Samtidig ga museet publikum muligheten til å se samtidskunsten i et internasjonalt perspektiv. Både studenter og kunstnere så institusjonen som en utfordrende maktfaktor med stor definisjonsmakt, men også med høy faglig kompetanse gjennom utgivelsene av Terskel, som Jan Brockmann etablerte, og med fokus på etablerte kunstnerskap og større presentasjoner. Jeg husker godt de første møtene med Brockmann, som med sin kunnskap fra studier under blant andre Adorno, var en viktig skikkelse. Han hadde stor museal kompetanse som han generøst delte.
2. Hvordan synes du museet har utviklet seg innenfor rammen av Nasjonalmuseet de siste tolv årene?
Museet fikk for kort tid på egne ben, 13 år for et museum er for ingenting å regne. Samtidig var jo institusjonen preget av konflikter fra starten av. I dag er det mange flere premissgivere i norsk kunstliv, og Nasjonalmuseet står ikke alene med definisjonsmakten. Sett i retrospekt har jeg likevel hatt mange store kunstopplevelser på Bankplassen. Ved fusjonen virker det som om avdeling for samtidskunst har hatt noen utfordringer med å definere sin posisjon innad og utad, men de er fremdeles vår største forvalter av samtidskunsten, og de innkjøp som gjøres der vil forme ettertidens forståelse av vår tid. Det håper jeg museet er seg bevisst.
3. Hva har vært museets viktigste bidrag til det norske, nordiske og internasjonale kunstfeltet?
I Norge fikk samtidskunsten endelig et samlende museum med kunstfaglig ekspertise på vår egen tid, noe som ble utviklet parallelt med det tverrfaglige og internasjonalt orienterte programmet på Henie Onstad Kunstsenter. HOK har ikke vært en strategisk samlende institusjon, og derfor ble Museet for samtidskunst så viktig. Museet fikk en nordisk posisjon fordi det endelig ble gjort et systematisk arbeid med samtidskunst som bidro til å sette det nordiske i perspektiv. Det internasjonale bidraget er jeg mer usikker på.
4. Hvordan mener du museet fungerer på Bankplassen i dag?
Bygningen er litt som et torneroseslott – full av spennende rom, trapper og ganger som kan benyttes til å iscenesette verk og opplevelser. Per Inge Bjørlos rom er for eksempel et nydelig eksempel på et stedsspesifikt verk. Ilya Kabakovs installasjon er også et lite skattekammer. Rommene er både en mulighet – men også en stor retorisk utfordring for enkelte av utstillingene som ikke har nytte av så spesifikke rom. Etter at staben flyttet ut ble nok huset litt tomt, en utstilling er jo ikke ferdig når den åpner – det er da dens offentlige liv starter. Jeg tror en utstilling trenger kuratorens kjærlige tilstedeværelse gjennom hele utstillingsperioden. Jeg tror samtidskunsten, gitt at den får nok spillerom på Vestbanen, har mest å tjene på flyttingen. Samtidig liker jeg ideen om at huset gradvis forandres til en stor, permanent installasjon.
5. Hva er museets største utfordringer i årene frem til Nasjonalmuseet åpner i nye lokaler på Vestbanen i 2020?
Å gjøre samtidskunsten relevant for folk som del av det offentlige ordskiftet, å skape nærhet til det kunsten formidler. Å bygge en samling også nå, ikke vente til huset er ferdig. Være klar over de tendenser som finnes internasjonalt i samtidskunsten og fange opp disse. Bruke sin maktfaktor til å skape gode utstillinger i overgangsperioden.
