Alice Slyngstads utstilling Sleeping handles på Norsk billedhoggerforening domineres av atmosfæren den skaper. I det første rommet står en handlepose i metall midt på gulvet (Sleeping handles #2). Den ser ut som en sånn i papir som man får med seg fra klesbutikker. Den har brede håndtak som henger langs siden. Oppi står en sjøhest i glass i en dam med vann. Ned fra taket rett over posen strekker det seg en stålarm med en nedovervendt høyttaler i enden. Verket er badet i rødoransj spotbelysning og får en skarp skygge som avtegner seg langs gulvet. Ut av høyttaleren siver en hviskende vokal. Den fremfører tekst skrevet til utstillingen. Jeg forstår det som at det er kunstneren selv som synger, med en varm melankolsk stemme. Ordene er nesten umulig å oppfatte, og det er heller ikke så nøye. Stemmen virker mer henvendt til objektene enn til meg (jevnfør at høyttaleren er plassert rett over posen), som om jeg tyvlytter til kunstneren mens de synger for kunsten sin.
I det andre rommet er det mer bevegelse. Der det første rommet trakk all oppmerksomheten mot rommets senter, er situasjonen her gjort mer diffus. Mindre skulpturell, mer arkitektonisk. Håndtaket er nappet løs fra handleposen, snudd på hodet og gjort om til en portal høy nok til at jeg kan gå oppreist gjennom den, repetert seks ganger i en sirkel. I midten er det et rundt basseng fylt med vann. Båden portalene og bassenget er hvitmalte, noe som gir litt Ikea-preg. Lyset kommer og går, flakker over veggene, skifter farge. Innimellom slås det helt av, og da drypper vann fra taket som treffer bassenget med deilige, små plask. Portalsirkelen er en slags tempel-minimalisme, dvs. 60-talls installasjonskunst ispedd generiske referanser til hellige rom. Lyden tar mye plass også her. En salig stemme messer spakt over noe som høres ut som en utstrukket orgeltone. Det er omtrent alt jeg sitter igjen med. Det er ikke et problem, kun en observasjon. Soniske minner blekner fort. Det er uklart om det er egne lydspor til hvert av de to verkene. Om det er det, ligner de uansett såpass at de er vanskelige å skille, pluss at de flyter over i hverandre.
Begge avdelingene virker orkestrert for å få meg i en tilstand av sanselig velbehag, avslapning, mottagelighet. Det er satset på eteriske, stemningsskapende virkemidler som lyd, lys, vann, som bidrar til å oppløse objektets konturer – og kanskje også mine. Kristian Vistrup Madsen skrev et essay for Kunstkritikk i fjor om dreiningen mot «stemning» som nytt kvalitetskriterium i kunsten. Stemningskunsten kjennetegnes av en binding til den umiddelbare sanselige opplevelsen og en vekting av kunstens «følelsmessige undertoner», for å si det litt enkelt. Dette skjemaet er anvendbart på Slyngstad. Hun fremstår i hvert fall vel så opptatt av det som skjer på persepsjonsnivå og av å manipulere affekt som av bildene og betydningene hun setter i omløp. Jeg er sympatisk til dette programmet, særlig det å gi den situerte opplevelsen forrang foran et påklistret innhold som kan sirkulere uavhengig av utstillingen. Samtidig er det noe med den salige og friksjonsløse atmosfæren i Slyngstads utstilling som vekker en mild skepsis. Den er liksom både for prektig og for søt på en gang.
Motstandsløsheten er for så vidt typisk for den intime pakten mellom kropper og objekter som kjennetegner praksisene og rommene Slyngstads verk viser til. Det er mye fokus på håndtaket i utstillingen. Helt fri er den altså ikke for symboler. Det er en betydningsladet figur, og mer semiotisk interessant enn sjøhesten, som i mine øyne kun opptrer som en hvilken-som-helst pyntegjenstand (selv om den har et reproduktivt system som roter litt med et binært kjønnsbegrep). Mest talende er forskyvningen av håndtaket fra handlepose til tempelarkitektur, altså fra kommersiell til hellig. Det er en smart påminnelse om at organiseringen av luksusvarer ligner organiseringen av helligdommer. Begge deler må vekke attrå. Det er fort å glemme at de er henvist til å jobbe med den samme biologien, og må ty til beslektede midler. Kunsten er også en libidinal teknikk og på sett og vis en bro mellom disse to sfærene, noe tredje. Den har større eksperimentell lisens, men også uklar avgrensning. Det er balansen mellom søtladen vare og etteraping av religiøs form, som stemningskunsten må få til, hvis den skal nå den eksistensielle dybden den sikter mot.
