Tekstile randsoner

På et eller annet vis har jeg alltid tenkt på Ann Cathrin November Høibos arbeider som ekstremt taktile, fargerike og anarkistiske. Sånn sett var nyheten om at Høibo nå var blitt en del av stallen på Standard – et galleri kjent for en nykonseptualistisk profil som lefler utilslørt med den historiske konseptkunstens visuelle puritanisme – litt urovekkende. Idet jeg trer inn i galleriet, kjenner jeg umiddelbart på angsten for at Høibos galleritilhørighet skal ha temmet, eller «Standardisert» Høibos uttrykk. Det første som møter besøkeren er nemlig en gammel traver: To monokrome hvite bilder, det ene litt større enn det andre, plassert side ved side. Med det hvite maleriets nesten hundre år gamle historie, som strekker seg fra Malevichs Hvitt på hvitt og via Rauchenberg White painting, skulle man kanskje tro at potensialet for fornyelse var minimalt. Men faktum er at kunstnere stadig vender tilbake til den tomme hvite flaten i et forsøk på å fylle det med nytt innhold. Høibos «hvite maleri» er laget av kunstskinn, eller skai, som er spent over billedrammer. Bruken av et uedelt, ja foraktet, men likevel demokratisk materiale som skai kan selvsagt sees som en høy-lav kommentar. Men det som fascinerer meg er det intenst sanselige ved Høibos tvist, for her forvandles det hvite maleriet til en hudaktig flate dekket av porer og rynker.

Pyntelig plassert under de hvite bildene er liten stabel briketter som ser ut som de er klippet ut av en dørmatte. Med Høibos bakgrunn som tekstilkunster går assosiasjonene intuitivt i retning makramé, men de ruglete små kvadratene er i realiteten bronseavstøpninger av hurtignudler. Henslengt på en hylle oppunder taket, knapt synlig, ligger nok en bronseskulptur, denne gangen av et par rollerblades. Det er vanskelig ikke å trekke den opplagte tråden til Jasper Johns bronseavstøpninger i ølbokser. Men der Johns’ trashifisering innebar en kritikk av skulptursjangeres status som opphøyd, dekorativ og varig kunst, så fremstår Høibos bronseobjekter mer som minnesmerker over rastløshet og tidsmangel i det norske «fritidssamfunnet».

Midt i galleriet troner et høyt tårn laget av to stativer med trådkurver. De er plassert på et enkelt geometrisk «bilde» laget av overlappende rektangler i grå, blå og sort filt. De industrielt produserte trådkurvene er antagelig verdens vanligste oppbevaring for tekstiler – og sånn sett et sted der det skulpturelle og det pseudo-tekstile møtes. Men bortsett fra dette språklige spillet, vekker ikke verket som helhet så mange assosiasjoner. Her ligger Høibo litt for nær de mange minimalistiske, og ofte anonyme, readymade-baserte installasjonene som har vært på mote de siste årene. Heldigvis tar ting seg kraftig opp i fire mindre vevarbeider. Her trer Høibos raffinerte omgang med tekstilmediet frem for fullt. Det faktum at vevnadene ikke er montert på vegg (og underlagt gravitasjonens strukturerende krefter), men plassert mellom to glassplater, skaper en illusjon av farger og former i vektløst svev inne i billedrammen. Det flytende, uregjerlige preget skyldes ikke minst Høibos aktive bruk av renningen. I bildene danner det vevde feltet en slags kjerne, mens endetrådene virvler rundt som brennmanettråder. Nærmere abstrakt ekspresjonisme har den relativt trauste, norske vevetradisjonen neppe vært.

I disse, og de fleste andre utstillingsarbeidene, vrenges og vris det på det kategoriske, og fortsatt sterkt hierarkiske skillet mellom billedkunsten og tekstilkunsten. Malerier viser seg å være tekstiler, makramébiter er i virkeligheten bronseskulpturer, et jærstolsete åpenbarer seg som en vev og vevnader fremstår som abstrakte, ekspressive malerier.

Det mest interessante med Høibos prosjekt er at det søker seg seg mot en udefinert randsone og destabiliserer etablerte kategorier – og ikke mist; at dette gjøres med håndverkerens fingerspitzengefühl for kunstverkets materialitet. De to siste tiårene har tekstilkunstnere som Michael Raedecker, Ghada Amer og Francesco Vezzoli forlatt den abstrakte, materialfokuserte tekstiltradisjon til fordel for et narrativt, referensielt og mer eller mindre idébaserte uttrykk. Høibo tilhører en ny generasjon som er mer head on nykonseptuell, og fordi hun nærmer seg «sjangeren» fra en tekstil synsvinkel, kan det faktisk være at hun kan tilføre den noe nytt.