Følelsen av desillusjon når man tidlig om morgenen våkner med en vag erindring av nattens drømmer er gjenkjennelig for de aller fleste. Janne Kruses utstilling It’s so real på Noplace i Oslo beveger seg i det samme minneavhengige sjiktet, i dette tilfellet med en fornemmelse av at noe ubehagelig har funnet sted.
Foruten Kruses tre store innrammede fotopolymer-trykk fra serien It’s faraway and still so real, som henger langs den ene veggen, er rommet på Noplace helt tomt. Stillheten forsterkes av den beskjedne komposisjonen i hver ramme, som består av henholdsvis tre, to og tre bilder, komponert i et rutenett. Det er hovedsaklig variasjoner av snap-shots fra en biltur på vei ned fra et av Kinas landlige fjellområder, men også et fotografi av en papegøye på vei ut av bildets ramme og et stillbilde av munnen til en skrikende mann. Er det en slags billedgåte?
I et av bildene kan man skimte en åker innimellom palmer, greiner og kratt, i et annet ser man bare trær, men det er tydelig at det er fotografert i fart. Det er mørkt og abstrakt, som grumsete åttitallsrock. Stillbildet av skriket understreker dette. Det skaper en foruroligende stemning som smitter over på de hurtig passerende trærne. Samlet oppleves det som et landskap av dunkle minner. Det er som om landskapet kommuniserer noe selv ikke fotografiet klarer å fange. Det er noe nesten desperat ved forsøket på å bevare dette uklare, det som ikke lar seg formulere, og like vanskelig fotografere. Lik turister som fotograferer ut av vinduet på et tog i håp om å forevige et landskap som allerede har passert.
Bildenes tilsynelatende tilfeldige plassering forsterker inntrykket av at informasjon er utilgjengelig. Hvis det fantes et narrativ her, sitter vi frustrerte igjen, sammen med den like lite meddelsomme papegøyen. Fremfor noe synes Kruses It’s faraway and still so real å utforske fotografiets potensiale til å formulere stemninger og emosjonerer, heller enn situasjoner og steder. Utstillingen fremmer en uklar nostalgi som også rommer en desperasjon.
