Galleri Entrée sesongåpner med en separatutstilling av kunstneren med det nesten for gode navnet Max Paul. Den bergens- og berlinbaserte kunstneren er interessert i historie, og hvilken rolle arkitektur og kunst spiller som maktens estetiske verktøy, i steders identitet og utvikling. Utstillingen består av en serie på 11 fotografier tatt nattestid som alle, med ett unntak, viser detaljer av tradisjonelle statuer eller naturalistiske skulpturelle utsmykninger på bygg. Bildene er trykket på stålbelagt papir for at de mørke fargene riktig skal skjelnes fra hverandre, og bildene er montert i hver sin transparente plastboks. Bildene lyser formelig ut av dem, som i et eksklusivt kjøpesenter. Det er en riktig pen og uttenkt utstilling.
Paul er konseptuelt orientert, men det håndverksmessige er så vidt jeg kan bedømme godt ivaretatt. Bildene er tatt på nattlige vandringer omkring i ulike europeiske byer, og måten Paul håndterer steinens tekstur og dens møte med andre materialer under ulike (dårlige) lysforhold, er fascinerende. Bildene er digitale, men jeg ble forsikret om at de ikke var redigert i etterkant. Og den skiftende koloritten i bildene er betagende og følger opplysningen av byens ulike rom, men også det svinnende eller kommende dagslyset. Det er dessuten en sensuell glede å kunne hengi seg til disse kroppslige detaljene, en hoftekam, albuens knekk, et par bryster, en utstrakt hånd. Selv det eneste motivet som ikke viser en skulptur, men en justeringsskrue for en stillasfot, som stikker ut fra et nett, leder tanken i desidert kroppslige retninger.
I seks av de elleve bildene ser vi statuer og bygninger dekket til av nett, i et annet er utsmykningen flankert av slike spikre som skal hindre fugler i å sette seg og skite ned herligheten. Denne tematiseringen av tildekking og beskyttelse – av statuene fra omverden, og av omverden fra de smuldrende steinfigurene – dukker eksplisitt opp i utstillingens tittel: «True feeling» er en type ultratynne kondomer. Det er en rekke eggende observasjoner dette. I en tid hvor maktens bruk av heroiserende og forskjønnende estetiske uttrykk er så åpenbart utdatert at de knapt kan tas på alvor, viser Pauls avbildninger av dem en rørende omsorg for en fortid som formet og former oss. Jeg mener ikke at bildene uttrykker arkitekturopprørets nostalgi akkurat, men det gjør ikke ikke det heller, om dere skjønner hva jeg mener.
Som så ofte når jeg møter arbeider som jobber konseptuelt med arkitektur, rom, historie, føler jeg en umiddelbar frykt for ikke å strekke helt til. Arkitekturens abstraksjoner går meg ofte over hodet. Her opplever jeg imidlertid en rask gjenkjennelse. Det nære, nærmest nærsynte perspektivet, og nattevandreren som står som avsender av disse bildene, tilbyr en enkel og liketil tilskuerposisjon. Men hva da med disse lekre plastboksene bildene er plassert inni? De gjentar den samme beskyttende besvergelsen, og er til og med montert med den typen skruer som brukes til montering i offentlige rom, for at det skal være vanskelig å skru dem opp. Metaperspektiver à la det som aktiveres når verket blir underlagt det samme grepet som det avbilder er selvsagt umulig å unnslippe, men erfaringen av dem innbyr her mer til kulde enn refleksjon – om det er mulig å skille de to størrelsene.
Det er kanskje nødvendig å posisjonere seg på denne tvisynte måten. Sammen med utstillingen følger en lekker publikasjon i broadsheet-format, hvor alle bildene er reprodusert, sammen med tekst av Kristian Vistrup Madsen. Deler av Madsens tekst er sentensvisdom: «Aboutness, of course, is a form of commodification. Photography is, too»; «Love destroys power; power protects itself». Jeg kan i utgangspunktet styre meg for slikt, men det er kanskje bare min egen middelaldrende kulhetsimpuls som rører på seg. Andre deler av teksten inneholder nydelige formuleringer om forholdet mellom tildekking, erotikk og fotografiets kraft, som fungerer mer som ekfrase enn analyse, og begeistrer meg. Jeg har tro på dette prosjektet.
