Munchmuseets formidling undervurderer ikke bare publikums nysgjerrighet, men motarbeider også utstillingens egenart som forskningsmetode.
Katie Patersons Fremtidsbiblioteket er et eksempel på hvordan kunstens økologiske samvittighet brukes til å fremme vekstideologien.
Talette Rørvik Simonsen, nylig tilsatt i stillingen som Forsknings- og utviklingsansvarlig ved Nasjonalmuseet, svarer om forskningspolitikk og kunsthistoriens plass i museets strategier.
Utstillingen og boken om den norske maleren Charlotte Wankel overser purismens kontemporære potensial.
Den toneangivende utstillingsserien Game of Life på Kristiansand Kunsthall avslutter med en mesterlig, men dyster dissonans.
I Kunstkritikks julekalender velger våre skribenter og inviterte gjester det mest interessante fra kunståret 2018. I dag: kunsthistoriker og kritiker Ingrid Halland.
Per Kleivas tilsynelatende banale og symboltunge motsetninger griper kjernen i prosessene som styrer vår globaliserte verden.
Lys, dans, lyd, liv og tåke. På det uferdige taket til det nye Nasjonalmuseet ble grensen mellom verk og sted visket ut.
I utstillingen Kollaps på Kulturhistorisk Museum i Oslo avvises idéen om en verden i endring. Verden kollapser og starter på ny, hele tiden.
Bobler, kuler og skum. Dette er metaforene filosofen Peter Sloterdijk bruker for å skrive menneskehetens historie i sin Spheres-trilogi.
Utstillingsserien +Munch på Munchmuseet i Oslo har vært preget av problematiske kuratoriske grep og utdaterte kunsthistoriske metoder.
Den 13:e upplagan vill att vi ska skämmas.
Lawrence Abu Hamdans akustiske kartlegginger på Munchmuseet blåser nytt liv i kunst som kunnskapsproduksjon.
Sterke farger redder ikke Johannes Høies nye veggmaleri på Aker brygge fra de arkaiske klisjeenes grep.
I maleriet er figuration altid en form for reduktion, men man undervurderer kunstmarkedets nye darling Issy Wood, hvis man reducerer hendes malerier til ren millennial-klynk.
Kunstkritikk stöds av
