Natt blir til dag idet den lave morgensolen brer seg inn i den tette skogen og glimter mellom de tykke grenene og de store barnålene. Med høyoppløste bilder og en kameraføring som glir sømløst gjennom det frodige landskapet etterlignes opplevelsen av å befinne seg i en uberørt og vakker skog. Den libanesiske og franske filmskaperen Mira Adoumiers video Dreams of a Wandering Octopus (2021) på K4 i Oslo vises på tre skjermer i øyenhøyde, vinklet slik at de beslaglegger så mye som mulig av synsfeltet. Verket ligner en slags helbredende natursimulator, men tyr også til poesien for å fremstille misforholdet mellom trærnes tause fremtredelse og egenskapene deres som unndrar seg menneskets blikk.
En mannsstemme forteller på arabisk at han er alene i den ukjente skogen etter å ha skilt lag med en reisepartner. Hans skildringer av å være fremmed og forvillet gjenspeiles i filmens stadig skiftende stemninger. Lyden av yrende dyreliv blir til tørre greiner som svaier i vinden idet natten senker seg, mens et mer musikalsk lydbilde av knitrende og skingrende toner følger når skogen med ett er dekket av snø. I en særlig desorienterende sekvens roterer kameraene mens de er vendt opp mot trekronene, før de kollapser og skifter fokus fra greinenes utbredelse over bakken til røttenes nettverk under jorden.
I et forsøk på å avbilde prosesser under overflaten, der hverken kameraet eller den menneskelige erfaringen slipper til, har Adoumier begravd filmruller rundt omkring i skogen. Filmrullene, som vises på en lysbildefremviser i utstillingsrommet, har gjennomgått kjemiske reaksjoner i møte med ulike jordtypers fuktighetsnivåer, PH-verdier og aktivitet fra planter og sopper. Resultatet er bilder med uklare mikroskopiske former, sporelignende mønstre, skrapte og krystalliserte overflater og et spill av farger.
Mennesket, representert i verket av den usynlige stemmen til et engstelig individ som har gått seg vill i skogen, finner etter hvert en trygghet i trærnes fellesskap. En hviskende damestemme som henvender seg som et «vi» – nærliggende å tolke som en personifisering av skogens mangfoldige og symbiotiske livformer – forteller at de etter en stor skogbrann bygde underjordiske passasjer, og at de som har de dypeste røttene har spredd sine rotsystemer for å redde de andre. Over bilder av massive trær i solnedgang anmoder hun om å komme å ta plass blant dem.
Bildet av skogen som fremsettes i Dreams of a Wandering Octopus virker å næres det siste tiårets oppdagelser av hvordan trær kommuniserer gjennom kjemiske signaler og deler ressurser med hverandre. Sett i sammenheng med den urolige situasjonen i Libanon, preget av økonomisk krise og stadige demonstrasjoner, er det naturlig å lese denne økologiske solidaritetsfiguren verket stiller opp som en metaforisk oppfordring til samhold som foreslår skogen som en modell for organisering av menneskelige fellesskap.
