I stedet for pilegrimsreisen til Kassel er jeg på en introduksjonsreise til kunstscenen i Lisboa sammen med boken Tell Them I Said No, som er det perfekte reisefølget denne gang. I essaysamlingen til Martin Herbert omtales ulike kunstnere som har trukket seg tilbake fra kunstverdenen eller opparbeidet seg en posisjon hvor de kan gjøre opprør mot dens mekanismer. De har valgt tilbaketrekningen enten i protest, som en begjærlig handling, eller av nødvendighet. I kjølvannet av preview-dagene ved Veneziabiennalen, fungerer disse kunstnerperspektivene som viktige påminnelser om at kunstnerens behov og kunstverdenens krav i større og større grad avviker.
Et besøk til Museu Calouste Gulbenkian – som ligger omgitt av vannspeil, store gamle trær og et yrende fugleliv i fredsommelige Parque de Santa Gertrudes – er reisens definitive høydepunkt. Her fikk jeg et gjensyn med Emily Wardills verk, I gave my love a cherry that had no stone, som inngår i hennes utstilling Matt Black and Rat, først vist ved Bergen Kunsthall i vinter. Filmen er innspilt i museets foaje, hvor vi ser en mann bevege seg rundt alene med rastløse bevegelser, noe som gjør at han minner om en avatar i et dataspill. Den digitale koreografien forsterkes av kameraets brå panoreringer. En allerede drømmeaktig atmosfære slår over i det surrealistiske når et glassbord plutselig blir en vannoverflate, eller når karakterens hvite skjorte brått begynner å bevege seg på egenhånd. Hvite skjorter dukker opp igjen i serien med relieffer titulert Noh Costume, hvor de nærmest forsvinner inn i veggene, og spiller slik effektivt mot de permanent installerte relieffene i byggets foaje.
En utstilling som mer lavmælt forholder seg til sine arkitektoniske omgivelser, er tsjekkiske Romana Drdovás stedsspesifikke intervensjoner i det lille galleriet Syntax. Drdová lar speil dukke opp på ulike steder i det flislagte rommet, og på den måten reflektere tak, vegger, lys, og alt mulig annet. Verkene til Drdová krever tid og tilstedeværelse fra betrakteren. Paradoksalt nok tapetserer jeg instagramkontoen med dem, og reduserer dermed disse komplekse øvelsene i persepsjon til flate suvenirer på mobilen.
Syntax ble startet i 2015 av Markéta Stará Condeixa, og er bare ett av flere nye gallerier som har åpnet her de siste årene. I forbindelse med andre utgave av kunstmessen ARCOlisboa tidligere i mai, åpnet Galeria Francisco Fino i et oppusset lagerbygg i området Marvila, dit også flere andre kommersielle gallerier har funnet veien. I oktober åpnet den nye turistmagneten Museum of Art, Architecture and Technology (MAAT), under byens fjerde utgave av Trienal de Arquitectura de Lisboa. Det slangeskinn-lignende, flisebelagte bygget tegnet av den britiske arkitekten Amanda Levete, ligger langs promenaden til elven Tagus i bydelen Bèlem og ledes av den portugisiske arkitekten Pedro Gadanho, som er hentet hjem fra MoMAs Avdeling for Arkitektur og Design.
Kuratorene og kunstnerne jeg møter fremsnakker hverandre og forteller om den gode samarbeidsånden mellom institusjonene. Kunsthalle Lissabon, drevet av João Mourão og Luís Silva, blir siste stopp på veien denne gang. De har valgt å senke tempoet til kun én utstilling per sesong, for å frigi tid til å følge opp kunstnerne med produksjoner og samarbeidsprosjekter utenfor selve kunsthallen. Passende nok har de beholdt verket Telephone Piece fra en tidligere utstilling med Céline Condorelli, med «no,» silketrykket på veggen rett over kontortelefonen.