Kunstbankens performance-festivaler de siste årene må sees i lys av kunstsenterets sterke ønske om å bli Norges første Performance-senter. 6 år etter den første performance-festivalen i 2003, er det ennå usikkert om et nasjonalt performancesenter kan bli en realitet. Kanskje er det derfor Kunstbanken med årets festivalprogram velger å trø varsomt inn i det ennå unge kunstfeltet, og framstår som søkende i forhold til sin egen institusjonelle rolle.
Man skal ikke undervurdere det lokale publikums betydning på den regionale kunstscenen, og jeg stiller meg fullt og helt bak den demokratiske idéen om «Kunst til folket». Kunstbankens performancefestival 2009 virker preget av et slikt ønske om å nå ut til et bredere publikum, og kanskje derfor også av en viss varsomhet. Forhåpentligvis betyr ikke det at Performancefestivalen nå begynner å bli voksen, satt. Og heldigvis hadde kuratorene Ingrid Blekastad og Birgitte Lie overlatt deler av ansvaret til kunstnerparet Elin Lundgren og Petter Pettersson, for deres nyetablerte men allerede svært toneangivende Lillith Performancestudio i Malmø har til nå fått alt for lite oppmerksomhet fra den norske kunstscenen. Det skal jeg også forsøke å bidra til å rette opp.
Årets festivalprogram inneholdt flere performancer utendørs, med et ønske om å møte folk der de oppholdt seg, og samtidig vitalisere deler av byrommet. Enkelte performancer fortonte seg som mer relasjonelle stunts. Slik som det sjarmerende Klagekoret, som sang Hamarfolkets innsendte klager på Østre torg, og aiPotus monumentale ufriluftsmaleri på utescenen på Domkirkeodden basert på innsamlede malingsrester fra befolkningen. Stein Henningsen politiske performance «Meltdown» i jernbaneparken ved Hamar stasjon tiltrakk oppmerksomheten fra reisende, og ble et samlingspunkt i høstkulden, da kunstneren sto på en 360 kilos isblokk omkranset av et brennende bål. Men til tross for mer eller mindre intervenerende strategier i byrommet, var atmosfæren noe underlig, da gatene denne lørdagen var nærmest folketomme. Hamars befolkning foretrekker nemlig kjøpesenteret Maxi.
Institusjonalisering av performancekunsten
 |
| Stein Henningsen, Meltdown. Foto: Michael Schacht |
Det er vanskelig å ikke se Kunstbankens lette og innyndende performancer i uterommet i sammenheng med fjorårets tungladde festival viet Kate Pendry, med det parallelle seminaret om Kunstbanken som nasjonalt performancesenter. Den gang stilte både Nasjonalmuseet og Kulturrådet spørsmål vedrørende Kunstbankens arkivkompetanse og gjennomføring av arkivering. Ved årets festival ble alle performancearrangementer filmet og fotografert av Kunstbanken selv, både for arkivering i database og tilgjengeliggjøring for publikum via internett. Likevel er det etter årets festival uklart for meg hvilken rolle Kunstbanken kan ha i den videre utvikling av performancefeltet, utover rollen som arkiforvalter. Årets program virket som helhet mer famlende og søkende, framfor å proklamere en egen posisjon med faglig tydelighet. Men så står jo performancegenren fremdeles nok så ustøtt på den nordiske kunstscenen, og må stadig avklare sitt ulne slektskap til teaterinstitusjonen.
All famling til tross, Kunstbanken har ført oss til Malmø, hvor Europas første rendyrkede institusjon for performancekunst – Lillith Performancestudio – er etablert av billedkunster Petter Pettersson
og skuespiller og regissør Elin Lundgren. Forankret i en tilnærmet institusjonell spagat har dermed bastarden Performance fått en unik institusjon som både er et produksjonsstudio for performanceprosjekter i stor skala, og et visningsrom for visuell kunst. Kunstnere blir invitert til å arbeide med nye prosjekter fra konseptutvikling til presentasjon for publikum, i tett samarbeid med Lundgren og Pettersson. Siden åpningen i 2007 har 21 større performanceproduksjoner blitt gjennomført i Lillith Performancestudio, med kunstnere som Matti Kallioinen, Jannike Låker, Lilibeth Cuenca, Yingmei Duan, og Jonathan Meese.
Intimt og kontemplativt
 |
| Melati Suryodarmo, Exergie –Butterdance. Foto: Kristine Natvig |
Elin Lundgren og Petter Petterssons egen performance «Komma nära», var det nærmeste jeg kom Lillith performancestudios relasjonelle fundament, hvor de ønsker å utforske den fortettede og intime stemningen som oppstår når man konfronteres med noe ukjent, her presentert ved et sterkt visuelt grep. Performancen ble vist for én og én tilskuer på Kunstbankens loft, hvor kunsterparets sønn Lo kledd i kjole og hvitt som en liten sirkusdirektør, fulgte betrakteren inn i et rom av hvite lakener. Her, på et klaustrofobisk lite areal, ble man stående ansikt til ansikt med hans maskekledde mor og far, som i sin desperate og selvsentrerte dans prøvde å trekke betrakterens oppmerksomhet mot seg. Mellom dem sto lille Lo, trist og alvorlig. Den uhyggelige stemningen skyldtes ikke bare beklemtheten ved nærværet av kunstnerne, men at den lille familien ikke syntes å ha betydning for hverandre – som om betrakteren var vitne til guttens egen opplevelse av foreldrenes desperate og narsissistiske kamp om å bli sett, av andre.
Lillith performancestudios sterkeste bidrag til årets performancefestival var likevel valget av indonesiske Melati Suryodarmo, som med sine to performancer også dvelte over øyeblikkets usikkerhet og utrygghet. Hennes performance «Exergie –Butterdance» hvor hun i høye røde pumps og kjole danset i 15 pakker smør, var kanskje like mye en empatisk prøvelse for publikum da hun gjentagende snublet, falt og reiste seg for å danse videre, mer og mer utmattet for hvert smertefulle fall, mer og mer tilgriset i smør. Den litt bisarre selvpåførte smerten (og smøret), og ikke minst den seksuelle objektiveringen av selvet, får en til å tenke på 60-tallets feministiske performancer, som Yoko Onos «Cut Piece» og Carolee Schneemanns «Eye Body: 36 Transformative Actions», men i løpet av performancen vrenger Suryodarmo det rene og visuelle tablået til å bli en forsterkende ramme rundt hennes egen subjektive opplevelse av den selvpåførte handlingen, enten det er å falle med hele sin tyngde, eller som i «When the box was opened, the fog disapperard. Alienating the stone….» hvor hun uten pause, og uten å løfte flasken fra munnen drikker 1,5 l vann. Hennes performancer er både poetiske og kontemplative, men samtidig fysiske, intense og utfordrende.
 |
| Tori Wrånes, Organ Speech. Foto: Michael Schacht |
Tori Wrånes viste også en sterk og feministisk performance med sin «Organ Speech», men står kanskje nærmere teateret enn billedkunstfeltet i uttrykk.
Wrånes har i sine siste performancer som «To heard is to be seen» ved Henie Onstad og Zombie Atlantic på galleri Rekord i 2009 , arbeidet skulpturelt med en arketypisk estetikk, hvor en mørk og drømmeaktig stemning forsterkes scenografisk både med lys, røyk, musikk, og ikke minst kostymer som ville gjort David Bowie grønn av misunnelse. «Organ Speech» var i så tilfelle ikke noe unntak, og med et kobbel av mikrofoner rettet mot underlivet var det ikke tvil om hvilken «Organ Speech» dette vil bli. Men der hvor Wrånes kunne spilt ut et sterkt og muligens provoserende grep, ble «Organ Speech» en melankolsk og nærmest sorgfull vuggesang, som åpenbart gikk rett i hjertene til publikum.
Selv om det helhetlige festivalprogrammet var noe svakere i år, har Kunstbanken skapt et bilde som fremdeles ikke vil slippe taket i meg, kanskje fordi jeg deler deres begeistring for denne sterke og konsentrerte kunstformen. Hva om Lillith performancestudio hadde vært etablert i Norge? Hvilke produksjoner kunne vi sett for oss, og fra hvem? Den som stikker fingeren i jorden vil fort avfeie det som et urealistisk bilde, men det må være lov å drømme. Er det virkelig helt utenkelig? Ta da utgangspunkt i følgende fremtidsscenario – hvordan ville det norske performancefeltet kunne se ut 6 år etter at vi etablerte vår første performanceinstitusjon?
Deltakere på festivalen: Elin Lundgren og Petter Pettersson (Lillith Performancestudio, Malmø), Melati Suryodarmo (Indonesia), Leif Holmstrand (Sverige), The Hungry Hearts (Norge), aiPotu (Norge), Tori Wrånes (Norge), Stein Henningsen (Norge), Ina Eriksen og Jean Sebastien (Frankrike), Sigmund Skard (Norge), Klagekor v/dirigent Dag Eirik Orbakk (Norge).
Ingressbilde (videostill) fra Elin Lundgren og Petter Petterssons Komma nära. Foto: Julia Schacht.
En av intensjonene med årets peformancefestival i Kunstbanken var å forankre den mer i lokalsamfunnet. Det skrives og kringkastes mange og fyldige artikler om festivalen i lokale media, i år fikk vi også to positive lederartikler, men undringen er stor til dette kunstuttrykket og vanlige Hamarborgere våger seg ikke inn i Kunstbanken under festivalen for å se og oppleve med egne øyne. Siden festivalen i stor grad er lokalt og regionalt finansiert, ønsket vi i år å gå ut i byen. Kall det gjene en strategi for å intervenere i det offentlige rom. Vi ønsket å komme folk i møte og engasjere dem.
To av de tre performancene ble laget i direkte kontakt med lokalsamfunnet, vi samlet inn restmaling til et 77 m2 monomentalmaleriet på Domkirkeodden. aiPotu med 4 gjestekunstnere malte 6 timer hver dag festivalen varte, og resultatet ble kollektivt bestemt abstrahert landskapsmaleri (fortsettelsen av landskapsutsnittet som lerretet skygget for). Kunstnerne forholdt seg strengt til malingsskvettene de hadde fått. Dette arbeidet har vakt stor interesse, bare i løpet av de tre dagene festivalen varte, kom ca 300 besøkende innom. Nå i de tre ukene som har gått i ettertid har flere hundre lagt turen sin innom maleriet. Kjennskapet til arbeidet har spredt seg og kunsten diskuteres i byen. Dette er interessant for oss som arrangører og med den intensjonen vi hadde i utgangspunktet.
De andre arbeidene var klagekoret etter en ide av de finske kunstnerne Kalleinen og Kochta-Kalleinen. Vi samlet inn ca 60 klager om Hamar by på forhånd og “Koret Mitt” sydde klagene sammen til en sang og framførte den for ca 80 mennesker. Klagene kom byens drosjesjåfører, kommunearbeidere kulturarbeidere og andre. Også dette er noe som har engasjert mange flere enn dem som direkte deltok. Men vi ble også overrasket hvor få som var ute og gikk i denne delen av byen på en lørdag i november (Østre Torg).
I den siste performance i byrommet, sto Stein Henningsen på en isbokk og i isvann i 2 1/2 timer i jernbaneparken. Svært mange reisende ble konfrontert med arbeidet som kretset rundt global oppvarming og undringen var stor. Bildet av mannen på isblokk er umulig å glemm for dem som så det.
Erfaringen vår er at skal vi kunne eksistere som festival i Hamar, må vi også forholde oss til lokalsamfunnet samtidig som vi lager et program som også engasjerer et publikum som har dypere kjennskap til kunstuttrykket. Det er utallige steder å intervenere i en småby. Blir vi et nasjonalt senter for performancekunst må vi legge helt andre strategier.
For mer informasjon se http://www.kunstbanken.no under arrangementer og performance.
Interessant! Point taken.
…
Men tilbake til det biorafiske. Jeg er ennå ikke helt enig med deg, for jeg mener i dette tilfelle (igjen: uten å ha sett verket, men som fenomen å bruke eget barn i kunstproduksjon) ikke skaper et brodert biografisk materiale om disse kunstnerne, men heller trekker oppmerksomheten til familien som institusjon i samfunnet. Bruker sin egen familie som bilde. Trekker kunstverket inn i denne institusjonen, eller involverer publikum i det. Og ikke minst får en til å vurdere makforholdet som ligger i en “familie”. Guttens rolle i trioen er definert av de voksne. På alle måter. Som alle unger overalt..
Denne lesningen også på grunn av at vi ikke befinner oss i det forrige århundre, men nettopp leser arbeidene på en annen måte i dag.
Men utover dette er det interessante poenger du får frem – litt spent på dette performance-senteret..
Og det er vel ikke noe i veien med folk på Hamar, vel! Alle kan nås!!
Men det kan være at vi skal forlange at folk generelt beveger seg litt i gatene. Blitt så folketomt..All over – ikke bare Hamar.
Jeg er enig i at all kunst fordreies, eller fortolkes, gjennom anmeldelsen. Men anmeldelsen skal ikke være en reproduksjon av verket, det skal være en kritisk refleksjon over kunsten “ (eventuelt) med verket (eller noe annet omkring det) som utgangspunkt for analysen(e). Familieforhold kan godt være et slik utgangspunkt, og mye kunsteori fra forrige århundre dreide seg i stor grad om biografi og tolking av “liv (versus verk”, som det het) hos kunstneren (tenk på Munchforskningen og -formidlingen). Dette paradigmet har teoretikerne de seneste tiårene dreid seg vekk fra (!bortimot 180 grader!) og verkene som av forskere og kritikere skal tolkes og vurderes kontekstualiseres idag utifra helt andre parametre enn kunstnerbiografien.
Alt til sin tid
Vel, jeg også deler oppfatningen din om at «kjernefamilie-motivet/ -relasjonen» som anmelder trekker inn som relevant i sin verkstolkning (eller verksopplevelse), tilfører mange lag som jeg syns det er verdt å dvele ved. Men jeg lurer jo også på hva som ligger under her. (Og det jeg mener å etterlyse her er kilden for denne informasjonen: for hvis det er bevisst formidlet og intensjonert av Kunstbanken, institusjonen som huser festivalen der verket inngår, tillegger jeg dette en ganske annen betydning og rolle enn om informasjonen er kommet anmelder for øret ad adre veier. En kildehenvisning savnes med andre ord.)
Anmelderiet må selvsagt, som du påpeker, økonomisere hvilke av verkets aspekter det henter inn i sin analyse og vurdering av om det er et godt eller dårlig arbeid “ en slik resepsjon i form av tekst og eller (levende) bilde kan ikke, og skal ikke, ivareta alle aspekter i et arbeid. Men silingen og perspektivet som velges er høyst bestemmende for resultatet og derfor diskutabelt.
Teksten om årets festival handler i så måte vel så mye om vertsinstitusjonens ambisjoner om å forvalte en hel scene/ kunstform gjennom et «Performance-senter». Og programmet vurderes/ analyseres utifra hvorvidt dette innfrir og kan danne grunnlag for å gi Kunstbanken slik tillit. Men i denne analysen/ anmeldelsen kommer (dessverre) enkeltverkene i annen rekke. Fokus spriker.
Spørsmålet om programmets innfrielse kunne nok dessuten vært bedre (og mer fokusert) og mer ordentlig besvart om dette programmet hadde vært nærmere belyst.
(For eksempel var jo Hungry Hearts der, og det sier noe om folkelig appell “ for om det er noen som kan inngå i estetikken på kjøpesenteret Maxi, som «Hamars befolkning foretrekker» fremfor byens gater, ifølge anmelder, er det nettopp HH!)
Å iverksette «intervenerende strategier i byrommet» når dette er tømt for folk, vitner ikke om at Kunstbankens evne til å bedrive publikumsfrieri er helt på plass… Det kunne med fordel sies eksplistitt i en anmeldelse som har fokuset på institusjonens pretensjoner om å bli performancekunstens nye høyborg.
Når «denne sterke og konsentrerte kunstformen» ikke på noen måte kan sies å være lett tilgjengelig for out sidere, bør et prosjekt, som det her hevdes er tuftet på den «demokratiske idéen om «Kunst til folket», analyseres og vurderes svært nøye, selv om anmelder ikke er kritisk til, men tvert i mot deler dette fundamentet.
Da en annnen institusjon i byen for noen år siden tok i bruk byrommet for å møte folket på hjemmebane, greide særlig et innslag (Book og Heden) å lage kunst FRA folket. Dette tror jeg også det var noen akseptable eksempler på under Nabolagshemmeligheter i Stavanger i fjor. Det er kanskje befolkningen i Hamar det er noe galt med, eller muligens er det ikke der skoen trykker.
Jeg har ikke sett performancene, men skriver dette som en kommentar til Christer Dynna:
Christer Dynna skriver:
“Å trekke inn familierelasjonen til utøverne synes for meg nokså apparte”
– Det at de er i familierelasjon kan vel heller åpne for en ennå bredere forståelse av dem som gruppe? Ved å BRUKE eget barn i en performance er jo i seg selv et grep som i seg selv genererer mange lag til verket. Jeg har vanskelig for ikke å la dette være en del av fundamentet for verket uansett om det er intensjonen eller ikke.
En annen ting er at det visuelle i performance er da absolutt verdt å skrive om. Og vi som leserere er inneforstått med at det er kun et kort utdrag vi blir presentert for.
Men jeg er enig i at videomateriale/lydopptak hadde vært et pluss.
Men helt uenig i at performance IKKE kan omtales og avbildes kun med fotorafi og tekst. All kunst blir vel til en viss grad fordreiet igjennom anmeldelsen.
Jeg opplever heller at denne anmeldelsen er en kort form for anmeldelse av arrangementet. Kanskje noen andre kan skrive den lange? Jeg synes Christer Dynna må forholde seg til formatet anmelderen har valgt.
Ta da utgangspunkt i følgende fremtidsscenario “ at kunstkritikk.no kan gå på performancefestival med opptaksutstyr neste år? Eller, at de får låne noe av Kunstbankens opptaksmateriale som de lager til sitt eget Hamararkiv?
Hva angår «Organ Speech» forstår jeg anmelders blikk for de visuelle sidene ved Wrånes’ fremføring. Men jeg vil anta at det er stemmen til Wrånes og ikke drakten hennes som ville vekket Bowies misunnelse! Her reduseres med andre ord verket, og genren, til ren visuell kunst, fordi skribenten synes det er naturlig å binde den til «billedkunstfeltet i uttrykk».
Når en nettanmeldelse viser stillbildet og ikke gjør bruk av verken lydopptak eller film fra fremførte og omtalte performance, vil leser også fort kunne sitte igjen med et feilaktig inntrykk. (Slik det fremstilles her, som «en sterk og feministisk performance» der underlivet er satt i sentrum, skriker jo Organ Speech på å bli sammenlignet med Vaginamonologene!)
Suryodarmos bidrag får mine tankene til å gå til Jan Fabres forestilling «My movements are alone like streetdogs», vist på Black Box i Oslo for en del år siden. Der fløy halvkilosklumper med smør høyt gjennom luften og ned på scenen hvor den koreograferte fremførelsen innbefattet flere utstoppede hunder og én levende. En annen Fabreforestilling, med solisten Lisbeth Gruwez (æQuando l’uomo principale e una donna»), talte, foruten henne, mange titalls store flasker olivenolje. Disse ble tømt utover scenegulvet, der den avkledde utøveren danset og rullet i oljen. Det ga en annen usikkerhet og utrygghet for publikum enn hans oppsetning fra 2004: The crying body, en forestilling som «gjorde skandale» rett før Fabre ble innsatt som kunstnerisk leder for teaterfestivalen i Avion (i 2005).
Å trekke inn familierelasjonen til utøverne synes for meg nokså apparte, men her oppgis det ikke om dette er en del av arrangørens formidling/kontekstualisering eller om det er noe skribenten har gravd opp for egen regning? Selv om man synes gruppens «relasjonelle fundament» er vesentlig, trenger ikke familierelasjonene være relevante… Og, hvis man skriver for nett og vil gjøre Lillith performancestudio bedre kjent i Norge, kan det være en idé å legge inn lenke til nettstedet?