Som i sin tidligere arkivutstilling obs! m.fl. & m.m. på Gamle Blaker Meieri (2006-2009) viser Guttorm Guttormsgaard frem sine egensamlede kulturskatter: ting og tang, billedkunst han selv (og noen ganger andre kunstnere) har laget, gammel brukskunst og kunsthåndverk – kort og godt ulike menneskeproduserte objekter samlet gjennom et langt liv. Monteringen av objektene på tvers av historiske perioder og kunsthistoriske kategorier som «brukskunst» og «billedkunst», og en unik fascinasjon for objektenes visuelle former, gir en utstilling som drøfter grunnlaget for museal praksis. Når plakater, norske kubbestoler, metallredskaper, arkitekturskisser, håndvevde bærestropper og gamle håndlagde reproduksjoner blandes sammen med hans egen og andres billedkunst, knebles ikke objektene av sin opprinnelse som enten bruksting eller som kunst/estetisk objekt.
Utstillingen er montert i Bomuldsfabrikkens nyoppussede lokaler over totalt sju rom, og den massive mengden objekter fyller lokalene til randen. Til forskjell fra det gamle uoppussende meieriet på Blaker, er det denne gangen et hvitt og tilpasset kunstrom som danner utgangspunktet for Guttormsgards stedspesifikke montering. Utfordringen med det hvite kunstrommets tilsynelatende nøytralitet, løser Guttormsgaard med å inkludere den hvite arkitekturens estetikk i installasjonen av objektene på ulike måter. For eksempel ved å repetere de stringente linjene i det hvite rommet, ved at leporelloer (sammenfoldbare bøker med bilder som kan foldes sammen som trekkspill) er montert på hvite hyller som går i ett med veggen de henger på. De horisontale og vertikale linjene i leporelloene går i dialog med de hvite hyllene, og på avstand minner det om et vevd teppemønster. Og ved at rekker med egenproduserte kulltegninger på hvite ark er hengt opp på rette snorer i en rutenettformasjon, slik at den hvite bakgrunnsveggen fungerer som innramming for installasjonen. Rommet og objektene blir slik en del av en helhetlig installasjon der objektene inngår som elementer i Guttormsgaards formale men svært levende komposisjon.
Den mest slående kunstneriske strategien i denne utstillingen er hvordan objektene er montert med utgangspunkt i formale visuelle analogier dem i mellom. Et eksempel er hvordan Guttormsgaards sammenstilling av en rekke gamle postkort med norske fjelloverganger som motiv, fremstiller veien som en vakker abstrahert linje i naturen. Repetisjonen av postkortene, som er montert med lik avstand på en rekke, understreker også kortenes geometriske form, former som gjentas i drømmeteppet som er hengt under postkortene. Ved å ta utgangspunkt i slike analogier, fremstår de ulike kunstkategoriene og objektenes relasjon til den spesifikke tiden de ble laget i som mindre viktig. I tillegg peker Guttormsgaard på hvordan modernismens interesse for abstraksjon gjennom form ikke utelukkende var forbeholdt billedkunsten.
Det at installasjonene ikke tydelig avsluttes, men fortsetter inn i nye kombinasjoner av objekter og kunstverk, understreker også løsrivelsen fra ideen om avgrensede «kunstverk». Visuelle former strekker seg ut i tid og rom, og peker på at former inngår i historiens ulike sammenhenger. Kunst trenger heller ikke leses som avgrensede objekter og som representanter for en bestemt historisk kontekst, men kan flyte fritt mellom ulike kategorier og fortellinger, og gjøres dermed mer levende.
For å skape flyt i denne visuelt stilsikre utstillingen, er objektene ikke merket med opplysninger om opphavspersoner, titler eller årstall. Plansjer med tekst om hvert enkelt verk er også forlatt til fordel for dialogen verkene i mellom. Selv om en slik strategi fungerer utmerket, skulle jeg noen ganger ønske meg litt informasjon om objektene som ble vist. Mange av objektene er hentet fra kulturer der bruken av objektene ikke er kjent for oss. Litt informasjon om hva som faktisk stilles ut hadde løftet utstillingen ytterligere.
For Guttormsgaard forholder seg ikke utelukkende til objektenes formale karakterer i denne utstillingen. Installasjonen av et stort antall håndlagede kjøkkenredskaper, sirlig utført i ståltråd, eksemplifiserer hvordan Guttormsgaards interesse for form og estetikk ikke utelukker fascinasjonen av objektenes sosialhistorie. I programteksten av Jon Ove Steihaug får vi vite at redskapene er laget av omreisende tatere, og at denne produksjonen var en viktig inntektskilde for dem. I en liten glassmonter foran objektene, er et utvalg av de samme kjøkkenredskapene stilt ut ved siden av et knekkebrød, for å vise akkurat hvordan dette redskapet ble brukt til å lage hullene i knekkebrødene. Redskapene eksponeres både som estetiske og håndverksmessige objekter, i tillegg til at bruksverdien understrekes i monteringen. Det er altså ikke primært en oppvurdering av brukskunst og kunsthåndverk gjennom å understreke objektenes estetiske kvaliteter som er Guttormsgaards mål i denne utstillingen, men heller å løsrive dem fra etablerte kategorier for å gi oss muligheten til å betrakte objektene med et nytt historisk blikk.
Dagens visuelle kunstbegrep omfatter brukskunst, kunsthåndverk og kunst fra andre deler av verden og fordrer derfor et nytt blikk på hvordan kunsthistorien skal skrives. Når kulturhistoriske museer samler og stiller ut objekter med utgangspunkt i de tidligere avgrensede kategoriene; «brukskunst» og «kunsthåndverk», bindes historieproduksjonen til kategorier som ikke er like produktive overfor et endret studieobjekt. Visningen av Guttormsgaards museale «motarkiv» knytter seg til en arkivdiskurs som har preget samtidskunsten de siste årene. Og om Guttormsgaard er en kunstner på over 70 år, oppleves prosjektet hans likevel som et friskt pust.
