«Abolish Frontex». Den store, svarte parolen som er sprayet i en enkel grafittistil på den hvite veggen som vender ut mot vindusfasaden på Kunsthall Oslo, er rettet mot EUs organ for kontroll og overvåkning av unionens grenser. Veggmaleriet gir forventninger om en politisk konfronterende utstilling. På innsiden er imidlertid niilas helanders No Demands betydelig mer subtil i formen. Helander, som også virker som skribent og poet, omtales ofte som en «samisk nomade», og er etter en lengre tid i Berlin i dag bosatt i Athen. Både denne stedløsheten og kunstnerskapets poetiske nerve er iøynefallende i utstillingen, som presenterer ulike historier, erfaringer og posisjoner som på dempede og emosjonelle måter lar en systemkritisk holdning komme til uttrykk.
Et gammelt fotografi (Uten tittel (Hammerfest 1932), 2022) portretterer en liten forsamling med små barn, voksne menn og eldre damer som befinner seg på et torg tilsynelatende i vente på en form for transport. En eldre, koftekledd dame med stokk stikker seg ut i den ellers homogene mengden; i tillegg til at den samiske kvinnen skiller seg ut gjennom bekledningen, holder de andre, som ellers sitter tett i tett, en større avstand til henne. På veggen ved siden av fotografiet har helander forstørret en historisk instruks fra 1800-tallet (Uten tittel, 2022) som gjennom 15 punkter skulle regulere lærere som underviste samiske og kvenske barn. De hvite bokstavene som står ut mot en bakgrunn av kull, gir et slående innblikk i den aggressive fornorskningens offensiv mot språket. Den tvungne assimileringen til nasjonen Norge skulle skje raskt og effektivt; barnas morsmål skulle unngås så langt det var mulig og lærerne ble instruert i å jevnlig fortelle barnas foreldre om viktigheten av å kunne lese og snakke norsk. Verkene gjør meg oppmerksom på hvordan noen grupper nærmest tvinges til å bære med seg og bevare sin kollektive historie. En kolonimakt tar ikke ansvar for å minne om sin egen urett.
En parallell finnes i Sør-koreanske Theresa Hak Kyung Chas videoarbeid Mouth to Mouth (1975), et av flere verk av andre kunstnere som er inkludert i utstillingen, der et lag med kornete, hvit støy ligger over en munn som forsøker å ytre åtte koreanske vokaler som tidligere har rullet over skjermen. Også i lydsporet blir hun overdøvet av hvit støy og rennende vann. I likhet med Sápmi gikk Korea gjennom et lignende tap av identitet grunnet kolonimakten Japans programmer som forbød det koreanske språket fra 1910-1945. Kyung Chas’ utforskning av egen identitet og språk forblir i det private. En rekke ulike fuglelyder strømmer ut av en høyttaler plassert like bortenfor videoen (Uten tittel, 2022). Verkslisten forteller at det er opptak av den australske regenthonningeterens sang. Den utrydningstruede fuglen er så redusert i antall at de yngre fuglene, i mangel på eldre artsfrender, tar til seg lyder fra andre fuglearter. Den språklige forvirringen foregår også i økologien, med den konsekvensen at fuglene mister evnene til å finne en make.
På motsatt side av lokalet er et stort svart-hvitt fotografi trykket på veggen (Uten tittel (Nasavárre), 2022). I bakgrunnen skimtes et fjellområde, mens landskapet som okkuperer forgrunnen er preget av løsmasse og bærer vitne om menneskelig aktivitet. Det kornete bildet antyder konflikter rundt landområder, utbygging eller utvinning av ressurser. I etterkant søker jeg meg frem til at bildet viser en gammel inngang til sølvgruvene i Nasavárre (Nasafjellet), der samer ble tvunget til å transportere malmet som ble utvunnet. Fotografiet er i likhet med brorparten av helanders verk nokså hermetisk, og motsetter seg forventningene om å formidle de historiske sammenhengene det hentyder til.
Helanders kommunikative tilbakeholdenhet trigger nysgjerrigheten, men kan også leses som ledd i en strategisk intensjon om å forvirre og motsette seg mytene og kategoriene som preger resepsjonen av kunst som befatter seg med samisk identitet, rettighetskamp og historie – og som utstyrer den samiske kunstneren med en ferdiglagd identitet. Eksempelvis heies de tre kunstnerne fra Sápmi som er valgt ut til å representere det som blir den samiske paviljongen på årets Veneziabiennale stadig frem for sine evner til å formidle sine (mer tydelige) politiske prosjekter. I andre sammenhenger går fortolkningene i romantiserende retning, der samisk naturfilosofi skal redde oss fra klimaødeleggelsen. Slike figurer kan være hjelpsomme å ty til for å formidle et utvalg aspekter ved den samisk kulturen som kunstfeltet fatter interesse for, men de bidrar samtidig til å fortrenge mangfoldet av uttrykk og identiteter som rommes i begrepet om «det samiske», gjennom å fremelske bestemte typer eller konflikter som mer representative.
Utstillingens opposisjonelle mantra, om at det å nekte å innordne seg etablerte prosesser også er en politisk handling, tydeliggjøres i helanders fotografi No Demands (2021), der et blankt ark holdes frem mot kameraet. Dersom verkene i utstillingen hadde vært mer informative ville de hatt en tydeligere funksjon, men samtidig vært mer sårbare for rekuperasjon, for å suges opp av institusjonen og settes i arbeid som politisk legitimerende dekor. Hvis de undertrykkende strukturene beviselig forblir upåvirkede av dialog, kan det å stenge ned kommunikasjonen være vel så hensiktsmessig. De historisk og geografisk spredte verkene i utstillingen forbindes av en slik indirekte henvendelsesform. Heller enn å fremsette direkte krav hinter de til en langsiktig etablering av samhold på tvers av tid og sted.
I en glasskrukke fylt med vann buler et svart-hvitt fotografi av en brysk mann med armene i kors. Tittelen, Portrett av min far som forsvinner, 2010-2022, antyder at det er kunstnerens far som gjennomgår en langsom nedbrytningsprosess. Det personlige verket gir anelser om et noe ambivalent forhold mellom far og sønn og et oppgjør med egen familiehistorie. Den uforsonlige innstillingen til autorititer som kommer til uttrykk her, ligner den som finnes i den utstilte videoen av Yahya Hassans opplesning av diktet Stool ikke på noen fra 2018. I over 20 minutter ramser han på repeterende og suggerende vis opp alt og alle han nærer mistillit til: stjernene og trærne, regjeringen og opposisjonen, formannen og bakmannen, aksjonene og aksjonærene. Det er vanskelig å ikke smittes av Hassans pessimisme og kynisme.
Utstillingen følges av publikasjonen Nomadtekst der Maja Hammarén har redigert et utvalg av helanders dikt og essays om politikk, personlige erfaringer og andre kunstnere, som samiske Iver Jåks og Aage Gaup og grønlandske Pia Arke. I tillegg kommer samtaler med professoren Britt Kramvig og redaktøren, samt en rekke diktoversettelser: Mary Alionieida Sombàn Mari til engelsk, og fire amerikanske (stort sett afrikansk-amerikanske) poeter til norsk. Boken viderefører det globale urfolksperspektivet som er helt sentralt hos mange samiske kunstnere. Den understreker også hvordan posisjonen til helander pendler mellom radikal avvisning og en like radikal inkludering: en grunnleggende solidaritet der fellesskap etableres på bakgrunn av erfaringer av undertrykkelse og motstand. Helander skaper en flerstemmig identitet som vanskelig lar seg innfange av noen endelig definerende egenskaper, utover en utålmodighet med alt den har fått overlevert.
