Mat for maleriet

Det bys på få ord i Emma Ilija Wyllers utstilling på VI, VII. Det er heller ingen umiddelbart synlig prosedyre her, utover et løst formulert prinsipp om at materialene skal være ting kunstneren har for hånden, gjerne husholdningsprodukter. Men også tradisjonell gesso (grunning med lim av kaninhud) finner veien inn i arbeidene hennes. Det slår meg at man stadig oftere møter på praksiser som dette, der materialer kombineres stumt, gjerne gjennom en møysommelig prosess, men uten begrepsliggjort intensjon. En nennsom tilnærming er gjennomgående. En beskrivende, om kanskje i overkant generell, term for denne (re)estetiserende omgangen med kunstobjektet er «materialisme». Og med «materialisme» tenker man fort på en tilbakevending til et modernistisk prosjekt, med fokus på prosess og konkresjon fremfor et mer kritisk og diskursivt innhold. Forskjellen er kanskje at ideen om det mediumspesifikke verket nå er gitt opp. Så selv om det fortsatt brukes mye plass på å diskutere maleriet, er grensene stadig vanskeligere å håndtere. I forsøket på å finne et midlertidig begrep å arkivere disse arbeidene under er likevel «maleri» nærliggende.

Wyllers arbeider er stort sett  hengt på vegg. White 1 og White 2 er fiberplater påsmurt gesso. Gessoen er møysommelig og sporløst jobbet utover flaten slik at den fremstår nesten polert. Tilsvarende glatt og ensartet er overflaten i Milk over pine, hvor Wyller har behandlet to finérplater montert sammen i vinkel med melk. Melkelaseringen lar teksturen i det underliggende treverket komme til syne og gir assosiasjoner til et delikat interiør. Fargene i resten av utstillingen er mørkere: En liten fiberplate er dekket med et lag mørkegrønn spirulina (et helsekostprodukt laget av alger). I tillegg finnes tre arbeider med kakaopulver. I to av disse, Brown 1 og Brown 2, har Wyller ganske enkelt preparert forholdsvis store lerreter med gesso og trelim og drysset pulveret over ved hjelp av en sikt. Det tredje kakaoarbeidet, Untitled, består av kakaopulver drysset over gulvet i et rektangel, som en tynn, brun film som folder seg ned i fordypningene mellom flisene. Flakes 1&2 er to små papirark som ligger på en enkel bordkonstruksjon av finér. Begge arkene er fullstendig gjennomtrukket av sort blekk. Behandlingen har gitt arkene en semi-glossy overflate og fått dem til å krølle seg slik at kantene skålaktig bøyer seg opp fra bordet.

Nå er ikke Wyllers utstilling egentlig så vanskelig kryste litt semiotikk ut av, tross fokuset på materialer og sanselighet. Dialogen med maleriet er tydelig, særlig med tanke på de oppspente lerretene hun benytter. Men verken lerretsstoffet, eller rammens rektangulære form, er forutsetninger for Wyllers arbeider. Heller ikke kombinasjonen av materialer rimer helt med et gjenkjennelig maleri. I arbeidene som formalt ligger nærmest maleriet, Brown 1 og Brown 2, er lim og pigment påført i hvert sitt lag. Pigmentet ville normalt vært blandet med et bindemiddel, men ikke her. Den brune matvarens tørre, finkornede overflate og syrlige aroma avleder dermed fra en rent kromatisk erfaring. Så om man godtar at dette er maleri, er det under forutsetningen at dets interne syntaks forstått som forholdet mellom elementene det tradisjonelt er bygget opp av, ikke er en absolutt betingelse. Problemet blir da selvfølgelig å avgrense kategorien.

Uavhengig av hvorvidt kunstneren selv interesserer seg for dette spørsmålet, synes grenser, eller konturer, å være vektlagt. Eksempelvis er fiberplatene hun har benyttet som underlag i tre av arbeidene, saget ut i påfallende egenartede former. White 1 er en omtrentlig sirkel; White 2 ser ut som et trapes med bølgende konturer; mens Untitled minner om et rektangel der den øverste kanten er ujevn og flisete. På kakao-lerretene ligger det enkelte steder igjen et flatklemt limspor langs kanten, som indikerer at lerretet har vært innrammet mens kakaoen har blitt drysset på. Denne tørre limkanten betoner objektets grenser. Så selv om man antar at Wyller har forsøkt å skape en så ensartet og harmonisk overflate som mulig, ligger det en støy i grensesonene i form av prosessuelle spor (limet), brudd (den flisete kanten i Untitled) eller en ekspressiv kontur (White). Man kan også lese de ujevne kantene i fiberplateobjektene som motsatser til lerretets geometriske artikulering – altså som en slags slingring i maleri-formens DNA. De små krakeleringene og skjoldene som oppstår i pigmentoverflaten, som følge av ujevnheter i fordelingen av pulveret og fukt fra fikseringssprayen, bidrar til denne destabiliseringen.

Kanskje mer betimelig enn det trøttende spørsmålet om hva som kan omtales som maleri, er på hvilken måte maleriet er tilstede her uten at de utstilte objektene nødvendigvis er malerier. Arbeidene til Wyller trekker veksler på likheten med maleriet. Det finnes rester av maleriets grunnelementer i alle arbeidene, men disse egenskapene opptrer enkeltvis – i et arbeid er det lerretet, i et annet gessoen, i et tredje kun pigmentet (kakao). De skjøre limrestene som utilsiktet kommer til syne i kanten av det massive, brune monokromet blir i dette perspektivet viktige. Ikke bare er limet som bindemiddel sentralt i prosessen med å fremstille et maleri, det fungerer også på samme måte som et begrep (eksempelvis maleri) sammenføyende, gjennom å sette ulike objekter i forbindelse med hverandre. Wyllers samvittighetsfulle arbeid med å få disse aggregatene til å fremstå enhetlige kan sees som en forlengelse av denne lim-funksjonen.

Det er ikke sammenstillingene av materialer forstått som meningsutsagn som er vesentlig hos Wyller, selv om det finnes komiske og presise poengteringer her. (Kakaoen og spirulinaens dystre grønn- og bruntoner er f.eks. antitesen til paletten i det ofte kromatisk stressede samtidsmaleriet. Optisk intensitet er skiftet ut med ernæringsmessig potens. Bildenes «energi» kan dermed bare virkeliggjøres om man spiser dem.) Det større motivet er oppløsningen av identitet. Man er vitne til et maleri som vrir seg  over i stadig nye former, hvor ingen av forbindelsene i det opprinnelige skjemaet lenger er konstante. Limet diskriminerer ikke; det åpner mot et potensielt uendelig materialtilfang. Så om maleriet fortsatt er kategorien vi befinner oss i, er det i tilfelle et maleri uten utside.

Sist oppdatert 08.01.2013.