I katalogen som fulgte den store Arne Malmedal-utstillingen på Museet for samtidskunst i 2003 skriver Audun Eckhoff at Malmedals lange kunstnerskap – det strekker seg fra 60-tallet og frem til i dag – har gjort kunstneren til gjenstand for observasjoner fra vidt forskjellige kritikergenerasjoner. Likevel er maleren Malmedal en noe enigmatisk skikkelse i norsk kunst, han er forholdsvis lite kjent og omtales ofte som en ensom forsker på det monokrome maleri. Han er enten beundret eller ignorert, han appellerer kun til en smal gruppe samlere, og – foruten Eckhoffs tekst i nevnte katalog og Åsmund Thorkildsens essay i forbindelse med Malmedals utstilling på Kunstnernes Hus i 1994 – er det skrevet forholdsvis lite om hans omfattende kunstnerskap.
I de siste årene har likevel Malmedal dukket opp regelmessig hvert annet år på Galleri Riis (mai 2007, mai 2009 og mai 2011) og hans offentlige tilsynekomst følger på sett og vis en tilsvarende seriell rytme som man finner igjen i maleriene.
Årets utstilling består av to ulike serier kvadratiske malerier og en serie med gouache- og tusjlaveringer på papir i format ca. 46 x 38 cm. Tre av maleriene, i størrelse 140 x 140 cm, er utført i eggtempera og syv, i størrelse 155 x 155 cm er utført i oljemaling. Samtlige malerier består av et ensfarvet kvadratisk felt, nesten helt sentrert, som er omgitt av en annen farve. Man tenker gjerne i forbindelse med Malmedal at dette dreier seg om utprøvinger og problematiseringer omkring rammer, grunnflater, overflater, farver, osv.
Hvorvidt det dreier seg om en innramming eller en lagdeling av billedflaten virker å være et bokstavelig talt åpent spørsmål dersom man forsøker lese malerier av denne typen som vinduer ut, eller inn, mot noe. Men kan hende skaper den stringente hands on-utførelsen av disse maleriene paradoksalt nok en mindre humanistisk effekt. Den inkommensurable nivelleringen mellom rammer, plan og intensiteter av-stenger maleriene qua malerier. Det er altså ikke sikkert at disse maleriene står i relasjon til en mennesklig og fortolkende størrelse. Man kan ane dette i den urolige og fallende sikksakk-flimringen i henholdsvis utkantene og sentrene av temperaarbeidene. Her opererer flimmeret i bildene som en stille støy som trekker midtfeltene utover, eller bak, maleriet som objekt. På denne måten annullerer bildene sine egne bestanddeler, som rammer og innholdsfelter. Denne produktive annuleringen pulserer som en kontinuerlig optisk og teoretisk aktivitet i (de utvidede) bildene.
I oljemaleriene kan man se lange, vertikale, nærmest industrielle spor av malingspåføringen, som for eksempel i Uten tittel (2010), der rosa rander og penselstrøk i midtfeltet negerer bildet som ren farve og som bekrefter det som en fler-folding av samme farve. På den korteste veggen henger et bilde der de to kvadratene er noe skjevere plassert i forhold til hverandre. Forhøyningen av maling, som maskeringstapen på et tidspunkt har frembragt, virker grovere, mens farven er to valører av rødt; det eneste av oljearbeidene som ikke baserer seg på kontraster, men på nyanser av én og samme farve. To intensiteter av rødt som står som en slags libidinal kontrast til temperaarbeidenes «farveløse», og dermed tanatologiske, hvit-grå-sorte-delinger og flarn. En seriell, numerisk og sub-morfologisk puls er til stede i alle arbeidene.
En mulig innfallsvinkel til Malmedals kunstnerskap anno 2011 kunne selvfølgelig være å stille følgende spørsmål. Hva vil det innebære å jobbe med monokrome flater og reduktive former fire-fem tiår etter at denne aktiviteten sluttet å dominere den maleriske diskursen? Her vil da Malmedal være en forsentkommer og ikke en samtidig, men en fortidig skikkelse. Men kanskje man heller kan tenke seg Malmedal som en fremtidens samtidige, nettopp fordi han kan synes å være såpass i utakt med tiden. Eller fordi hans rigorøse, og stadig mer subtraherende sett med maleriske teoremer – antallet firkantede felter i hvert bilde er for eksempel halvert siden forrige utstilling – er noe man kanskje først i tiden som kommer vil være i stand til å artikulere en teori for. Det er nemlig noe ved den utrettelige, og unektelig hvileløse, fortsettelsen av disse seriene med malerier, inkonsistente i sin bestemthet, som produserer en like lang rekke utsider av seg selv – utsider som tankebilder, eller bilder av tanken, en tanke som her strekker seg etter det uendelige. Eller sagt enklere: som en ren teoretisering av maleriet i maleriet og utenfor det. Det er som om Malmedals maleri til enhver tid motsetter seg å være En, men heller er Uten-en, der den intense subtraksjonen, utsiden av kvadratene som også er innsiden, er et kaotisk og kosmisk ordensprinsipp. Malmedals utsider, innsider, rammer, og intense farvefelter er det som simultant muliggjør og umuliggjør maleriets fulgurante enhet med seg selv. Tektoniske sky-til-sky lyn der utløserkanalene forblir skjulte.
Muligens er det denne intense maleriske numerasjonen som sett fra en viss vinkel styrer det andre visningsrommet med tretten tusjlaveringer fra 2011 (og 1993) viet en lang rekke variasjoner over samme motiv. Dette gravstøttelignende motivet finner man først i en serie på tre mindre gouache-arbeider Malmedal lagde i 1992. En gravstøtte som også, avhengig om man leser formen som fremtrer som negativ eller positiv, kan avtegne nettopp et hulrom, eller en huleåpning (av den typen man f.eks. tenker seg Kristus ble lagt i). I nevnte serie er den mørkegrå formen i gouache omgitt av lysere gouache og påført bløt blyant (blyanten, «tegningen», er med ettertrykk fraværende i arbeidene som vises her). Det er umulig å fastslå om formen er noe som fremtrer eller forsvinner. I laveringene er det derimot snakk om sorte, utflytende gravstøtte/hule-former omgitt av atter varierende og utvannede former i sort. Disse laveringene er utført på papir med sterk gulfarve som danner varianter av lysbærende, flimsy underlag – en kraftig kontrasterende farve og et skjørt, evasivt materiale på samme tid. En av laveringene er en «original» laget i 1993, altså etter forelegget i gouache-arbeidene i tid, mens resten er laget i 2011, som en slags form for re-konkatenasjoner (serier av sammenbundne ting eller hendelser), aktualiserte kopier av en original kopi. Malmedals malerier og laveringer tenderer mot vitenskaplig relaterte hypoteser eller teoremer, som, for å låne den franske filosofen François Laruelles formulering, «åpner et virkelig ubegrenset teoretisk rom.» Kanskje er Malmedals maleriske ontologi en form for flat, simulakrum-kopierende, uttømmende og konkatenerende platonisme.
