Livet er en fold

Konstellasjonen av fotografier i Wolfgang Tillmans After Venice på Peder Lund i Oslo minner om dadaistenes underlige collager hvor intime forbindelser mellom kropper, materie og ting får utfolde seg. En frodig hage med sommerplanter i klare farger (Garten, 2008), myke potteplanter på en solrik balkong (Plant life, 2005) og en skog av blekede svarte og grå trær badet i hvitt sollys deler rom med en serie blanke abstrakte overflater (Silver installation VII, 2009), skrukkede klær hengende på en stol (Faltenwurf (Morgen) II, 2009) og et stort bilde av et varmt opplyst atelier eller kontor der vi får et glimt av den beskårede kroppen til en ung svart mann (meeting lights, 2006) – den eneste menneskefiguren i utstillingen.

Tillmans begynte på verksyklusen Silver installation VII hører inn under på nittitallet. Den består av fotosensitivt papir, noen ganger eksonert for ulike lyskilder, matet gjennom et slags manuelt fremkallingsapparat. Arkene som utgjør Silver installation VII er uinnrammede og spredd utover veggen i en asymmetrisk formasjon med varierende avstander. Utover tidvise spor av kjemikalier (sølvnitrat), vann, skitt og støv og noen nesten usynlige riper og prikker, viser de ingenting annet enn tykke lag med farge: variasjoner av blått, hvitt, grønt, svart, lilla, rødt og rosa.

Lagene med farge og nyansene mellom dem antyder bevegelse og gjør opplevelsen av å se hypnotisk og meditativ, noe som igjen vekker en fornemmelse av intimitet, lek og åpenhet. Hvert bilde formidler de materielle realitetene bak sin egen tilblivelse og vitner om livet som flyter mellom naturlige og kunstige materialer og mellom overflater og sansningen av dem. Fotografiet er her ikke en passiv representasjon av virkeligheten; samtidig som disse bildene bringer frem i lyset den fotografiske prosessen på et tidspunkt (slutten av nittitallet) da fotografiet hadde blitt mer glossy og vitalt og kunne sirkulere på nye måter, fremstiller de også den materielle virkeligheten som grunnleggende relasjonell, i begrepets mest generelle forstand.

Man får imidlertid kun tilgang på denne verdenen av relasjoner om man møter Silver-arbeidene som del av den større helheten utstillingen presenterer oss for. Disse monokrome overflatene er verken mer eller mindre meningsfulle enn den presise teksturelle kontrasten mellom grønne planteblader og utviskede røde blomster i Garten, eller den krøllete lilla t-skjorten og blå treningsjakken i Faltenwurf (Morgen) II. Ordet «faltenwurf» er tysk for draperi, folder i hengende eller strukket tekstil. Det er noe intimt, kanskje til og med tiltrekkende, ved de vilkårlige foldene i fotografiet til Tillmans. I boken Le Pli: Leibnitz et le Baroque (Folden: Leibinz og barokken, 1988) bruker Gilles Deleuze folden som figur til å utfordre forståelser av subjektivitet basert på opposisjonen mellom indre og ytre, mellom utside og innside, overflate og dybde. I hans modell opphører mennesket å være suverent subjekt blant passive objekter; både materien og mennesket emigrerer ustanselig og ukontrollert mellom tilstander i en verden av endeløse folder og overflater.

Forstått som et konsept som gjenoppfinner subjektet gjennom estetikken, dukker folden opp i en rekke ulike tapninger i After Venice: blomster ute av fokus og fargesterke blader som strekker seg mot solen; store trestammer og greiner strukket mellom jorden og himmelen som horisontale og vertikale ryggrader; myke tekstiler som ber om berøring; hele overflater dekket med kun farge; og en atmosfærisk arkitektur som forvirrer den romlige orienteringsevnen. Disse bildeflatene maner alle frem en intim nærhet til den virkelige materiens og kroppens sensuelle egenskaper og ustabile former. De ber oss forestille oss på nytt hva et individ er i relasjon til andre og til sine omgivelser, og demonstrerer fotografiets evne til å produsere nye virkeligheter ved å oppløse eller snu på hodet innarbeidede modeller og hierarkier.

After Venice stikker seg kanskje ikke frem i selskap med andre mer vidtfavnende presentasjoner av Tillmans’ arbeider fra det siste tiåret, som hans store, komplekse bildekonstellasjoner ved Moderna Museet i Stockholm i 2012-13 og hans retrospektive ved Tate Modern i London i 2017, eller hans kommende ved MoMa i New York seinere i år. Men tross sin beskjedne skala, gir After Venice likevel stemme til de vesentlige spørsmålene som står på spill i Tillmans’ kunstnerskap: Hvor og hvordan produseres virkelighet? Hvilke verdener er mulige? Å påvirke og bli påvirket er egenskaper som tilhører alle overflater og kropper, uavhengig av om de lever i menneskelig forstand eller ikke, virker Tillmans å si. After Venice presenterer oss for en trygg og transformativ økologi som lar sine beboere utforske en virkelighet hinsides representasjonen, der grensene mellom selvet og den andre og mellom natur og kultur for alltid er porøse og gjensidig gjennomtrengelige.