Landskap i olje

Marianne Heiers egne penger er det aktive redskapet i «Pionér», som i likhet med tidligere prosjekter vil avkle glatte myter i forholdet mellom kunst og kapital. Arbeidene kombinerer den gode ideen med større visuell sanselighet og er del av et pågående prosjekt med Norges oljeinntekter som råmateriale.

Vi er med på en kamerareise til bunnen av Nordsjøen og videre langs aksjekursers stigning og fall. Heier befinner seg i dette landskapet fordi kunstnerstipendet hun mottar er indirekte finansiert av oljemidler. Midlene er ment å frigjøre kunstnerisk energi, men hun arbeider likevel som kunstlærer ved siden av, noe som reproduserer hennes egen kompetanse. Inntektene fra dette arbeidet har hun reinvestert i olje og offshoreaksjer og dermed fullført en ring som rundt en lukket, kulturøkologisk krets.

Marianne Heier, Pioner, Galleri ROM

Noen ganger virker kunst som en kulturell lettsindighet, en energikonsumerende lek med bilder som bare forholder seg til andre bilder og er løst fra virkeligheten. Det er derfor nordsjødykkeren, pioneren, kan fremstå som den virkelige avantgarden, en reell fortropp for kunsten. Uten dykkerens reise til havbunnen og hans møte med overveldende naturkrefter, i trykket av atmosfærer og «gasskutt», ville ikke Heier fått sitt stipend. Med sin kamp i sterk sanselighet og følsomhet – en sanselighet kunstneren tidligere kunne være alene om å formidle – ligner dette den gamle kunstnererfaringen der det sto om livet: «Dette er ikke en sport. Det er et alvorlig yrke, og det er et ekstremt farlig yrke», sier dykkeren underveis.

For det er nordsjødykkerens reelle sanselighet motsatt kunstnerens lek med bilder som først møter oss på ROM, i form av en filmatisk reise i skiftende koloritt fra blått til gult til grått på vei ned til havbunnen. Parallelt med filmen vitner dykkerens fortellerstemme om den ekstreme, livstruende handlingen det er å synke ned til arbeidet i dypet. Konfrontasjonen med avgrunnen står for øvrig godt på egenhånd, som et sinnbilde for det 21nde århundre kanskje, som Skrik var det for det 20nde. Ja faktisk, i denne allegorien kan dykker og kunstner smelte sammen.

Kunsthistoriske referanser er også til stede, i form av et kvadratisk og ganske monokromt bilde som kan assosieres til Malevich og Yves Klein. På grunn av den krumme veggen på ROM fremstår det mer rombeaktig en rektangulært, men det fungerer likevel. Det oppleves som det er tatt ut av en moderne formalisme og satt inn et levende og derfor mer postmoderne interessefelt.

Marianne Heier, Pioner, Galleri ROM

Marianne Heier, Pioner, Galleri ROM

I rommet innenfor følger hun opp den historiske linjen. Her er det hengt opp seks lysbokser som fremstiller utviklingen i en aksjekurs. Grafene er mørke i fargen, men har beholdt rutenettet og avtegninger av aksjeutviklingen i måneder og år. Boksene er opplyst med en bakgrunn som ligner solnedganger og andre atmosfæriske stemninger, og grafene minner om dramatiske fjell i relieff med referanser til nasjonalromantisk maleri.

Jeg liker den klare estetikken, den rene ideen kombinert med anelsen om et større innhold – en salgshit, veldig nå og flerdimensjonalt dekorativt, uten at dette er ment som kritikk. Her trekkes parallellen mellom oljens ur-finanskraft og det nasjonalromantiske maleriets betydning for det norske selvbilde; i forlengelsen av dette bør vel En bondebegravelse og den selvutslettende finansmannen innskrives i samme format. I hvert fall likner Balkes Stetind på aksjenes stup og høydedrag, mens den overveldende naturkraften kan snus til en sublim cashflow ute av kontroll. Det finnes også en dialog mellom naturtid og kapitaltid her, noe som forsterker følelsen av et prosjekt rikt på inspirasjon.