Når T.J. Clark i disse dager gjester OCA i Oslo for bl.a. å holde to forelesninger med utgangspunkt i Picasso, er det en begivenhet. Clark har vært en sentral skikkelse innen kunsthistoriefaget helt siden 1970-årene og er i dag en av de mest vitale og interessante fortolkerne av den moderne kunsten fra omkring 1800 og opp til våre dager. Han gjør dette på en måte som har relevans for vår egen tid og ut fra et venstreradikalt politisk engasjement. Dette gjelder ikke minst hans aktuelle prosjekt som han skal forelese om på OCA. Her gjør han nylesninger av sentrale verk av Picasso fra mellomkrigstiden, med endepunkt i Guernica (1937) hvor Picasso gir sin opprørte og politiske respons på Francos terrorbombing under borgerkrigen i Spania. Selv om Clarks diskusjon er kunsthistorisk har den også en videre politisk horisont og er indirekte relevant i forhold til mediebildenes beskrivelse av krigens ødeleggelser i dag, enten det er i Gaza, Irak, Afghanistan eller andre steder.
Utgangspunktet for Clark er en marxistisk inspirert forskning på den tidlige modernismen i Frankrike. Han gjorde seg bemerket da han i 1973 publiserte to bøker basert på sin doktoravhandling, en om Gustave Courbet og 1848-revolusjonen, samt en annen som mer generelt behandler kunstnere og politikk i Frankrike på denne tiden. Han lanserte med dette et program for det som siden har gått under betegnelsen «the social history of art». Clark kritiserte den etablerte kunsthistorien for å ha forfalt til en form for connoisseurship i kunstmarkedets tjeneste. Han mente at fagets etablerte historiefortellinger var blitt for begrensete og at sosialhistorien nettopp skulle gi et mer sammensatt og fullstendig historisk bilde. I boken om Courbet er han ute etter å gripe forholdet mellom kunst og politikk i et avgjørende historisk øyeblikk, men distanserer seg fra en vulgærmarxistisk forståelse av ideologi som en direkte speiling av de materielle produksjonsforholdene i et samfunn. Clark søker snarere å undersøke samspillet mellom en rekke faktorer: kunstnerisk form, de tilgjengelige kodene for visuell representasjon, gjeldende kunstteorier, ideologi, sosiale klasser og bredere historiske strukturer og prosesser. Han er ute etter de komplekse relasjonene mellom et verks form og den historiske og politiske situasjon det er en del av.
I hans senere bok om Manet og impresjonistene (The Painting of Modern Life. Paris in the Art of Manet and his Followers, 1985) er han på lignende vis opptatt av forholdet mellom Manets maleri og sosiale strukturer knyttet til klasse og ideologi. Clark holder fast på en grunnleggende historisk materialisme samtidig som han tar høyde for hvordan også representasjons- og tegnsystemer er konstituerende for samfunnsmessige strukturer, ikke minst på det økonomiske feltet. I stedet for å fokusere ensidig på de formale sidene ved Manets maleri, knytter Clark det til den samtidige moderniseringen av Paris og de sosiale og kulturelle effekter dette hadde, hvor bl.a. tidligere arbeiderkvarterer ble gjort om til borgerskapets doméne. Clark er opptatt av de nye formene for sosialt liv i Paris omkring midten av 1800-tallet, slik det blir tematisert av Manet og andre malere. Kapitalen fremstår i spektakulær form i denne moderne storbyen med dens nye varemagasiner, boulevarder, verdensutstillinger, populære utfluktssteder osv. For Clark dreier det seg både om hvordan endringene av byen i kapitalens og varekonsumets tegn impliserer nye former for visualitet og hvordan kapitalismens vareproduksjon trenger inn og restrukturerer hverdagsliv og fritid på nye måter.
Han vier et lengre kapittel til Manets skandalebilde Olympia (1863), en tolkning som har blitt noe av en klassiker. Det som var sjokkerende for det parisiske borgerskapet som besøkte den årlige Salongen var hvordan den prostituerte kvinnefiguren direkte og skamløst konfronterte dem med sitt blikk. Støtende for den gode smak var også malemåten som ble oppfattet som både grov og uferdig i kontrast til det typisk utglattede salongmaleriet. For Clark er det et avgjørende poeng at denne kvinnefiguren ble oppfattet ikke bare som prostituert, men som arbeiderklasse-kvinne. Han insisterer på at det er klasse som utgjør den sentrale aksen bildet og skandalen det skapte kretser omkring. En feministisk kunsthistoriker som Griselda Pollock har kritisert dette (i Vision & Difference. Femininity, Feminism and the Histories of Art, 1988). Hun peker på det hun mener er en ensidig mannsdominert modernismeforståelse hos Clark. Hun kritiserer ham for ikke å ta ordentlig opp hva det vil si at dette bildet henvender seg til et spesifikt mannlig blikk, eller forskjellen mellom hvordan en mannlig og en kvinnelig betrakter kan tenkes å forholde seg til den problemstilling omkring seksualitet som bildet bringer på bane.
I 1999 kom Clark med boken Farewell to an Idea. Episodes from a History of Modernism. Ved å fokusere på enkeltverk han ser som eksemplariske grensetilfeller beveger han seg her fra Davids revolusjonsmotiv Marats død fra 1793, via Camille Pissaro og Cezanne, Picassos kubisme, russisk konstruktivisme og opp til Pollocks dryppemalerier på 1950-tallet. Pollock-kapitlet er skrevet ikke minst i dialog med Clement Greenberg og med spark til Rosalind Krauss’ og hennes Pollock-tolkning bygget på George Batailles begrep om det «formløse». Clark følger på mange måter Greenbergs kanon i sin påfallende manglende interesse for en kunstner som Duchamp eller for surrealismen. Men det er på ingen måte snakk om en ukritisk overtagelse av Greenbergs posisjoner. Da han på begynnelsen av 80-tallet publiserte et essay om Greenbergs modernismeteori utløste det en intens debatt med en Greenberg-elev som Michael Fried. Farewell to an Idea er et innlegg i debatten om modernismen og dens endelikt, skrevet etter Berlinmurens fall og i en generell tidsstemning hvor både sosialismen og det moderne prosjektet synes å være på hell. Clark tar avstand fra begrepet postmodernisme. Han velger i stedet å se det slik at den modernitet som modernismen spådde og foregrep nå er blitt samfunnsmessig realisert og at det vi gjennomlever i dag er «modernitetens triumf». Dette har skjedd i en slik grad at den tidlige modernismen fremstår som en ruin vi ikke lenger helt klarer å forstå. Postmodernismen feiltolker dette som en avslutning av det moderne, når det tvertimot er snakk om en katastrofal modernisering som har nådd sin fulle høyde. Clarks grunnleggende oppfatning av moderniteten er fortsatt knyttet til forståelsen av kapitalisme som noe som i stadig økende grad gjennomtrenger alle menneskelige forhold.
Som en del av kollektivet Retort ga han i 2005 ut boken Afflicted Powers: Capital and Spectacle in the Age of War. Den ønsker å gi en analyse av den globale situasjonen etter 9/11, med utgangspunkt i den opphetede politiske situasjonen i USA under president Bush og som en del av protestene mot amerikansk utenrikspolitikk. Særlig sentralt står den franske situasjonisten Guy Debords begrep om «spectacle», som blant går på at kapitalismens logikk invaderer stadig flere områder av livsverdenen og hverdagslivet, at alt gjøres til varer og konsum, hvor varen og bildet flyter i hverandre. Clark var en kort tid på 60-tallet medlem av den engelske delen av The Situationist International og Debords tanker har fulgt ham hele veien. Begrepet om «spectacle» sto helt sentralt i hans bok om Manet blant annet. I Afflicted Powers blir det brukt for å forstå bombingen av tvillingtårnene og de følgene det fikk som nettopp en krig om representasjoner.
Parallelt med denne politisk-engasjerte intervensjonen skrev Clark også på en bok om Nicolas Poussin (1594-1665), titulert The Sight of Death – An Experiment in Art Writing (2006). Med sin langsomme dybdeboring i to malerier av Poussin fremstår den som noe av et motstykke til Afflicted Powers. I dagboksform rapporterer den om en fire måneder lang kvalifisert betraktning av to malerier som på den tiden henger i det samme rommet på Getty-museet i Los Angeles. Vi kommer på den måten tett på et selvbiografisk jeg og selve prosessen med å sette erfaringen av bildene om i språk. Til tross for den ledige og ikke-pompøse stilen har det hele også noe besettende ved seg. Den massive betoningen av langsom synserfaring blir en øyeåpner og står i talende relieff til det bildekonsum vi alle deltar i hver dag. I dette får boken en indirekte kritisk brodd.
Clark har de siste årene arbeidet med Picasso og det er dette hans to forelesninger på OCA vil dreie seg om. Hans prosjekt kommer til å munne ut i boken Picasso and Truth: From Cubism to Guernica. Han presenterte det første gang i en serie på seks forelesninger på National Gallery of Art i Washington fra mars til mai 2009. Her gjør han omfattende lesninger av sentrale verk av Picasso fra 1920-tallet som leder opp til Guernica i 1937. Han hevder at Picasso i denne perioden arbeidet seg ut av kubismen og dens romoppfatning. Guernica er et politisk bilde som på alle måter sprenger kubismens private rom. Disse forelesningene er faktisk også tilgjengelige som podcast på hjemmesiden til National Gallery. Clark er uten tvil en internasjonalt fremstående akademiker. Når han nå skal ha to forelesninger på OCA er det all grunn til å forvente seg en kunsthistorisk tenkning og formuleringsevne av usedvanlig kaliber.