Kunst med et nødskrik

Med et nødskrik blir den historisk ladete bronsen festepunkt for Wolgers lengsel etter aura og poetisk overskridelse.

Som mange kunstnere på 80-tallet beskjeftiget Dan Wolgers seg med å rote rundt i bestemors skuffer og skap på leting etter gammelt, kassert leketøy og kitsch. Dette er den postmoderne kunstens entré, en kunst som ville tappe kreative kilder fra fortiden og slukke tørsten etter en lang vandring i 70 tallets kunstneriske ørkenlandskap av konsepter og politikk.

Med en lekenhet som henvendte seg mer til «folk flest» enn til den institusjonelle eliten, motsatte denne kunsten seg modernismens historiske glemsel. De gamle gjenstandene ville gjenkalle historien, men gjorde det gjennom en form for pastisj, en fri bruk og blanding av stilutrykk. Likevel; koblet med en generell postmoderne fragmentering, bidro dette til det motsatte, til tapet av evnen til å plassere kulturelle referanser i en historisk sammenheng i det hele tatt.

Kunsten ville motsette seg en moderne kulde. Men dette er også noe av årsaken til at effekten blir liten når man ser igjennom Dan Wolgers ny-surrealisme fra åttitallet. Små, slitte porselensskulpturer pålimt pels, moderne tekanner skrudd sammen på nytt og fremmedgjort fra all funksjon, alt dette som nok var radikalt for 25 år siden, kan vekke minner om en tid da referansen enda var så mye mer fast enn i dag. Wolgers kunne stole på at objektene rørte i et levende, kollektivt minne med relativt sikker historisk forankring. Etter den absolutte løsrivelsen fra referanse på 90-tallet og den totale frigjøringen av tegnet i den digitale billedflyten, i en bevegelse mot et punkt der tegnet verken har referanse eller mening, virker 80-tallet uendelig langt borte.

Det er i hvert fall ingen provokasjon her. Ved å gå til kildene finner vi ut at Meret Oppenheims Fur Cup (som ser ut til å ha vært viktig for Wolgers), var et ekstremt provoserende verk mot slutten av trettitallet, og i følge en observatør «USA’s mest omdiskuterte objekt». Den velkjente tekoppen omgjort til en ubrukelig estetisk gjenstand, parret med freudianske hentydninger, var rystende for et publikum som enda tenkte i vanntette skott. Det surrealistiske objektet kunne kanskje mobiliseres en siste gang på 80-tallet, men i det store og hele hadde Jean Baudrillard rett; kunsten var på dette tidspunktet «død», både som provokasjon og som «et annet sted». I den integrerte virkelighetens billedbank blir alt relativisert. Publikum konsumerer ubegripelige objekter bare for å gi seg selv en følelse av å delta i kulturens integrerte sirkulasjon.

Så hvor står Dan Wolgers kunst nå? Det er tydelig at troen på lekenhet og mental trening utenfor etablerte rammer fortsatt engasjeres omtrent over samme lest som i 80-årene. Det beste ved Wolgers arbeider er troen på poesiens frigjørende effekt, og at mennesket gjennom den kan overskride stive og mekaniske begrensninger.

Wolgers var aldri direkte politisk slik som andre grener av den postmoderne kunsten, i stedet tok han på seg den heroisk-kreative kunstnerkappen uten hensyn til kontekst. For eksempel bidro han til Absolutt Vodka sin reklamekampanje på 90-tallet med en rip-off av Duchamps Bottlerack påmontert en Absolutt tomflaske – uff da. Kanskje et kunstnerisk nullpunkt, for her blir kunsten egentlig bare del av Sveriges vedvarende jappetid, en turboladet, stilig kommers, giret mot den globale økonomiens livsstilsfantasier. Senere fikk han i oppdrag å dekorere Stockholms telefonkatalog, og trykket sitt eget nummer på forsiden – et mer vittig og Duchampisk trekk mellom kunstner og medium.

Hans siste utstilling, «Cire Perdue» (forsvunnet voks) på Galleri Riis, er realisert i den globale økonomien snarere enn på bestemors kott. Det originale objektet kan være funnet i kjelleren et sted, eller i hans egen backcatalogue, men de små kitschobjektene er nå kopiert i bronse i Thailand og blåst opp i stor skala. Landets produksjon av buddastatuer på gamlemåten er utvidet til Wolmers nostalgiske statuetter, dog uten at dette gjøres til et vesentlig poeng. Her er det surrealisme i bøtter og spann, Delvaux, Max Ernst og Traumenden knaben – en mengde figurer i sonen mellom drøm og virkelighet.

Kunstnerens privilegium i sitt valg av forelegg og pastisjer– den vestlige, heroiske kunstnerskikkelsen igjen – mimer logikken i verdensøkonomien. På samme måte som IKEA gjør det, er det mindre privilegerte arbeidere som står for produksjonen. Denne reproduksjonen er ikke akkurat oppskriften på levende kunst i min bok, men kanskje det er noe på lur her som jeg ikke helt har forstått. Bronse, et historisk så ladet materiale, klarer bare med et nødskrik å være festepunkt for Wolgers lengsel etter aura og poetisk overskridelse, uten den er dette en rekke fantasifulle, underlige innfall.