Vårutstillingen på Fotogalleriet tar mål av seg til å vise «samtidige tendenser i kamerabasert kunst». Med dette antydes et fotografisk felt som går ut over det enkeltstående bildet ved også å inkludere prosjekter som benytter kameraet som ledd i performative og konseptuelle praksiser. En slik utvidet forståelse av fotografiet er rett nok tatt hensyn til i utvelgelsen av kunstnere, men de presenterte verkenes forankring i en ny fotografisk situasjon er for utydelig formulert i en utstilling som antyder en vedvarende tro på det estetiske og dokumentariske fotografiske objektet.
Forbundet Frie Fotografers årlige juryerte gruppeutstilling på Fotogalleriet ble etablert i 1976 og baserer seg på åpen innsending. I 2011 har juryen bestått av kunstnerne Camilla Sune, Synne Tollerud Bull og Behzad Farazollahi, som også har fungert som kuratorer for utstillingen. De utvalgte prosjektene er av Morten Andenæs, Mattias Härenstam, Line Bøhmer Løkken, Dag Nordbrenden, Ulla Schildt, Carrie Schneider, Morten Torgersrud og Verena Winkelmann, og representerer den utvidete kamerabaserte praksisen som preger dagens kunstfelt. Problemet oppstår idet de presses inn i en objektorientert kuratorisk ramme.
Dette grepet blir særlig tydelig i forhold til de serielle fotografiske prosjektene, så mye som seks av i alt åtte arbeider. Kuratorene har valgt å presentere bare ett bilde fra hver av disse sekvensene, utstilt i glass og ramme mot Fotogalleriets hvite vegg. Resultatet er et estetiserende uttrykk, og i flere tilfeller en fordreining av prosjektenes konseptuelle kjerne. Et eksempel er Ulla Schildts «Demolished interiors, no II» (2010), som viser én vertikal og én horisontal flate, begge kledd med et slitt og skinnende grønt strietapet som avslører at det er snakk om to nedmonterte veggflater. Mot dem står det lent et skilt med den trykte påskriften «Filipalpia» (hvilket jeg etter noe tid på google tror er en type insekt). Bildet er hentet fra serien Looking back, en konseptuell studie av hvordan naturen presenteres i offentlige rom og av hvordan museets måte å presentere natur på former vårt inntrykk av omgivelsene. Denne problemstillingen kommer i beste fall vagt frem i enkeltverket, som innenfor rammen av Vårutstillingen fremstår som en studie av fotomediets spesifikke visualitet. Slik gis et feilaktig inntrykk av at kunstneren ikke er bevisst det utvidete feltet fotografiet i dag er en del av.
Line Bøhmer Løkkens «C.E. #3» (2010) lider tilsvarende under mangelen på visuell kontekst. Verket er hentet fra serien Circular exercises, en 32-siders publikasjon i sort og hvitt. Prosjektet er forankret i en performativ fotografisk forståelse som speiles i tittelens «exercises» (øvelser), og som involverer leseren i en rytme etablert gjennom billedmessige mønstre, sidestillinger og tilbakevendende temaer. I Fotogalleriet vises bare ett av bildene fra denne serien, en fremstilling av et sirkulært bord med en smørkniv og en eggedeler. Løsrivelsen fra den sekvensielle sammenhengen frarøver verket den performative dimensjonen som er essensiell for forståelsen av prosjektet i sin helhet, mens bildets formale kvaliteter og koblingen til det tidlige 1900-tallets fotografiske abstraksjoner forsterkes. Og resultatet er et tradisjonelt kunstfotografi.
I år som i fjor falt åpningen av Vårutstillingen sammen med tildelingen av Bildende Kunstneres Hjelpefond sin fotokunstpris. Premien på 100.000,- går til den kunstneren som deltar på Vårutstillingen med det verket en jury anser som mest betydningsfullt. Denne gangen gikk prisen – vel fortjent – til Morten Torgersrud, på bakgrunn av prosjektet Circulating sites (2011). Arbeidet består av en lysbildeprojeksjon med motiver fra Nordkalotten og en tilhørende tekst. Mens de sort-hvite fotografiene av byggeplasser, sandtak, ruiner og lagerbygninger fremstår som en videreføring av Bernd og Hilla Bechers objektiverende prosjekt, setter teksten bildene inn i en bredere historisk, politisk og fotografisk ramme som går ut over bildenes kjølige dokumentarisme.
På dette nivået blir prosjektet virkelig interessant. Her presenteres den fotografiske formen – som er forankret i geografisk sted, men opererer innenfor et langt mer omfattende kretsløp – som modell for den globale kapitalismen. Men heller ikke vinnerprosjektet unnslipper det noe hardhendte kuratoriske fokuset på fotografiet som estetisk og dokumentarisk bilde. I utstillingsrommet undergraves det tverrmediale og konseptuelle aspektet ved Torgersruds arbeid ved at lysbildeserien presenteres uten selskap av den tilhørende teksten. Den må man selv hente på kontoret innerst i lokalene. Slik blir Circulating sites nok et eksempel på en utstillingspraksis som ikke yter tilstrekkelig rettferdighet til de representerte kunstnerskapene.
Når det er sagt, er det verk som tåler Vårutstillingens presentasjonsform bedre enn andre. Verena Winkelmanns «Moss, 2006» (2010), fra serien Placed, er et snapshotaktig portrett av en middelaldrende mann sittende i egne tanker ved et bord i det som kan se ut som en veikro. Dette bildet står godt alene, for på bakgrunn av det motiviske detaljnivået må betrakteren uunngåelig sette person og sted i sammenheng. Og slik trekkes vi inn i et produktivt spill mellom en rekke mulige narrativer.
Også Morten Andenæs’ «Public grounds» (2010) fra serien Regarding the middle class, fungerer godt innenfor Vårutstillingens setting. Bildet viser en høy, støvete murvegg som reiser seg som et faretruende Babels tårn fra et goldt, apokalyptisk landskap. Og etter hvert som blikket trenger dypere inn i billedflaten fremtrer også et nedstøvet vindu på hver side av muren, og gjennom dem ser vi både blå himmel og en frodig skog som danner en skarp kontrast til landskapet i forgrunnen. Bildet aktiverer et grådig tilegnende og nøytraliserende blikk, og makter alene å formidle det helhetlige prosjektets grunnleggende konsept – den liberale middelklassens relasjon til omgivelsene – samtidig som det sprenger ideen om det autonome verket. En fin fotografisk erfaring.
