Akronymet PLUR, den andre delen av tittelen på årets avgangsutstilling for masterstudentene ved Kunstakademiet i Oslo, står for Peace Love Unity Respect. Uttrykket stammer fra 90-tallets rave-scene i Storbritannia og foreskriver verdisynet de danseglade gjestene var forventet å rette seg etter. Det er en beundringsverdig filosofi, men samtidig virker den karikert vennligsinnet. En tilsvarende holdning viser seg i flere av arbeidene på årets utstilling, hvor kunstnerne inntar naive posisjoner for å stille undrende spørsmål om sin egen plass i verden.
Ravekulturen kjennetegnes òg av spektakulære lyseffekter intensivert gjennom en kjemisk påvirkning av sansene. Utstillingen i de to overlyssalene på Kunstnernes Hus er ikke like visuelt påtrengende. Midt i den ene salen står et eksklusivt kjøkken fra den norske møbelprodusenten Hamran, flankert av en TV-skjerm og abstrakte malerier. Hvis denne salen gir assosiasjoner til et borgerlig hjem, sørger dempet belysning for å gjøre den andre til en sovesal. Hver ende av rommet er okkupert av videoer, et svart beduintelt henger fra taket, og et alter er viet én av kunstnernes bestemor.
Nær sagt alle studentene jobber med språk og fiksjon, mange har i tillegg supplert arbeidene med egne små hefter. Espen Iden redegjør i en slik publikasjon for hvordan han vil å omdirigere de 10 millionene KHiO bruker i måneden på husleie til et institutt for produksjon og forskning på industriell hamp, et råmateriale som i følge Iden er en bærekraftig erstatning for plast. Denne øko-kritikken er lettvint, harselerende formulert, og en reell hamprevolusjon virker ikke å være Idens anliggende. Forslaget om å gjøre KHiO til en hampprodusent sammenligner verdien av kunstutdannelsen med tiltak for å gjøre samfunnet bærekraftig. I den andre salen henger Idens Sun/Moon and earth (Sun and Earth: 1:626.600.000cm), der to figurer av tau illustrerer det faktiske størrelsesforholdet mellom solen og den bitte lille jordkloden. I universets målestokk blir kunsthøgskolen ubetydelig, og kunstens økokritiske pretensjoner likeså.
Foruten hos Iden, er det kun i Kim Laybourns videoarbeid Det Bevidste Landskab – hvor plastblomster agerer som levende organismer idet de utsettes for høy varme, og paradoksalt nok ødelegges – og kanskje Eva Rosa og LEAs (Ye Gyoung Choi) videoessay om lakseindustrien på øya Sleneset i Nordland – at klima og økologi spiller en fremtredende rolle. I resten av utstillingen er samtidens store kriser og samtaler påtagelig fraværende, og et lettere ironisk modus råder.
I Joseph Geir Hellands arbeid, Food for dog (A), kan man krabbe inn i et provisorisk hundehus av papp og planker og der inne lytte til en klagende, raspende stemme fremføre kvasifilosofiske, eksistensielle betraktninger. Nathalie Fuica Sanchez har også laget et «trygt» lite rom, et telt av polstrede gardiner, omarbeidet til figurative relieffer. Fra et par høretelefoner kan man høre Fucia Sanchez spille musikk og snakke om seg selv i beste Sommer i P2-stil. Like ved har Hedda Grevle Ottesen installert Hamran-kjøkkenet, med alle sine deilige, utsøkt luksuriøse skuffer og skap. På åpningskvelden demonstrerte en selger kjøkkenets finesser for publikum. Den freidige markedsføringen iscenesetter en kommersiell forurensning av kunsten. I løpet av utstillingsperioden inviterte Grevle Ottesen til tre samtale-performancer på kjøkkenet, blant annet med sin far. Bekjennelsen som kunstneren bedriver når hun gir tilgang på disse intime rommene og samtalene, ligger naturlig i forlengelsen av tapet av en troverdig kritisk posisjon utenfor markedet eller institusjonen.
Marie-Louise Jacobs er den av utstillerne som tydeligst anvender parodien til å undergrave sitt institusjonelle fundament. På en stor plakat presenterer hun sin egen biografi, full av pompøse, oppstyltede beskrivelser og kompliserende nyord, lignende noe en artist-statement-generator kunne frembrakt, foregriper hun hendelser og et kunstnerskap som ennå ikke har funnet sted. Jacobs presenterer i tillegg en stor trampoline og et slags performancearkiv installert som tittel-plaketter. På åpningskvelden hoppet hun opp og ned på trampolinen og gjorde karate-aktige poseringer, kledd i samme gule drakt som Uma Thurman i Kill Bill.
Selv om årets studenter harselerer med både utdannelsen og samtidskunstens troverdighet, virker ingen av dem beredt til å oppgi verken kunsten eller overlyssalene på Kusntnernes Hus. I lengden blir den harselerende tildragelsen noe utmattende. Ironien insisterer på distanse, til tross for bruk av selvbiografi og nære relasjoner. Ina Porselius’ Som en förlängning av din kropp, er befridd for ironi, et videoarbeidet med en tydeligere sosialrealistisk brodd. I likhet med Grevle Ottesen snakker hun med en av sine foreldre. Kunstneren følger moren i stillestående tagninger til kiropraktor og svømmetimer, hvor hun får behandling for skader forårsaket av mange år med kroppsarbeid. På Kunstnernes Hus er scenene i denne svenske arbeiderhverdagen ukultivert fremmede, likevel virker ikke dette å være videoens tema. Porselius sammenligner sine egne og morens svar om «meningen med livet». Når det ikke overrasker at morens svar ikke er tynget av fem år med kunstutdannelse, handler arbeidet mer om den klassereisen kunstneren selv har gjennomført, mens Porselius selv stadig holder seg bak kamera.
Også til de materialbaserte arbeidene knytter det seg en viss barnlig undring. Melanie Kitti har laget relieffer av gips, behandlet med kalk som hun deretter har malt. Den ru overflaten ligner mose eller finkornet isopor, og en klattete teknikk gir maleriene et impresjonistisk utrykk. Relieffene er hengt som et puslespill, der enkelte biter later til å mangle, som var de ruiner fra en gammel kultur. På avstand blir motivet glade dyr, hester, fisk og delfiner, kanskje fra en Disney film. Morten Langeland arbeider med tekst, men i sjangeren konkret poesi. Han har skrapt inn: «dus tøv» i ett av utstillingssalens hjørner. På gulvet under ligger malingsflasset han har skrapt av veggen. I et par høretelefoner tester en stemme variasjoner av ordene på engelsk og norsk: dust, tøv, støv. Lik det materielle støvet, hoper ordenes mulige betydninger her seg opp, og språket er i ferd med å miste sine referensielle egenskaper. Tapet av mening gjør arbeidet fornøyelig komisk, men det er heller ikke bare lek; stemmen munner etterhvert ut i melankolsk sang: flames to dust, lovers to friend, why do all good things come to an end.
Dermed vender utstillingen tilbake til dansegulvet tittelen PLURAL PLUR refererer til, men stemningen er langt mer vemodig enn ekstatisk.
Berre så det er sagt, så er ikkje måleria mine del av konteksten ”eit borgerlig hjem”, og heller ikkje del av nokon andre sitt verk. Eg er arbeidarklassekunstner frå Sunnmøre og lagde blindrammene og måleria sjølv, for pengar eg tente sjølv på jobben. Eg driv ikkje med dekor.
Det var ein liten setning i denne kritikken, som var forkasteleg og ikkje burde vore uttalt innanfor det norske kunstfeltet kor me har eit spekter ein kanskje ikkje finn over alt i verda. Breivik skriv at «På Kunstnernes Hus er scenene i denne svenske arbeiderhverdagen ukultivert fremmede…»
Mange andre stadar i verda, er det berre ungar frå familiar med svært god økonomi som kan ta kunstutdanning. Noko som resuterer i ein litt døllete kunstscene, kor ein jobbar med kunst fordi det er kuult. Ein kan òg risikere at det dukker opp kunstnarar som vil reise til Syria og jobbe med tema relatert til krigen, fordi det er litt spanande.
Det ser ut til at kritikken ovanfor er skrevet på eit elitistisk grunnlag, med tanke om at kunsten skal passe inn i eit formular, og med klare definisjonar kring kven som er innanfor og kven som er utanfor, og kva tema som skal diskuterast innanfor dei sakrale kvite veggar. Og det er nett der eg meiner at videoarbeidet til Porselius blir enno viktigare. Fordi om dette sjiktet av samfunnet er så framand, så er det vel på høg tid at eliteklassen innanfor kunstfeltet blir opplyst om deira eksistens? Det finnst kanskje tilogmed arbeiderklasse i Oslo for alt eg veit, sjølv om eg alltid har tenkt at me ikkje deler folk inn i klasser lengre. At me har kome lengre enn det. Fordi Noreg er tross alt det landet utanlandske antropologar trekk fram når dei snakkar om egalitære samfunn. Då bør heller ikkje kunstfeltet etterstrebe ei rekonstruksjon av strenge kategoriar.
Mvh
Brynhild Winther
Takk for anmeldelse!
Dumt at det ble misforstått (hørt det fra andre også, så det er min egen feil/formulering); tanken var IKKE at KHiO skulle gjøres om til et senter for hampeforskning, men at den norske stat skulle bruke tilsvarende sum som de bruker på husleien til å satse på hamp og starte et eget interdisiplinært senter, en eiendom med jord til avling. Teksten kan leses igjen på omhamp.no.