Med utgangspunkt i CIAs sponsing av etterkrigstidens europeiske kulturproduksjon forteller Lene Berg en historie om kulturkamp, kald krig, løgner og bedrag.
Det er et vell av tråder å holde styr på i Lene Bergs prosjekt Gentlemen & Arseholes. Et estetisk sett ganske så magert ytre inneholder en omfattende dveling ved etterkrigstidens europeiske kulturproduksjon, og dens reelle og potensielle politiske undertoner. Kort og konkret dreier det seg om den CIA-finansierte organisasjonen Congress for Cultural Freedom (CCF) og dens potensielle betydning for det europeiske intellektuelle klimaet på 1950- og 60-tallet. Berg har bedrevet en slags journalistisk forskning, presentert i form av et gjenopptrykk av førsteutgaven av det litterære tidsskriftet Encounter fra oktober 1953, med tilhørende video og et betydelig tilleggsmateriale fra kunstnerens hånd.
Rammen rundt utstillingen er passende nok. Gentlemen & Arseholes vises i et gotisk inspirert lite bygg i en høstgjørmete, klissen bakgård ved Kunst- og håndverkskolen, hvor galleriprosjektet No. 9 har funnet midlertidig tilhold. Mosegrodde biter av klassiske skulpturer og stukkatur ligger strødd omkring som rester av en forgangen tid, og danner en litt dyster atmosfære for en fortelling om kulturkamp, kald krig, løgner og bedrag. Det historiske materialet Berg har sporet opp er massivt, både i omfang og betydning, og skisserer opp et kosmos av storpolitikk og personlige skjebner.
No. 9 i Exil presenterer Gentlemen & Arseholes som to deler. Gjenopptrykket av tidsskriftet Encounter er interessant i sin egen rett, og inneholder dikt og essays av storheter som Virginia Woolf og Albert Camus. Som det skulle vise seg i ettertid var dette tidsskriftet indirekte finansiert av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, gjennom CCF, som et ledd i amerikansk strategi for å snu det intellektuelle Europa fra kommunisme og pro-sovjetiske tilbøyeligheter. Berg supplerer originaltekstene med en mengde løsrevne tekstutdrag, sitater, fotografier og reproduksjoner av kunstverk stukket inn mellom sidene. Innstikkene forholder seg mer eller mindre konkret til de opprinnelige bidragene, og er ment å åpne for en alternativ forståelse av tidsskriftet.
I tillegg vises videoen Mannen i bakgrunnen, som forteller historien om lederen for CCF, som også var CIA-agent, og som måtte opprettholde en fasade av løgner for å skjule for omverdenen CIAs tilknytning til organisasjonen og sin egen reelle identitet. Videoen kan fungere som en nøkkel, eller trailer om man vil, til prosjektet i hele sin komplekse bredde. Den fremstiller ett og samme filmopptak gjentatte ganger med ulik voice-over, og antyder slik at historien kan leses på en rekke ulike måter, avhengig av ståsted og forutsetning.
På mange måter benytter Gentlemen & Arseholes seg av velkjente grep for kunstnerisk utforskning. Dokumentasjon og rekonstruksjon av historisk materiale har etterhvert blitt en strategi for mange kunstnere. Ofte er dette motivert ut fra ønsket om å synliggjøre skjulte eller glemte sider ved historien, foreslå alternative sammenhenger mellom ulike epoker eller verk, eller også å avdekke politiske og ideologiske agendaer. Etter å ha pløyd gjennom mye av materialet Berg legger på bordet, er jeg fortsatt usikker på hvordan dette prosjektet plasserer seg i forhold til en slik lesning. Noen avsløringer i egentlig forstand er det ikke snakk om; CIAs sterke engasjement i kulturen på denne tiden, og også pengestøtten til Encounter og andre publikasjoner, er kjent for de fleste interesserte i dag. Dette er selvsagt også et gitt premiss for Bergs prosjekt.
Det er naturligvis mulig å spekulere i omfanget av denne støtten, i forhold til hvor mange som var klar over hvor pengene kom fra, eller hvem som burde ha visst det, men som i ettertid påsto seg uvitende. Det som er sikkert er at da disse forholdene ble kjent i 1967, var reaksjonene temmelig entydige – ingen visste. Alle la skylda på mannen i bakgrunnen, lederen for CCF og CIA-mann Michael Josselson, hvis historie Berg nå vender og vrir på gjennom sine vekslende tolkninger av bildematerialet hun har fått tilgang til gjennom Josselsons enke og med-konspiratør Diana. Hvem er gentleman og hvem er arsehole. Var Josselson en romantisk helt – hovedpersonen i en spionthriller, som til slutt endte opp som ulykksalig syndebukk? En våpendrager for fred og kunstnerisk frihet? Eller var han en simpel luring og et imperialistisk svin. Hva med kunstnerne og forfatterne som i ulike sammenhenger ble støttet av CCF: T.S. Eliot, Jackson Pollock, Alexander Calder, Hannah Arendt. Er de å regne som kjøpte idioter? Strategiske opportunister? Spiller det egentlig noen rolle?
Det er kanskje ikke godt å si. Til tross for det utførlige materialet Berg har sporet opp gjennom samtaler og i avisartikler, biografier, historiebøker osv., er det fortsatt åpent hvor dette skal føre hen. Det journalistiske grepet er interessant, og som kunstner kan Berg forholde seg til materialet med en større grad av intuisjon og abstraksjon, uten nødvendigvis å måtte komme frem til endelige konklusjoner. Gentlemen & Arseholes bygger på delvis utvisket, i betydningen glemt materiale, og innstikkene utvider, fornyer, og kompliserer fortolkningen. Fremgangsmåten kan minne om Kajsa Dahlbergs prosjekt for Momentum i år, som også tok for seg en tekst av Virginia Woolf, og som fremstilte en ny historie gjennom utviskninger, understrekninger og kommentarer av den opprinnelige teksten.
For Bergs del er den nye fortellingen en mulighet til å forstå verden vi lever i nå som et resultat av kampen om kulturen under den kalde krigen. Ville for eksempel dagens nyliberalisme eller «tredje vei»-sosialdemokrati vært det samme uten CIAs investeringer i kulturen de første tiårene etter krigen? Ville i såfall Europa sett helt annerledes ut? Berg stiller selv disse spørsmålene, og svarer at jo, kanskje har det hatt fundamental betydning. Eller kanskje ikke.
Så lenge Gentlemen & Arseholes beveger seg på et makro-politisk nivå hvor big shots er big shots, er det lett å bevare spenningen. Det siste av Bergs tillegg til Encounter fungerer som en slags oppsummering. Her vender Berg blikket mot seg selv, og spekulerer rundt den offentlige støtten hun har mottatt for sitt eget prosjekt. Om ambisjonen er å avdekke mulige konspirasjoner bak vår egen virkelighet er det kanskje naturlig å ende der, for å aktualisere prosjektet på et mikronivå. Men overgangen fra kald krig og internasjonal storpolitikk til Vederlagsfondet virker likevel litt søkt.
