Brüssel- og Berlin-baserte Peter Wächtlers kunstnerskap ser på den ene siden ut til å passe perfekt til Bergen Kunsthalls ambisjonsnivå. Med en internasjonal utstillingskarriere på prestisjefylte visningssteder står han øyensynlig på nippet til å gjøre det virkelig stort. På den andre siden er prosjektet hans såpass særegent at det fullstendig bryter med mange av forventningene jeg vanligvis går med til en utstilling på Bergen Kunsthall. Det er noe med hele stemningen, en kødden tilnærming til det kunstneriske utsagnet som bryter eksplisitt med all formalisme. Vanligvis ville jeg opplevd det som forfriskende, kanskje til og med nødvendig, men akkurat nå vet jeg ikke helt. Jeg skjønner at det er noe morsomt her, eller kanskje fønny er et bedre ord, men latteren melder seg aldri.
Wächtler tar i bruk et inderlig-ironisk uttrykk, som gjennom like deler tristesse og humor, og med selvbiografiens bekjennende impuls, tematiserer menneskets skjebne. Dette gjør han gjennom en lang rekke ulike medier – utstillingen på Bergen Kunsthall inneholder akvareller, bronsefigurer, keramiske skulpturer, kaldnålsraderinger og en animasjonsfilm – men til syvende og sist er det kanskje skriving som står ham nærest, og utstillingen inneholder også to tekstverk. Denne tekstlige tilnærmingen har gjort at Wächtlers utstillinger og verk knyttes til begrep som «narrativ», «fortellinger» o.l. uten at noen fortelling i streng forstand manifesterer seg i verkene hans, heller ikke her. I stedet serveres vi fragmenter og prosabrokker omgitt av enorme fortolkningsmessige tomrom. Kunsthallens utstillingstekst nevner en mulig «sammenhengende fortelling som utspiller seg gjennom gallerirommene», før de kjapt tar forbehold om at det snarere er snakk om «en stemning, som opptrer slik soundtracket i en film setter sitt preg på historien …».
Men hva inneholder denne fortellingen eller stemningen egentlig? Det er i alle fall ett tema som går igjen her, om handlingene er få: en flaggermus i bronse dekker seg til med vingen sin, det samme gjør fem snøugler i keramikk, og en trollignende (til ære for det norske publikum?) figur i bronse sitter med hodet under en skinnfell. Den siste bronsefiguren, en liten modell av en markedspaviljong lik dem man finner i Sør-Europa, har tak som beskyttelse mot været, og de tre akvarellene som vises i samme rom har også elementer som peker mot noe skjult.
I tillegg finner vi fire store vegghengte keramiske figurer formet som penner (med tittelen «Writer’s block» … vittig). Kanskje peker de mot Wächtlers tekstlige prosjekt som har noe av selvbiografiens uttrykk samtidig som de benytter seg av en forteller som synes lite troverdig. Dette grepet er benyttet i begge de to tekstene, og i animasjonsfilmen om en deprimert drage. Resultatet kan beskrives ved hjelp av den skandaliserte postmodernisten Paul de Mans begrep om «selvbiografi som ødeleggelse», om hvordan selvbiografien med nødvendighet skamferer det den skildrer til det ugjenkjennelige. Denne daterte teoretiske referansen (1979!) illustrerer det jeg tror er noe av grunnen til at jeg stiller meg nokså avventende i møte med Wächtlers prosjekt. Mytologisering av kunstnerjeget og ertende lek med publikums biografiske fortolkningsbegjær føles som et tilbakelagt stadium, eller jeg skulle i alle fall ønske at det var det. Her er jeg usikker på om vurderingen min skyldes min egen vampyraktige jakt på ferskt estetisk blod, eller om det faktisk er slik at denne tematikken har blitt tømt i løpet av vårt unge århundres intense selvfiksjonalisering. Jeg frykter at det siste tilfellet, for tildekkingsgesten oppleves til sist bare som kokettering.
En annen grunn til at jeg ikke gripes av prosjektet tror jeg skyldes at Wächtlers svært eklektiske valg av medium gjør utstillingen ufokusert. Jeg klarer ikke å se noen beveggrunn for valgene han har fattet, det oppleves tilfeldig og planløst. Og når de fem snøuglene i keramikk har fått flotte former, men en litt haltende finish, blir materialet og utførelsen dertil til et hinder for verket. Hvorfor skulle malingen gjøre fuglefigurene mindre livaktige? Hvert verk oppleves som den akkompagnerende handlingen til at kunstneren sier «Hva om jeg gjør dette, og dette, og dette?» Jeg ser ingen nødvendighet her, bare vitser som ligner dem fra twitterbrukere som bruker depresjonen sin som content.
