Interzone Academy of fine Arts

Forsøket på å etablere et kunstakademi i Ramallah kan vise seg å utvikle seg til noe så sjeldent som en norsk intervensjon i midtøsten som faktisk fører noe godt med seg.

The zone looks after it´s own
– William Lee i filmversjonen av “Naked Lunch”, David Cronenberg 1991

Et sted midt i seminaret får Henrik Placht spørsmålet om han ser, eller har sett, arbeidet med å etablere et akademi i Ramallah som et stedspecifikt kunstprosjekt. Svaret kommer direkte og uten spor av tvil. «Nei», sier han, «Det har aldri vært på tale å se det som et kunstprosjekt at jeg har arbeidet stedspecifikt i mitt eget kunstnerskap er et faktum, men i denne sammenhengen er det bare en erfaring jeg har og utnytter. Det er meningen å grunnlegge et kunstakademi, og det kan ikke ses som et kunstverk i seg selv. Det har aldri vært aktuelt å se det på den måten». «Dette», tenker jeg der jeg sitter, stum av beundring, «Det er lyden av samtidskunsten som blir voksen».

Når jeg første gang for noen år siden hørte om dette prosjektet var jeg, som så mange andre, full av sympati for tanken. Selv om jeg kanskje først oppfattet det mer som en markering enn noe som det faktisk kunne gå an å gjennomføre. Det lå jo i kortene at det ikke ville være den enkleste ting man kunne foreta seg. Ved dette tidspunktet kvalifiserte Ramallah utvilsomt til posisjonen som verdens potensielt farligste sted. Men i løpet av seminaret sprer det seg en smittende optimisme i lokalet, prosjektet er faktisk ganske nære ved å realiseres. Og det står klart at alle potensielle fallgruber er tenkt gjennom mer enn en gang. Farene er selvfølgelig mange det hadde vært fort gjort å sende et knippe skandinaver ned til Vestbredden for å kolonialisere den Palestinske samtidskunsten og impregnere den med et vestlig perspektiv. Men det er ingen som ønsker DET altså finner man måter å unngå det på, og i stedet pågår det en dialog som er givende for alle parter der strategier utprøves og etableres. Mens man holder workshops gående, kommer målet gradvis nærmere og kanskje det viktigste, prosjektet motarbeides ikke av noen (i alle fall ikke foreløpig, knock on wood), men har full støtte fra alle berørte instanser fra Norsk UD til Palestinske myndigheter. Det ser ut som om det kommer til på utvikle seg til noe så sjelden som en norsk intervensjon i midtøsten som faktisk fører noe godt med seg.

Og spørsmålet er om det hadde kommet så langt hvis det ikke fra begynnelsen hadde vært et kunstnerinitiert prosjekt og hadde fått lov å utvikle seg i fred for klåfingrete instanser med egne agendaer. Tanken at den kompetanse man har opparbeidet seg som billedkunstner egentlig kan åpne de fleste dører bare man gir seg faen på det, gjør seg enda en gang gjeldende. (Kanskje man i framtiden til og med kan få til å etablere et akademi i Oslo?) Og hvem skal grunnlegge en plattform for en slik utdanning om ikke billedkunstnere? Er det ikke den naturligste ting av verden? Jeg mener, en del av oss har en livstid av kontinuerlig og ukonvensjonell problemløsning bak oss; det finnes ikke grenser for hva som kan gjøres hvis man gir det tid.

Dette handler ikke heller så mye om hva det kan bety for Palestina som sådan selvom et lands identitet så avgjort styrkes av en fungerende kunsthøgskole men virker i minst like stor grad å være et spørsmål om å få palestinske kunstnere til å delta aktivt på en internasjonal kunstscene. Det er spørsmål om et gjensidig behov her, som også erkjennes. Samtidige billedkunstnere fra regionen trenger en plattform for kontinuerlig definisjon og redefeinisjon av sitt arbeide, og den skrøpelige ustabile nasjonen trenger sine kunstnere for det samme. Og resten av verden er rett og slett ikke komplett uten dem: deres deltagelse er etterlengtet og nødvendig. For alle.

Så mens innleggene avløser hverandre med veklsende perspektiv og anekdoter sementeres den oppfattning jeg lenge har hatt om dette som helt umistelig. Og videre, fra å ha sett det som det fineste prosjektet i stratosfæren har jeg mer og mer begynt å oppfatte det som det viktigste.

Denne fredagen, når så mye klokt hadde blitt sagt, ble avsluttet med at mye dumt ble gjort. Eller rettere sagt, den ble ikke avsluttet i det hele tatt, men tillot seg å gli inn i både lørdagen og søndagen. Men når jeg vel slentret i vei til Oslo kunstforening fikk jeg bekreftet hva jeg egentlig innerst inne visste, palestinsk samtidskunst understreker den limbo som hele regionen befinner seg i; det handler veldig mye om tid og sted. Og hvordan skulle det vel vært annerledes? I kritiske tider tenderer kunsten mot å fokusere sterkere på det som oppleves som akutt viktig; og kunst fra Ramalllah, et sted i permanent krise, handler i høy grad om Ramallah. Al Manara av Inass Hamad, for å ta ett eksempel, er en lydinstallasjon laget i komplett mørke der trafikken ruser forbi et stresset gatehjørne og selvom lyden ikke skiller seg nevneverdig fra hva man hører utenfor Østbanehallen en vanlig formiddag, så trenger det spesifikke stedet seg gjennom lydmassene med spente nerver og blir umulig å argumentere mot; dette er lyden av et spesifikt geografisk sted. (I etterkant får jeg vite at det er et torg der arbeidsløse menn henger og plystrer etter kvinner et ganske universelt fenomen).

Eller Raed Issas søvnige grå bylandskap der det virker som om ingen enda har våknet. Subjektive slørete snapshots der konfliktenes viktigste ingrediens individene savnes. Og kanskje jeg burde nevne Majed Shalla, som har plassert Eiffeltårnet i Ramallah sentrum som et annektert landemerke. Trenden er tydelig og på grensen til å være homogen; det er det sosialkritiske som dominerer.

Når William Burroughs på slutten av 50-tallet hamret ned på tastaturet det som til slutt ble Naked Lunch, modellerte han den geografisk flytende nasjonen Interzone, dit hans alter ego William Lee rømmer for å ruse seg på heroin, knulle yngre menn og diskutere statlig kontroll med utenomjordiske vesener, løst basert på datidens Tanger et internasjonalt møtepunkt og en frihavn; et tidlig eksempel på markedsliberalisme. I boken blir Interzone definert som en transitthall for all slags intergalaktiske misfits, et sted å dyrke sine interesser i fred, på tross av den overhengende paranoiaen som gjennomsyrer landskapet. Ramallah er ikke i nærhet av å være et slikt sted, ikke i dag, men kartet har kontinuerlig blitt omskrevet i tusenvis av år og et sted med såpass mye konflikt i sin nære fortid, og sannsynligvis også i sin nærmeste framtid, kommer den dag trenden snur, å med knusende logisk konsekvens bli ekstremt åpent. Tradisjonelt er det også høyere under taket der enn i resten av landet. Det hører også med til saken at Burroughs mer enn antyder at Interzone er en sjelelig tilstand mer enn en geografisk.

Mens jeg sitter her opdateres tallene fra det Palestinske valget fra nyhetene i bakgrunnen. Det ser ut som om Hamas vinner. Man behøver ikke være Einstein for å regne ut at det blir en del internasjonalt bråk av slikt. Man kan forsetille seg Bush og Blair slite seg i håret i frustrasjon over paradokset at dette er effekten av et demokratisk valg i regionen. Kanskje man skal være forsiktig med å være optimistisk.

Jeg lot dette ligge et par dager bare for å avvente situasjonen, og nå har vel de fleste fått med seg at Hamas virkelig vant. Men hva det vil få av praktiske konsekvenser for det videre arbeidet med å etablere kunstakademiet er det vel ingen som riktig vet. Man skal antagelig være forsiktig med å være for pessimistisk også.