Ild har brent

I januar og februar har den samiske kunstneren Matti Aikio hatt kunstneropphold hos Pikene på Broen i Kirkenes for å produsere utstilling til Barents Spektakel-festivalen, etter et snaut år i usedvanlig stillstand.

– Jeg liker å migrere fritt på tvers av grensene i Sápmi. Men i året som har gått, har jeg stort sett oppholdt meg i Rovaniemi og vært involvert i flere utstillinger hvor jeg ikke har kunnet delta, forteller Aikio når Kunstkritikk møter ham til en samtale i utstillingen hans på Terminal B, som vises til og med 13. mars.

Aikio tok utdannelsen sin på kunstakademiet i Tromsø, og har flere samarbeid med kunstnere i Norge. I fjor bidro han i festspillutstillingen til Joar Nango i Bergen, og Aikios videoportrett Lásságámmi – Áilus lille fyrtårn er en del av den pågående retrospektive utstillingen om Nils-Aslak Valkeapää på Henie Onstad Kunstsenter. Han samarbeider også med det lydvisuelle konsertprosjektet Avant Joik med musikerne Maja S. K. Ratkje og Katarina Barruk, og prosjektet var en del av åpningen av fjorårets festspillutstilling i Bergen.

Aikio deltok også på Barents Spektakel i fjor, men da som DJ i festivalbaren. Arbeidet som DJ med lyd og elektronisk musikk, beskriver han som musikalske reiser og en form for performativt uttrykk. Denne gangen har han med seg en langt større bredde av materiale til Kirkenes; The archives of Matti Aikio: the idea and image of nature and why self-determination of indigenous peoples is so crucial for all of us, er tittelen på utstillingen. Fotografier, videoinstallasjoner med intervjuer avspilt på gamle TV-skjermer og tekstutdrag fra tenkere og forskere viser et lite utvalg av Aikios arkiv og arbeid gjennom mange år. Til utstillingen har han skrevet en tekst som både projiseres, del for del, på veggen i utstillingsrommet, og kan lyttes til fra en liten haug med gamle radioer. Det er mer et estetisk enn et konseptuelt valg, sier Aikio, på spørsmål om tanken bak å bringe inn svart-hvitt TV og antenne-radio. Men han avslører at det også ligger en liten motstand i valget.

– Det er en stadig økende hastighet i samfunnet vårt. Teknologien blir hele tiden bedre; raskere datamaskiner, raskere internett. Vi er på en måte fanget i den teknologiske utviklinga. Kanskje vi egentlig ikke trenger alt dette? Så skjer det kanskje noe interessant når man ser film på en gammel TV, heller enn i superskarpe bilder på flatskjerm, sier Aikio.

Han forteller at han vokste opp i et politisk aktivt hjem, og at han ofte er med i drifta av farens reinflokk hjemme i Vuotso i Nord-Finland. Skoghogst, gruvedrift og vannkraft er utbredt i området og kime til konflikter mellom reindrifta og industriene. Samtalen med Aikio veksler sømløst mellom kunst og politikk, samtidig som han uttrykker et ønske om å skille mellom aktivismen og arbeidet. «Don’t get me started» er responsen hans når «Arctic Railway» nevnes. Den planlagte jernbaneforbindelsen mellom Kirkenes og Rovaniemi er nok et stort prosjekt som den samiske reindrifta har kjempet mot for å beskytte beitelandet sitt.

– Jeg vil ikke være en aktivist-kunstner. Men jeg jobber ofte med de samme temaene som jeg også er engasjert i som aktivist. Jeg vil unngå å predikere og fortelle hvordan ting er eller bør være. I stedet forsøker jeg å finne en måte for folk som ser kunsten min, å skifte perspektiv. Åpne opp for andre måter å se verden på, forteller han.

Den samiske reindrifta og urfolks forhold til naturen er et omdreiningspunkt i Aikios kunstnerskap. Og det han beskriver som «nasjonalstatens schizofrene forhold til naturen»:

– Nasjonalstaten spiller alltid med to kort, eller to sett med regler. På den ene siden er naturen noe som skal beskyttes. På den andre siden behandles naturen som noe som kan utnyttes og utvinnes. Urfolk har et fundamentalt annerledes forhold til naturen og kommer i en skvis mellom disse to synene.

«Skvisen» som Aikio snakker om, blir tydelig i hans framstilling av rovdyret. Den blodige kalven i et av fotografiene i utstillingen avdekker en vanlig praksis hos jerven: den biter, ofte i øyet for å gjøre blind eller i nakken, og gjør reinen ute av stand til å bevege seg. Så kan jerven jage videre, mens den paralyserte reinen blir en levende matreserve.

En gang drepte en ulv i Inari 30 reinsdyr på ei natt, forteller Aikio. Han forklarer at det har blitt skapt et narrativ i offentlig debatt om reindriftssamer som grådige, som «lever av» rovdyrene. Kan man bevise at reinen er drept av ulv eller andre dyr, har man nemlig krav på økonomisk kompensasjon fra staten. I realiteten er det ofte vanskelig å bevise, ofte er kadaveret forsvunnet før eieren kan finne og identifisere reinen. På den andre siden, hvis man dreper en ulv, risikerer man skyhøye bøter eller fengsel.

«Ild har brent», pleier samene å si når ulven har angrepet, forteller Aikio. Han beundrer også dyret, og beskriver hvordan ulvens joik hyller dyrets evne til å løpe – over 100 kilometer kan den løpe på ei natt. Han peker på et tekstutdrag på utstillingsveggen, av kunstneren, reineieren og forfatteren Johan Turi: «Når ulven er her, så er det mat nok til alle dyr i skogen».

– Sitatet kan tolkes på mange måter, som at ulven dreper mye, men at kadaverne også gir mat til andre dyr. Men i dag, nå som samiske reindriftsutøvere lever som en del av den vestlige pengeøkonomien, er de økonomiske konsekvensene alvorlige, sier Aikio.

Interessen for rovdyrenes adferd og rovdyrpolitikken har fulgt han gjennom kunstnerskapet i mange år. Aikio forteller at han har kontakt med finske biologer som mener at den finske ulven, i et økologisk perspektiv, langt fra er i fare – den tilhører den største ulverasen i verden. Naturen anerkjenner ikke nasjonale grenser, men når en populasjon avgrenses, er det mer en politisk definisjon, enn en biologisk definisjon, framholder Aikio.

– Ulven blir et symbolsk dyr, og naturvernorganisasjoner bruker ulven som et bilde fordi det appellerer til følelsene våre. Det er lettere å få folk til å støtte en kampanje for å beskytte ulven, enn å få folk til å beskytte skogene våre eller hele økosystemer. I debatten om ulven, trer nasjonalstatens ene ansikt frem, og forholdet til naturen som et bilde, mener han.

– Nasjonalstaten regulerer hvor mange rein vi kan ha, samtidig innskrenker de beitelandet vårt, med vindmølleparker og gruvedrift. Det er dét som er problemet. At vi ikke egentlig har selvbestemmelse og suverenitet.