I småkarens navn

Den gammelnorske tittelen på et av Tarald Wassviks malte tretrau, Traubilde 1 / allir lita i loftið ok sia eina trollkonv riða vargi i loftinv. hon hafði trog i kníam ser fvllt með bloði ok manna lima (2021), er hentet fra en fortelling fra 1200-tallet om en trollkone som kommer ridende på en ulv, bærende på et trau fullt av blod og mannslemmer. De utskårede trauene Tarald Wassvik viser i utstillingen Vanedyr på Destiny’s har et litt mildere innhold: forsiktig malingsdekor og beskjedne ristninger.

Wassvik holder seg som regel til et rendyrket maleri på lerret. I arbeidene hans blir ofte figurative elementer som menneskekropper og trær redusert til lett abstraherte omriss – en stil man gjerne kaller naivistisk. I 2018 deltok han talende på utstillingen Nouveau Naïve på RAM Galleri i Oslo sammen med Helena Lund Ek, Ida Madsen Følling og Lene Baadsvig Ørmen. Merkelappen er allikevel ikke helt representativ for Wassvik, som ofte opererer i den mer teknisk disiplinerte enden av skalaen, med komplekse komposisjoner som virker å ha en større ærbødighet overfor modernistiske forbilder enn det mange av hans generasjonsfeller har. Eksempelvis kombinerer et av verkene Wassvik stilte ut på utstillingen Herfra på Galleri Opdahl i Stavanger i fjor, Høyt gress og ugress gror der ingen vandrer (2020), en skjematisk oppdeling av billedflaten i ruter, med et motiv bestående av to voksne skikkelser som står sammen med et lite barn og noen paraplyer. Jeg kunne fint tatt det for å være et produkt av etterkrigstiden.

I de uthulte og sammenlimte trauene i Vanedyr er strøkene og fargebruken mer nedtonet enn tidligere, redusert til små flekker eller brukt til å markere utskjæringer i treet. Det er som om Wassvik bytter ut lerretet som underlag med trauet for å unnslippe det konvensjonelle maleriets kompliserende forutsetninger, lignende hvordan han tidligere har fylt felter av lerretene med tekstil, gjort ut skjæringer i billedflaten eller utgitt lerret for å være et glassmaleri. Utformingen av de seks trauene har gitt dem et foreldet uttrykk; de er sjarmerende grovskårne i formen og tydelige merker etter knivhogg gir illusjonen av lang tids bruk. To av trauene har rustikke håndtak i tre som er festet med grå tråd, som for å understreke funksjon. I tillegg er de beiset i nyanser av sort og brunt så det ser ut som at de er svidde og slitte. Flere av titlene henspiller på ulike typer trau, som Traubilde 3 / Trygill (med landskap) (2021), som betyr lite trau, og Traubilde 5 / Hlanndtrog (2021), som betyr pissetrau.

Det rurale motivet minner om Wassviks generasjonsfelle Audar Kantun, aktuell med utstillingen Høy tid på Galleri Golsa, like rundt hjørnet for Destiny’s. En stor del av Kantuns malerier portretterer denne gangen freidige fiskere i obskøn utfoldelse i et kystlandskap bestående av fjell, hav og fiskevær, ledsaget av noen keramiske potteskulpturer som går i dialog med Wassviks trau. Selv om den åpenbare harseleringen med en nasjonalromantisk typologi er fraværende hos Wassvik, har de likevel til felles opphentingen av en slags bondsk vitalitet; ved å låne noe av autentisiteten til folkekunsten forfekter de et slektskap med den kunstskapende bygdeoriginalen, som tidvis får oppmerksomhet i kunstfeltet. Av eksempler som har vært fremme i Oslo i senere år kan nevnes treskjæreren Axel Petersson (Döderhultarn) – som er godt representert i Guttorm Guttormgaards arkiv – og den svenske maleren Nils Rundgren, kjent som Björnjägeren, som visningsstedet Diorama gjorde en utstilling med i 2015.

Denne outsiderposisjonen har noe forfriskende uprofesjonelt og slagferdig ved seg, og den vinner kunstneren noen tillatelser – mer åpenbart i tilfellet med Kantuns utuktige skildringer enn Wassviks alt i alt nokså subtile abstraksjoner. Det virker å finnes en aversjon i Wassviks maleri mot denne etterapningen av folkekunstnerens liksom enkle og ubekymrede figur. Vanedyr importerer fra folkekunstens eksentriske avkroker, men Wassviks maleriske smartness, andakten vis-à-vis den modernistiske formalismen, går i veien for at han skal klare å oppnå en tilsvarende grad av frigjøring fra smakens diktater som den Kantun og enkelte andre av Waasviks mer naivistiske kollegaer tilsynelatende erfarer. Men ubekymrethet trenger heller ikke å være forutsetningen for et godt maleri/trau.