Gjennom problematisering av genre-overskridelser synger Bomuldsfabriken Kunsthalls nye utstilling på en velkjent sang. Heldigvis er man ikke avhengig av utstillingskonseptet for å kunne glede seg over enkeltverker.
Seks kreasjoner av Batlak & Selvig møter publikum i det man går inn i Bomuldsfabriken Kunsthalls lyse utstillingslokaler. Klærne er montert på byster som står i en klynge som stumme utilnærmelige statuer. Med farger i sort, hvitt og blått, og med draperinger ispedd glassperler på brystpartiet fremstår de som enkle og stramme. Bystene er bundet sammen og rammet inn av hvite tråder trukket rundt fire hjørnesøyler. Trådene går på kryss og tvers og hindrer betrakteren i å studere kjolene på nært hold. Dessverre fremstår de kun som props i et forsøk på å gjøre kjolene mer kunstneriske. Kjolene er fine, men de finner seg ikke helt til rette i utstillingens helhet. Til det er de for mye «kjoler til bruk».
Ved siden av Batlak & Selvik viser Bomuldsfabriken verker av Kari Steihaug, Bjørn Breistøl Båsen, Anders Smebye, Dania Burger og Hanne Friis, hvor alle problematiserer grenseoppgangen mellom kunst og kunsthåndverk. I informasjonsbladet skriver Bomuldsfabriken blant annet; «Utstillingen viser sju ulike samtidskunstnere som bryter eventuelle barrierer mellom kunst og kunsthåndverk, kunst og mote, kvinne og mann – der tekstil er den røde tråden (…) Som nevnt plasserer den tekstile kunstpraksisen seg i dag både innenfor det som benevnes som kunsthåndverk og billedkunst.» Det er verdt å merke seg at «klær» ved gamle SHKS (Statens håndverks- og kunstindustriskole) valgte å gå inn som et designfag ved Kunsthøgskolen i Oslo, og i det definerte seg utenfor kunstfeltet. Men når det er sagt; – er ikke dette utstillingsgrepet noe man har resirkulert i det uendelige de siste tretti år? Debatten har gått fra den postmoderne genreoverskridende kunsten på 80- og 90-tallet, hvor man eksperimenterte med ulike stiler, materialer og teknikker, via stormen rundt sammenslåingen av Kunstakademiet og SHKS, og nå sist om hvorvidt studentene på kunstfag i Oslo skulle få automatisk medlemskap i NBK eller ei.
 |
| Hunter’s Noon, 2007-09, Bjørn Båsen, foto©Bomuldsfabriken Kunsthall |
Om utstillingskonseptet er utdatert, finnes det likevel flere enkeltverker å glede seg over. Bjørn Breistøl Båsens underfundige, surrealistiske installasjon «Hunter’s Noon» (2007-09) ser ved første øyekast ut som en ommøblert stue, forlatt av barna etter lek hos sine rike besteforeldre. Stuen har blitt omgjort til en jaktscene, hvor en kanon retter sitt skyts mot et flyktende rådyr som ser seg skremt tilbake. Til ammunisjon har kanonen et lager av små puter. Elementene ser ut som modifiserte barokke møbler. Installasjonens virkelighetsforskyvning er leken og tar blant annet opp i seg menneskets stadige søken etter nye trofeer og et mer komfortabelt liv.
Utstillingens tre monumentale applikasjonsarbeider («Wormhole», «Arrowhead» og «Limb Haze», 2008) i filt av Anders Smebye viser abstraherte avbildninger av stjerneskyer fra en nebula. På samme måte som gass, stjerner og støv i verdensrommet, er billedelementene i bevegelse. De ekspanderer og trekker seg sammen. Størrelsen på verkene, som nesten dekket hele gulvet i kunstnerens atelier, og den fysisk kroppslige frembringelsen av verket, gir assosiasjoner til Jackson Pollocks arbeidsmetode. Det mannlige og monumentale står i kontrast til det kvinnelige håndarbeidet. Men teppenes enkle stramme billedelementer taler like mye til den modernistiske malertradisjonen som til en kjønnsproblematikk. Smebye viste også disse verkene på sin debututstilling på UKS tidligere i år.
 |
| Foran Arrowhead, 2008, Anders Smebye, foto©Bomuldsfabriken Kunsthall |
Smebye har videreført det kvinnelige håndarbeidet i verkene «Vudu» (2008) – en hvit trikot påsydd et sort menneskeskjellett hengende over en stol gir assosiasjoner til Jahn Teigens skjellettkostyme – og «Herr des Dschungels» (2007), – en applikasjon i tegneserieestetikk med påskriften: «ICH BIN SO HÄSSLICH… WIESO HABE ICH KEINE SO SCHNEN HAARE WIE MEINE BRæDER…?». Motivet viser et menneske og en ape som går sammen mot horisonten, – trolig Tarzan og en av hans ape-brødre. Samtidig som verket peker på det nære slektskapet mellom mennesker og aper, vitner den naive tekstlinjen om at menneskerasen kanskje ikke har kommet så langt likevel. Dessverre blir denne Tarzan-metaforen for banal. Presentasjonen av Smebye hadde gjort seg best uten disse verkene. Den litt for enkle symbolikken finner man også i Dania Burgers broderte bilder fra serien «The Armory» (2008), med blant annet heklede riksemblemer sydd på akvarellpapir. Burgers humoristiske riksemblemer som setter det kvinnelige håndarbeidet opp mot symboler for makt og autoritet, – gjerne forbundet med det maskuline, gir seg selv litt for lett.
Hanne Friis skulpturelle drapering («Black Curtain», 2009) bundet sammen av stifter og fiskesnører utgjør et insisterende element i rommet. Det tunge stoffet relaterer seg fysisk til menneskekroppen, men i motsetning til Smebyes monumentale tekstiler virker disse draperingene ikke helt forløste. På tross av sin bevegelige stofflighet og lek med barokkens chiaroscuro er presentasjonen tam. Verket vokser derimot i relasjon til hennes to bilder «I’ll be your mirror l» og «I’ll be your mirror ll» (2007), hvor hun har behandlet stoffet som todimensjonale avleiringer. Fotografiene kan minne om røntgenbilder av torsoer og oppleves som både dekorative og sanselige.
 |
| Søndag ettermiddag, 2009, etter Jean-Francois Millet Aksplukkerne 1857, Kari Steihaug, foto©Bomuldsfabriken Kunsthall |
Innerst i utstillingslokalet finner man Kari Steihaugs «Arkiv; De ufullendte» og «Søndag ettermiddag» (etter Jean-Francois Millets «Aksplukkerne» fra 1857). «Arkiv; De ufullendte», består av 70 bilder av uferdig strikketøy med en tekst som forteller litt om historien bak plagget. Steihaugs verker er fulle av kjærlighet til det forgangne, det etterlatte og glemte. I «Søndag ettermiddag» har hun til dels har rekket opp forkastede strikketøy og møysommelig gjenskapt Millets «Aksplukkerne». Slik gir hun nytt liv i gamle tråder og skaper nye historier. Dette er ikke første gangen Steihaug lager et verk over samme lest, noe som i utgangspunktet lett kan betraktes som en kjedelig repetisjon, men verket er både vakkert og poetisk.
Problemstillingen om genreoverskridelser (og spesielt mellom kunst og kunsthåndverk) har som sagt blitt en utslitt gjenganger, og bør snart få ligge i fred. At denne diskursen har skapt mye engasjement og har vært viktig er like sikkert som at natt følger dag, – tross alt har det vært snakk om viktige ting som identitet, selvforståelse og stolthet, men å ta denne problemstillingen opp atter en gang blir som hunden som løper etter sin egen hale. Kunsten er uhåndterlig, udefinerbar og grenseløs. På litt over ett år er dette Bomuldsfabrikens tredje «tekstilrelaterte» utstilling som prøver å utfordre grenser og konvensjoner. At tekstil er utstillingens røde tråd blir et litt tynt utgangspunkt, men det skal altså ikke underslås at flere enkeltverker er verdt en titt.
Ingressbilde:Batlak og Selvig, foto©Bomuldsfabriken Kunsthall.
Kan hende er brillene mine feil, men jeg leser iallfall her en anmeldelse som på den ene siden gjesper over ustillingens grep og dens intensjon om å diskutere grenseoppganger, s a m t i d i g som anmelder på den andre siden glatt finner det helt naturlig å spankulere forbi et arbeid fordi «Kjolene er fine, men de finner seg ikke helt til rette i utstillingens helhet. Til det er de for mye “kjoler til bruk“» Ja usj, ikke sant! Bruk er jo så passé, liksom… For denne pennen anser at når «Stuen har blitt omgjort til en jaktscene», av en mann, skal vi ta det på stort alvor som en leken virkelighetsforskyvning hvor «menneskets stadige søken etter nye trofeer og et mer komfortabelt liv» stilles til skue. … wow yea..
Men altså “ bortenfor denne billige ironien som trenger seg på “ hvorfor går anmelder så lett forbi stramme kjoler som er stilt opp i en klynge, lik en klikk i skolegården som holder hemmeligheter, og dertil bak en barrikade av stramme tråder, som hindrer enhver tilnærmelse? Tør hun ikke prøve?
Spørsmålet er litt retorisk, for jeg leser svaret lenger ned i anmeldelsen, (der det faktisk står: «klær» ved gamle SHKS valgte å gå inn som et designfag ved Kunsthøgskolen i Oslo).
Altså, faget “gikk jo ikke inn”, sånn rent grammatisk iallfall, men det gikk videre på det nye fakultet for design, istedenfor for å bli med over på Faktultet for visuell kunst, der billedkunst og kunstfagene endte opp i et slags fornuftsekteskap med lausungen grafikk. But yeah, this is history.
Anmelders blikk for kjoler til bruk (prisen oppgis ikke!) synes farget av den selvforsterkende debatten hun kritiserer og vil ta avstand fra, og som hun mener utstillingen henger fast i. Det blir litt uforpliktende «strengt».
Hvis denne skillelinjedebatten virkelig er terpet ihjel, går det da an å si noe fornuftig om kjoler laget innenfor et annet system enn selv det som formidles i de mest fasjonable butikker her på berget? Anmelders manglende vilje til å forsøke kan fort tolkes som alt er som før Kunsthøyskoleommøbleringen i Oslo ble nedfelt.
Og klær skaper jo bare folk, så sure, dresses are a lesser art than a man’s hunting scene.
Løsningen, syns jeg, påkaller et retorisk tekstsitat, for her anmeldes det vel egentlig «over samme (gamle!) lest, noe som i utgangspunktet lett kan betraktes som en kjedelig repetisjon» Ja, gjesp to you too..