Den andre utgaven av WEXFO, som fant sted på Lillehammer 22-23. mai, samlet individer og organisasjoner som på ulike måter fokuserer på å overvåke ytringsfriheten eller legge til rette for den. Målet for forumet er, i følge arrangørene, å styrke den globale ytringsfriheten ved hjelp av «high-level guidance, best practice, and high-quality analysis» og vise eksempler på fremgang idet frie medier og ulike former for kunst forstås som grunnleggende forutsetninger for ytringsfrihet. WEXFO fungerer som en arena for dem som har «en urokkelig tro på ytringsfriheten som en forutsetning for en bærekraftig global utvikling». Det intense programmet med diskusjoner, workshops og foredrag brakte et vidt spekter av saker fra hele verden, sett fra de ulike perspektivene til aktivister, kunstnere, forleggere, journalister, advokater og akademikere.
Før jeg går inn i detaljene, kan det være nyttig å minne leserne på det opplagte: ytringsfrihet som idé, prinsipp, og retten til å ha meninger og uttrykke dem fritt uten myndigheters innblanding er ikke noe som eksisterer i et vakuum, men som er avhengig av politiske systemer og maktstrukturer (både reelle og symbolske), og tilleggsfaktorer som økonomi, sosiale strukturer, utdanning og kultur er like avgjørende.
Juridisk sett er ytringsfriheten beskyttet globalt av artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring, og i EUs tilfelle av Artikkel 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Ytringsfrihet inkluderer muligheten for å kunne motta informasjon ved å være del av et publikum eller å lese en avis, og dermed har forlag, aviser og journalister en spesiell plass på frihetskartet (og for ikke så lenge siden, i 2018, ga Time magazine prisen Person of the Year til «The Guardians» journalister som sto i fare for å bli forfulgt, arrestert eller myrdet på grunn av rapporteringen de gjorde). Ytringsfriheten er særlig viktig for kunstnere, musikere, dansere og andre kreative aktører, idet den gir dem retten til å uttrykke seg på den måten de ønsker. Som Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), vektla under sin presentasjon, er rettighetene som beskytter ytringsfriheten laget for å beskytte individer, ikke ideer.
Om jeg måtte beskrive inntrykket mitt av WEXFO 2023 med ett ord, ville jeg ha sagt dissonans. Eller snarere et mangfold av dissonanser. Filippinske Arizza Nocume, medstifter og leder for KRIS, en ikke-kommersiell organsasjon som promoterer fred ved hjelp av utdanning og ungt lederskap, uttrykte denne dissonansen på en god måte i en kommentar om hva det betyr for henne å få ta plass ved bordet som ung aktivist:
Vi ble invitert for å komme her og snakke om alle disse problematiske forholdene i våre hjemland, fordi vi i første omgang ble utnyttet av europeiske selskaper og som følge av det lever i undertrykkende autokratier. Som en person som har en plass ved bordet, kan jeg snakke om positive ting og resultater og at ting kan endres til det bedre, men siden jeg er her i Norge fra Filippinene burde jeg uttrykke min bekymring for de filippinerne som arbeider her som au pairer, og som i mange tilfeller opplever et juridisk akseptert slavesystem som ingen vil snakke om.
Dissonansen hadde også sammenheng med hva jeg vil beskrive som ulike forståelsesmønstre, og ulike måter å presentere sentrale problemstillinger på. Den syriske skribenten og akademikeren Karam S. Nachars foredrag var et perfekt eksempel. Nachar startet innlegget sitt med å erklære at han ikke kom til å vise noen bilder, for hva slags bilde har «vi» ikke av Syria allerede? Et bilde av en to år gammel Alan Kurdi som ligger død på stranden? Bilder fra det kjemiske angrepet i Ghouta, utført av Syrias president Bashar al-Assads styrker i august 2013, og folk som dør i gatene? Eller kanskje bilder av ødelagte byer, ruiner og avfall? Han konkluderte: «det er ikke det bildet jeg vil at dere skal ha av Syria, siden det også finnes andre narrativer og historier».
Jeg forstår veldig godt hva han mener. Om kunnskap om et annet sted eller en annen nasjonalitet er dannet av de dominerende medienes narrativer, sammensatt av kjappe fotografier, klisjeer og sterotyper, så er utfordringen med å endre det forenklende narrativet en vanskelig oppgave. På den ene siden bekrefter det viktigheten av god, pålitelig journalistikk. På den andre siden finnes det ikke noen måte å tvinge folk til å velge kunnskap eller sannhet over mangel på kunnskap eller – i en algoritmisk formet verden – en annerledes versjon av «fakta» som passer bedre med deres preferanser. Det sentrale poenget her er at de som ikke vet må være villige til å skaffe seg kunnskap, selv om, eller nettopp om de ikke har noen spesiell interesse av det (siden det å skaffe seg kunnskap som oftest involverer at man gjør noe med den).
Dette fenomenet er beskrevet av den nederlandske forskeren Gloria Wekker i boken White Innocence (2016). Boken fokuserer for det meste på rasistiske kontekster, men fanger også den dissonansen jeg beskriver her. Ordet uskyld er for det meste forbundet med noe positivt: et barns tankeverden eller en mangel på skyld. Imidlertid, som Wekker påpeker, innebærer uskyld også passivitet i den grad det ikke bare betyr uvitenhet, men også en mangel på vilje til å lære noe nytt. Wekker refererer til Charles W. Mills uvitenhetsepistomologi, og viser til motstanden hos – i dette spesielle tilfellet – de privilegerte mot å forstå de underliggende prinsippene i en verden som er til fordel for dem. Dette er akkurat hvordan selvtilfreds uvitenhet virker, ved at man simpelthen avviser muligheten for å skaffe seg kunnskap. Dette passive trekket ved uskyldigheten kan også få et voldelig eller diskriminerende trekk, ettersom individer – bevisst eller ubevisst – handler og tar avgjørelser på bakgrunn av sin kunnskap om verden.
For eksempel opplevde jeg et annet interessant sammenstøt mellom ulike perspektiver under forumets arrangement om publisering. En fullfinansiert phd-kandidat fra Storbritannia uttrykte bekymring om forpliktelsen til å legge ut en kopi av doktoravhandlingen på biblioteket (med begrenset tilgang til den digitale versjonen) fordi hen ville bruke det materialet for fremtidige publikasjoner, ettersom publisering er nøkkelen til en akademisk karriere. Jeg har problemer med den saken, ikke så mye fordi jeg, i likhet med de fleste fra uprivilegerte bakgrunner og land, fullførte doktorgraden min uten noen støtte, mens jeg jobbet fulltid ved siden av og underviste gratis som del av forpliktelsene mine som doktorgradsstudent, slik at det var umulig å publisere noe. Jeg har problemer med den argumentasjonen særlig fordi den bygger på en manglende forståelse for den bredere konteksten.
Selvfølgelig er det viktig å beskytte forfatteres opphavsrettigheter, og retten til å velge hvordan tekster publiseres er grunnleggende, både i og utenfor akademia. Disse forholdene må diskuteres og reguleres, spesielt i møte med globale kommersielle publiseringssystemer, internettplattformer og AI. Men å presentere dette problemet fra et karriereperspektiv uten å problematisere forholdene innenfor dagens akademia – som fungerer som et kommersielt system med «karrierer», «poeng» og «stipender», hvor bare folk med privilegert geografisk, finansiell, klassemessig og språklig (engelsk) bakgrunn kan lykkes – er i beste fall uheldig. Kanskje akademia skulle handle om utdanning, undervisning, forskning og vitenskap? Og når man i samme workshop diskuterer saker om fengslede journalister og mangel på publiseringsmuligheter under autoritære regimer, er rammene for diskusjonen temmelig problematiske, for å si det mildt.
Et ekko av de ovenfor nevnte uskyldighets-mønstrene kunne også høres i talen til Nazifa Jalili, en afghansk religionsforsker og skribent som for tiden bor i Harstad, Norge. I en kommentar om situasjonen i Afghanistan, sa hun følgende: «Vi har løsningene, men det internasjonale samfunnet vil ikke høre på oss. De sier «vi beklager». Vi trenger ikke beklagelsene deres.» Forstått slik, preger uskylden – hierarkiseringen av kunnskap og epistemologier – hvilke løsninger som implementeres.
Om innleggene fokuserte på dagsaktuelle saker, var det også interessante tilnærminger som viste forholdet mellom fortiden og nåtiden. Et av høydepunktene på WEXFO var et foredrag av Caroline Jannet, professor og direktør ved John L. Nau Center For Civil War History, om den moralske debatten i USA. Janney viste at debattene og hendelsene som foregår der for tiden, som forskrifter som begrenser undervisningen av kritisk raseteori, «anti-woke»-tiltak, forbud mot visse bøker og andre former for sensur som hovedsakelig rammer undervisningssektoren, kan forstås bedre i en historisk kontekst. For eksempel hevder myten «A Lost Cause» – eller som den fulle tittelen lyder, «A Lost Cause of the Confederacy» – at konføderasjonens sak under den amerikanske borgerkrigen var rettferdig, heroisk og ikke sentrert rundt slaveri. Med andre ord, en hvitvasket versjon av historien, som fra 1866 ble undervist i skoler og som la grunnlaget for rasistisk påvirkning og stereotypier i sørstatene helt frem til i dag. Denne historien er ikke noe nytt, men vi burde være bekymret over at den er tilbake.
Ikke overraskende var situasjonen i Ukraina også sterkt tilstede. Christo Grozev, en av de sentrale aktørene når det kommer til å avsløre russisk propaganda, ga et innsiktsfullt foredrag med eksempler på hvordan man kan bruke open-source-systemer og nettverk av journalistiske ressurser for å avsløre sannheten om den pågående krigen i Ukraina og menneskerettsbruddene som skjer. Og mens International Publishers Association ga hovedprisen under årets Prix Voltaire-utdeling til den irakiske forleggeren Mazin Lateef, som ble bortført i januar 2020 (prisen ble tatt imot av hans sønn), gikk en spesialpris til den ukrainske barnebokforfatteren og poeten Volodymyr Vakulenko, som ble myrdet i Ukraina i 2022. Da hun tok imot prisen på Vakulenkos vegne sa den ukrainske skribenten og krigsforbrytelsesforskeren Victoria Amelina følgende:
Jeg er en ukrainsk skribent som snakker på vegne av min kollega Volodymyr Vakulenko, som i motsetning til meg ikke overlevde nok et forsøk fra det russiske imperiet på å utslette den ukrainske identiteten. Det ukrainske litteraturmiljøet er takknemlig for prisen. Denne prisen er unik, betydningsfull og rørende for oss, særlig fordi ingen av de hundretalls andre ukrainske forfatterne som, i likhet med Vakulenko, har blitt myrdet i løpet av den ukrainske historien noensinne har fått en slik internasjonal pris posthumt. Jeg er sikker på at Volodymyr Vakulenko ville ha ønsket å dedikere denne prisen til dem også.
Jeg kan bare fullføre det fragmentet med ordene til den ukrainske menneskerettighetsadvokaten Oleksandra Matvijtsjuk: «Putin er ikke redd for NATO, han er redd for forestillingen om frihet.»
Hvordan oppsummere WEXFO 2023? Det er en umulig oppgave, men det som i første omgang burde sies er at det å samle så mange talere fra hele verden, for et evenement som ble arrangert bare for andre gang, var noe som ganske sikkert krevde mye arbeid og forberedelser; det hele var velorganisert og i den forstand fortjener hele teamet store gratulasjoner. Når det er sagt, når det gjelder kunsten, så var emnene som ble dekket knyttet til beskyttelsen av kunstneriske rettigheter, selvsensur og AI. Men det var veldig tydelig for meg at alle disse problemstillingene knyttet til kunsten var forvist til workshop-rommene – ingenting av dette ble diskutert på hovedscenen. For å være veldig presis, så ga hovedscenen plass til en performance av Koleka Putuma, The Revolution will not be Televised; it will be live-streamed, og en forestilling med livemusikk under utdelingsseremonien til Prix Voltaire, men ingen samtaler om kunst. I den forstand, når man ser på programmet fra en skapendes perspektiv, virket det som om kunstnerne forsvant i politikken. Jeg tolker det som et bevisst valg. The State of Artistic Freedom, en rapport som utgis årlig av organisasjonen Freemuse, viser at 2022 var det verste året noensinne for kunstnerisk frihet: 70 prosent av verdens befolkning bor i diktaturer, det vil si 5, 4 milliarder mennesker. De allerede høye tallene er stigende.
WEXFOs format, hvor stemmer og emner avløser hverandre i et overdrevent høyt tempo, ga en ambivalent effekt, og jeg følte ofte at vitale ideer og ord forsvant øyeblikket etter at de hadde oppstått. Som jeg forsøkte å vise i de foregående eksemplene, var dissonansen ikke først og fremst et resultat av det hurtig skiftende innholdet, men mer av kontekstene. Eller, for å si det annerledes, sammenstøtene mellom strålende foredrag, sterke personlige innlegg og presserende problematikker på den ene siden, og perspektiver preget av ikke anerkjente privilegier, vestlige klisjeer og generiske bemerkninger på den andre siden. Kanskje er det WEXFOs mål at disse samtalene og problematikkene skal oppleves som sammenstøt; kanskje er det et annerledes sammenstøt enn den idealistiske voltairske opposisjonen som jeg skriver om?
Først og fremst, for å diskutere kreves det et felles grunnlag hvor motstridende meninger kan møtes. Og la meg understreke: motstridende, ikke polariserte. Den gamle skolen ville ha oppmerksomhet rundt betydningen av stedet, som i Hannah Arendts skrifter – jeg tenker særlig på The Human Condition (1958). Offentlige rom er uvergerlig knyttet til folk, et felles grunnlag for å kunne bli sett og hørt. For de gamle grekerne – den originale referansen – var dette det offentlige livets store privilegium, siden det manglet i hjemmets privatsfære, hvor alt var skjult og verken kunne vise seg eller skinne. Jeg foretrekker ordene sett og hørt, og ikke for eksempel «det synlige» eller «det som blir sagt» i offentligheten, siden det vektlegger subjektets aktivitet; det er både et privilegium og en byrde for subjektet å være aktivt, å se og høre, og å tenke kritisk. Imidlertid kan subjekter være ignorante eller likegyldige; de kan absorbere de dominante diskursene uten refleksjon. Dagens utfordringer bringer nye problemer. Hvis noen sier at jorden går rundt solen og noen sier det motsatte, er det ikke noe grunnlag for diskusjon, ettersom vitenskapen burde ha siste ord. Men er det slik? Om man ser på vaksinediskusjonene under koronapandemien, ville jeg si: ikke nødvendigvis.
Den nye skolen virker mer komplisert. Jeg tenker for eksempel på russere som virkelig støtter krigen og tror på propagandaen. Hva skulle kunne overbevise dem om noe annet? Ville fotografier tatt av reportere, satellitter eller sivile overbevise dem? Ville vitneforklaringer, opptak av telefonsamtaler og chattelogger overbevise dem? Ville historier om voldtatte kvinner, barn og eldre mennesker få dem til å tro på det? Ville fysiske objekter som ødelagte hus og avfall fra byer som Mariupol overbevise dem? Ville små piler funnet i dusinvis av sivile kropper i massegraver i Bucha overbevise dem? Ville en dom i en ny Nurembergprosess overbevise dem? Dersom det er slik filosofen og kunsthistorikeren Georges Didi-Huberman foreslår i Images in Spite of All (2008), at vi for å forstå og vite må forestille oss hvordan de samme fotografiene, faktaene, ordene og fysiske objektene skaper ulike virkeligheter. Kanskje måtte konteksten endres, ettersom det samme innholdet med en annerledes kontekst forandrer betydningene. Er det mulig å diskutere uten å ha ulike kontekster? Det virkelige spørsmålet er ikke hva som er sant eller usant, men snarere hva som konstituerer grunnlaget for at noe slikt som sant eller usant i det hele tatt er mulig.
Tilbake til WEXFO, så er det helt klart en veldig mektig posisjon å være i, å ha ressursene og mulighetene til å være den som inviterer: å velge hvem som skal snakke og på hvilke betingelser. Det ville være tilsvarende kraftfullt om vertskapet kunne anerkjenne dette privilegiet. Som et eksempel, da Jalili startet innlegget sitt under panelet «Silenced and Marginalized?», unnskyldte hun seg for engelsken sin. Hun forklarte at hun aldri hadde tatt noe språkkurs, og at hun hadde lært språket fra filmer. Hele WEXFO ble gjennomført på engelsk, den globale økonomiens, akademias og kunstfeltets språk, som gir fortrinn til engelsktalende og folk fra det globale nord som har ressurser til å mestre det språket. For folk som bor i mindre privilegerte regioner, er det å snakke godt engelsk for det meste et spørsmål om penger og (eller) klasse, for ikke å snakke om andre grunnleggende forhold som tilgang til utdannelse, helsehjelp, eller rett og slett fred – særlig aktivister som kjemper for menneskerettigheter er ofte opptatt med andre ting enn å lære seg engelsk. Derfor ville det ha vært flott å høre flere stemmer snakke på sine egne språk med oversettere for publikum.
Et annet avgjørende aspekt er tilgjengelighet. De som kunne ha dratt nytte av foredragene på WEXFO kan sannsynligvis ikke komme seg dit, ettersom inngangsbilletten på forumet hadde en startpris på 6000 kroner, som selv for en person som bor og arbeider i Norge, er et betydelig beløp (med mindre det betales av en organisasjon). Det fører til at dette evenementet er for de inviterte som allerede befinner seg i etablerte nettverk eller som er økonomisk privilegerte (det økonomiske aspektet er mye bedre løst for de unge deltakerne på WEXFO Youth). Og sist, men ikke minst, så ville det ha vært fint å ha et mer kritisk blikk på verstslandet: Norge.
Sett fra kunstens perspektiv, vil det dette året bli innført en ny lov som introduserer skolepenger for høyere utdanning, ikludert kunstutdanning, for studenter fra landt utenfor EU (og Sveits). Det betyr at det vil bli færre kunststudenter fra land utenfor EU. Dette kommer i tillegg til at kunstnere med minoritetsbakgrunn som allerede lever og arbeider i Norge støter på en rekke problemer som er ukjente for deres norske kolleger, som begrenser deres ytringsfrihet. Eksempelvis retter arbeidet til Verdensrommet, et solidaritetsnettverk for gjensidig støtte, skapt av kunstnere for kunstnere, seg mot dette mangfoldet av problematikker (administrative, økonomiske, praktiske osv.) Kanskje kunne man adressere disse problematikkene neste år?
Og avslutningsvis, en mer generell kommentar til alle norske kulturorganisasjoner. Mangfold – som har vært et så populært begrep i de senere årene – måles ikke ut fra antallet seminarer og gjester som snakker om det, men ut fra prosentandelen av folk med minoritetsbakgrunn som arbeider innenfor institusjoner og strukturer som har reell innflytelse på reelle beslutninger. Etter å ha nevnt privilegene forbundet med språk og økonomi, skulle jeg ha likt å se statistikken som viser hvor mange ikke-skandinaver og folk som ikke har engelsk som morsmål som er i maktposisjoner innenfor norske kulturinstitusjoner: direktører, styremedlemmer, kuratorer og andre stillinger hvor vedkommendes stemme og bestemmelser faktisk betyr noe. Er ikke det også en måte ytringsfriheten formes på? Eller burde jeg spørre hvis frihet vi snakker om?
Oversatt fra engelsk original av redaksjonen.
