Maia Urstad og Paul Devens viser i utstillingen på Lydgalleriet i Bergen hvert sitt verk som knytter an til forestillinger om tid og sted. Maia Urstad er en sentral skikkelse og en veteran i det bergenske lydkunstmiljøet. Hun har siden 80-tallet eksperimentert med lyd som kunstnerisk materiale i stedsrelaterte verk. Verket Meanwhile, in Shanghai… består av 75 forskjellige radioer; et teknologisk og materielt utgangspunkt som er blitt et varemerke for Urstad, blant annet i verket Lydmur (2006), hvor en mengde radioer og soundblastere er montert sammen til en monumental vegg. Meanwhile, in Shanghai… fremstår som en eksplodert versjon av Lydmur; i motsetning til det tidligere verket som på autoritært vis dirigerer publikums bevegelser i rommet, er det aktuelle verket i Lydgalleriet et åpent landskap som inviterer den besøkende inn i en skog av apparater. Radioene, som henger like over gulvet, utgjør en katalog over en utdatert teknologi. Det er et ikke ubetydelig nostalgisk tilsnitt til verket; enhver vil finne kjente eksempler på radioer som resonnerer i ens egen historie. Denne teknologiske nostalgien tas videre i komposisjonen som spilles av installasjonen. Lydbildet domineres av sekvenser fra radiostasjoner over hele verden som repeterer et av radiomediets grunnelementer – anvisning av internasjonale tids- og stedsreferanser – «23 Uhr in Deutschland, Cinco de la Manana en Madrid», osv. Det visuelle og det auditive korresponderer med hverandre i så stor grad at installasjonen ender opp som et litt for behagelig og meditativt landskap uten tilstrekkelig brodd.
Paul Devens’ lydskulptur City Chase investerer også tungt i kombinasjonen av auditive virkemidler og teknologi. Til forskjell fra hos Urstad, er teknologien av nyere dato. Installasjonen består av ti meter lange skinner hvor små høyttalere beveger seg horisontalt, frem og tilbake, mens de spiller av auditive bruddstykker. Bruken av bevegelige lydelementer skaper et tredimensjonalt lydbilde, eller en mekanisk fremstilt stereoeffekt som skal simulere en reise gjennom et urbant landskap. Dette grepet er effektivt, publikum blir del i en situasjonistisk derivé – en bevegelse gjennom en by med dens særegne lyder og stemninger. Heri ligger også verkets svakhet. Det stedsspesifikke auditive landskapet fremstår som banalt, selvfølgelig, og som en katalog over bergenske klisjéer; turistens driv gjennom byen kommer aldri under overflaten, men repeterer et mønster som er uten betydning for den som tar del i det daglige livet.
Verkene i Lydgalleriet er på sitt mest vellykkede når de anvender teknologi for å skape et tredimensjonalt erfaringsrom for lydbasert kunst. Samtidig har de en svakhet til felles når det auditive landskapet de tegner blir trivielt og uten brodd. Dette trenger ikke nødvendigvis være en vektig kritikk av de enkelte verkene som sådan, men når de presenteres sammen som her, bekrefter de hverandre i så stor grad at man savner noe som åpner for andre erfaringer enn den som har rot i teknologisk nostalgi og lyderfaringenes overflate.
