Henie Onstad Kunstsenters store satsing i vinter er to samtidige utstillinger om Fluxus, en kunstretning som er en ekstremt ullen konstruksjon. I desperat mangel på gode egne definisjoner vender jeg meg i skam til Wikipedia:
Fluxus – a name taken from a Latin word meaning «to flow» – is an international network of artists, composers and designers noted for blending different artistic media and disciplines in the 1960s. They have been active in Neo-Dada noise music and visual art as well as literature, urban planning, architecture, and design. Fluxus is often described as intermedia, a term coined by Fluxus artist Dick Higgins in a famous 1966 essay.
Fluxus var en gjeng kunstnere, og kunsten deres var kjennetegnet av fokuset på handlinger, på øyeblikket her og nå, på publikums deltakelse og forakten for kunstneriske egoer. En merkelapp som Fluxus ofte har fått er «antikunst», noe som selvsagt er omtrent like dekkende som å kalle punkrock for antirock. Men på en måte har Fluxus vært antikunst, det bevegelsens kunstnere produserte har i stor grad ikke vært laget for å bli konservert av et kunstmuseum. Baksiden av dette har vært vanskeligheten mange har hatt for å ta en slik kunstretning, som ikke var opptatt av å lage monumentale eller varige verk, seriøst. De to utstillingene på Henie Onstad er i så måte viktige skritt i riktig retning.
Den ene utstillingen, Fluxus East omhandler kunstretningen kunst- og kulturhistorisk, og særlig hvordan den blomstret og trivdes i østblokklandene under den kalde krigen. Vi får dermed en god presentasjon av Fluxus som sådan, samt en noe odd vinkling i tillegg. Denne utstillingen, som er kuratert av tyske Petra Stegman, og tidligere er blitt vist blant annet i Berlin, er svært god.
Utstillingen er svært informativ, med store lettleste plansjer, videointervjuer, gode beskrivelser av utstilte objekter – en mønsterutstilling, og den er i tillegg estetisk tiltalende. Å gå rundt i utstillingslokalene er som å bevege seg rundt i en relikviesamling med brev, bøker, plansjer, plakater, fotografier, lydbånd og videoopptak av det meste av de som gjorde noe viktig på tidlig 1960-tall, minus Warhol. Vi finner fysiske etterlatenskaper etter samtidskomponister som György Ligeti, Krzysztof Penderecki og La Monte Young. Pop eller pop- og konseptrelaterte folk som Christo og Claes Oldenburg. Og selvsagt multimediakunstnere som Yoko Ono og Nam Jun Paik.
Fortellingen om Fluxus blir fortellingen om et nettverk som gradvis bygde seg opp rundt George Maciunas, en heller eksentrisk eksillitauer, bosatt i New York og senere Tyskland. Han fant opp begrepet Fluxus for et kommunistisk inspirert magasin han skulle gi ut. Senere ble Fluxus hans navn på en gruppe kunstnere, et nettverk av kunstnere med ymse bakgrunner, som blandet genre og uttrykksformer, og som også politisk etter hvert ble en broket forsamling.
Men kunstnerne fant hverandre i et hat mot heltedyrkelsen av abstraktekspresjonister, hat mot kunstneregoet, forakt for hard makt, bevissthet og rasjonalitet. Der dadaistene kjempet mot kunsten med bevisst heslig estetikk, var Fluxus sin strategi å gjøre kunsten uhåndgripelig. Målet ble aksjoner, happenings og scores. Scores er en form for notasjon for handlinger, der kunstnerne beskriver en handling som skal utføres, i en kort setning. Handlingen er selve verket, tok over for gjenstanden, og det ubestandige og flyktige ble kunstens kjerne.
Gjenstandene i Fluxus-kunsten ble derfor mer souvenirer fra utøvde handlinger, enn kunstobjekter, noe utstillingen bærer preg av. Tingene som er stilt ut er skjøre minner, til dels ødelagte og slitne av tidens tann. Kunstnerne begynte også å masseprodusere små og billige objekter for salg, bøker, lydbånd, blader, fotografier, plakater bokser med ting, slike er også stilt ut. Objektet i seg selv mistet under Fluxus sin betydning, annet enn som minne over utført handling, og oppfordring til å utføre handling.
Fluxus East er som en arkeologisk utgraving i Fluxus sin seiersgang i undergrunnen i østblokklandene under den kalde krigen. Der George Maciunas og hans nærmeste kolleger i vest hadde som intensjon å fremme en Moskvavennlig kommunisme med kunsten sin, ble den i østeuropeiske land et nettverk for politiske dissidenter der ikke få av disse ble markedsvennlige og heller borgerlige politisk sett.
Grunnen til at Fluxus trivdes så godt i øst var åpenbar: Fluxus sin funksjon som opposisjon mot abstrakt ekspresjonisme og kommersielt kunstmarked lot seg lett overføre til en parallell opposisjon mot offisielt kunst. Opposisjon mot kapitalstyrte gallerier og museer i vest ble en parallell til motmakt mot statsdirigert overmakt i øst.
I østblokklandene var det også en rik undergrunnskultur, med avskrivinger av bøker, kopiering av blader og distribusjon av hjemmekopierte kassetter med vestlig musikk. Fluxus gikk rett inn i denne tradisjonen. Østeuropeisk undergrunnsdistribusjon ga Fluxus minst like gode rammevilkår i øst, som det kommersielle kunstmarkedet og private samlinger ga kunsten i vest.
Så der Fluxus, om vi skal tro utstillingen, ble en viktig del av kunstscenene i øst gjennom sin opposisjon, ble denne kunsten en vanskelig plasserbar genre i vest. Den besto ikke av eksklusive enkeltverk gjort av store kunstneriske egoer. Verkene lot seg vanskelig kategorisere som verk, de var vanskelige å konservere, og de var ikke en gang nødvendigvis lagd for kunstrommet.
Senterets andre utstilling, Fluxus – Henie Onstad Art Centre, tar vesentlig mindre plass, både i utstillingsrommet og refleksjonsmessig etterpå, men den påpeker nettopp dette paradokset: Fluxus gjorde at tingen tilsynelatende ble verdiløs, og dermed ikke verdsatt på samme måte som en mer tradisjonell kunstgjenstand.
For Fluxus – Henie Onstad Art Centre er resultatet arkeologi i Henie Onstads eget arkiv av Fluxuskunst. Utstillingen er ikke like mindblowing og imponerende som Fluxus east, men i god Fluxusånd er arbeidet bak tingene en ser utstilt viktigere enn tingene i seg selv. For kurator Caroline Ugelstad har gjort et helsikkes stort og viktig arbeid.
At kunstsenteret i det hele tatt har en Fluxussamling av betydning kan de til stor grad takke Ken Freidman for, som etter å ha samlet på Fluxusrelaterte gjenstander i en årrekke, valgte å donere samlingen sin til kunstsenteret i 2007, med instrukser om arkivering. Kurator Ugelstad satte derfor også i gang med et møysommelig arbeid med å lete gjennom arkiver og skuffer og skap over alt ellers i senteret, etter andre Fluxusverk.
Og i den prosessen var det litt av hvert som dukket opp. Henie Onstad har hele veien hatt en tradisjon for å huse den flyktige kunsten. Åpningen i 1968 var med ballett til musikk av Arne Nordheim, lydstudio kom på 1970-tallet, de har vist en rekke performancer og multimediale verk og har hatt besøk av blant andre John Cage, Joseph Beuys, Karlheinz Stockhausen, Gilbert & George og Yoko Ono. Men inntil de siste årene, fram til flittige Karin Hellandsjø ble direktør, har dessverre ikke senteret vært klar over hvilke verdier de har hatt i liggende som resultat av dette.
Under Hellandsjøs ledelse har Henie Onstad-senteret derimot klart å knytte dagens utstillingsvirksomhet sammen med det som i ettertid står som de mest sentrale øyeblikkene i senterets historie. Øyeblikkene da store internasjonale kunstnere og musikere brukte senterets fantastiske 1960-tallsarkitektur som ramme om kortvarig, flyktig og ubestandig kunst. I den anledning er Lars Mørch-Finborud blitt ansatt som lydansvarlig. Sammen med støyguru Lasse Marhaug endevender han arkivene til senteret etter gammelt gull, ting som i enkelte tilfeller var i ferd med å gå tapt under tidligere lederskap.
Marhaug fortalte, da jeg var ute på senteret, at det nå senest et sted i bygget var dukket opp en film med KjARTan Slettemarks puddelperformance på kunstsenteret, på et obskurt videoformat. I et annet rom står det vinylplater som ville ha innkassert hundretusener på e-bay, men som dokumentasjon av senterets historie er uvurderlig. Plater som skal ha vært på vei ut i en søppelkonteiner for få år siden.
Slike ting har altså senteret hatt liggende i kjelleren sin, til forbauselse for nye generasjoner av kuratorer som nå graver gullet fram igjen. Og som en del av denne prosessen er Fluxuskunsten i senteret blitt arkivert og katalogisert. Katalogen til utstillingen er intet mindre enn en komplett oversikt over senterets samlinger av Fluxus.
Dette er et viktig arbeid, for det etablerer Henie Onstad som selve senteret for Fluxus i Norge. Katalogen viser også en samling attraktiv nok til internasjonalt utlån, og en kompetanse som vil kunne motivere til samarbeid med større internasjonale aktører. Internasjonalt blir det satt inn store ressurser på de fysiske sporene etter Fluxus. MOMA i New York satser tungt på sin ervervede The Gilbert and Lila Silverman Collection. Handlingene til Fluxuskunstnere og performancekunstnere er i ferd med å bli kanonisert, med god grunn.
I dag sprer Henie Onstad Fluxusscorene på Facebook. Fluxus og flyktig kunst har aldri vært viktigere og lettere forstålig og tilgjengelig enn nå. Svært mye av vår kultur kjennetegnes for tiden av kulturelle uttrykk frigjort fra sine vante objekter, gjennom digitale lagrings- og spredningsenheter for tekster, film og musikk. Dette øker forståelsen for at kunstnerisk verdi ikke nødvendigvis trenger å være knyttet til et håndfast objekt.
Paradokset er at en slik ny forståelse av tingenes rolle i kulturuttrykk gjør Henie Onstads objekter fra performancer og aksjoner til verdifulle og ettertraktede relikvier fra kunstneriske handlinger som fram til nå har vært vanskelige å forstå og forklare.
Det blir spennende å se om personen som tar over direktørstillingen etter Karin Hellandsjø – stillingen er utlyst i disse dager – er bevisst mulighetene som fortsatt ligger i senterets historie og i magasinene i kjelleren.