En komatisert livsform

Verdensteatret har laget kunst i krysningsfeltet teater, musikk, billedkunst, installasjon i over tyve år. Deres siste forestilling, Louder, er som en egen organisme som tilskueren blir en del av. En komatisert livsform – hvis hukommelse vi får glimtvise bilder fra.

Det å komme inn på store scene på Black Box Teater etter at Verdensteatret har bygget om rommet til sin siste forestilling Louder er som å komme inn i noe velkjent og samtidig helt ukjent. Landskapet virker øde og forlatt, samtidig som alt har et liv. Det er ingen klare grenser mellom hva som er levende og hva som er dødt – og mest av alt fungerer hele rommet som en levende maskin. Eller et mekanisert vesen?

Rommet er fylt til randen av snurrige konstruksjoner, figurer, videosnutter og megafoner. For ikke å snakke om en skulptur bestående av noen lange ben som går og går, uten å bevege seg av flekken. Den minner om en gigantisk edderkopp, iført bukser og sko. I tillegg er det strukket nylonstrenger på langs av hele rommet, som kan minne om tørrfiskstativene i Lofoten, og som gjør om rommet til et gigantisk instrument.

Verdensteateret, Louder. (Marius Kjos.) Foto: Asle Nilsen.

Louder er ikke bygget omkring et dramaturgisk handlingsforløp. Teatermessig vil jeg plassere den innenfor en postdramatisk tradisjon. Det vil si et teater hvor teksten ikke er overordnet forestillingens andre elementer, og hvor et dramaturgisk plot ofte er fraværende. Forestillingen kan vanskelig oppsummeres som et handlingsforløp, og kan lettere beskrives som bestående av sekvenser som avløser hverandre

Hver sekvens leverer skissene til et handlingsforløp, som brytes rett før det kommer fram hvor vi er på vei. Det antydes en rekke begynnelser på fortellinger eller minner, men det blir opp til betrakteren å sette dem sammen.

Idét man venner seg til én ting i scenerommet, hver gang øyet eller øret blir komfortabel med noe, så skjer det noe nytt. Utøverne beveger seg rolig rundt i rommet, fra det ene elementet til det neste. De flytter på megafonene, spiller på strengene med fele-buer, blikkbokser og hender. De gir liv til det livløse, samtidig som de selv forholder seg distansert. Dermed byttes det om på rollene: utøverne blir maskiner, mens objektene i rommet handlingenes sentrum og fortellere.

Nybegynner hos de etablerte

Jeg kan like godt innrømme det først som sist: dette er min Verdensteater-debut. Det er liksom litt pinlig å innrømme, omtrent som å si at man aldri har hørt om Brecht på et teaterstudie, og det er med en viss ærefrykt og høye forventninger jeg ankommer Black Box søndag kveld. Hvordan denne forestillingen står seg i forhold til tidligere verk vil med andre ord være umulig for meg å avgjøre. Men mitt første møte med Verdensteatret er sterkt, og samtidig hjemlig harmonisk. Jeg finner meg umiddelbart til rette i deres finurlige univers.

Verdensteatrets utøvere kommer fra ulike felt innenfor kunstverdenen, og til sammen skaper de forestillinger som ikke umiddelbart går inn under hva man forbinder med teater. Men selv om man like gjerne kan se Louder som en installasjon eller konsert, er det noe med selve opplevelsen som gjør den til en sterk teateropplevelse.

Verdensteateret, Louder. (Marius Kjos, Ali Djabbary og Mara Oldenburg.) Foto: Asle Nilsen.

De blir stående som en motsetning til eksempelvis det fransk/østerrikske kompaniet Superamas som besøkte Black Box Teater en uke før Verdensteatret. Superamas har et helt glatt, polert og overfladisk uttrykk. Verdensteatret gir oss derimot fragmenter av noe underliggende, vi får se noe som kommer til overflaten, eller rester av noe som har vært. Der Superamas fikk meg til å nikke gjenkjennende, uten at den fikk meg til å gruble videre over dette, blander Verdensteatret gjenkjennelsen med det totalt ukjente. Idet du føler du får taket på noe – så glipper det.

Det komatiserte vesenet

«I vinter dro Verdensteatret ut på en lengre reise til Vietnam og Mekong-elven.» Jon Refsdal Moe skriver i forestillingens program at dette er «den samme elva som i Apokalypse Nå vikarierer som blodomløpet rundt mørkets hjerte. Hva de opplevde der vet jeg ikke. Det er ikke så viktig heller. Men reisen ligger gjennom hele forestillingen og dunker som en puls.» Og det er slik det føles. Det er som om hele rommet puster, en jevn og sterk puls som vi er en del av. Innimellom stiger temperaturen, for så å falle igjen.

Det er slik jeg forestiller meg at det må være å sitte inni en komatisert organisme eller vesen. I et rom som på overflaten kan se forlatt og sovende ut, yrer det av liv rett under overflaten. Man får glimt av forskjellige historier, bilder, minner og mareritt, som noe som flimrer over netthinnene til en som ligger i koma. Fra innsiden av dette vesenet må vi selv gjette oss til hva de ulike bildene står for. Er det vi ser minner fra det som skjedde rett før vesenet gikk i koma? Eller er det snarere mareritt om hva som skjer utenfor? Bildene flimrer forbi – uten resonnementer eller forklaringer.

Verdensteateret, Louder. (Håkon Lindbäck og Marius Kjos.) Foto: Asle Nilsen.

Gjennom megafonene som vendes mot publikum, strømmer det tekst-fragmenter, musikk og mer udefinerbar støy. Tidvis når lyden et nivå som truer med å sprenge trommehinnene, men like etterpå faller lydnivået igjen, og forestillingen pulserer videre. Når lydnivået stiger kan det leses som et tegn på ubehag fra vesenets side, vi har kommet til et minne som er smertefullt. Som om vesenet kun kan uttrykke ved en udefinert intensivering av sanseinntrykkene.

Glimtene av Mekong-elva på en skjerm som delvis mørklegges, akkompagnert av et lydbilde bestående av båtdur og muligens også helikopter- og maskingeværlyd, starter en krigshistorie i meg. Verdensteatret manipulerer og vrenger på både lyd og bilder, slik at ingenting lenger fremstår med klarhet. Dermed må man også aktivt finne historiene som kan ligge på lur her. Bilder fra diverse amerikanske Vietnam-krigsfilmer beveger seg i hodet mitt – noen som er på flukt og som gjemmer seg under dekk på en liten elvebåt…, men så endrer stemningen seg igjen. En ny fortelling er i ferd med å komme opp mot overflaten.

Det sovende vesenet vi befinner oss i, eller snarere er en del av, arbeider hardt med å rekonstruere egne minner. Vi befinner oss i asken etter en ukjent katastrofe. Inne i noe som har overlevd og som kjemper for å holde seg i live. Minnene fra det som har vært blander seg i hverandre, akkurat slik det gjør i våre egne drømmer. Et absurd og samtidig helt selvfølgelig handlingsforløp utvikler seg.

Fra et krigssenario til en fredelig husfasade langs en elv, fremdeles i asiatiske omgivelser. Noen beveger seg bakenfor et av de store vinduene, rett etterpå trekkes et stort gardin for og videre innsikt hindres. Gardinet dekker en bred stripe langs hele husets fasade. Noe kommer svømmende ut fra huset – for like plutselig å forsvinne igjen. Det kan være en fugl, ei and kanskje, men bevegelsene er mekaniske og brå, som om også dette var et mekanisert dyr. Bildet blir stille – før et nytt vesen dukker fram, et ildsprutende vesen denne gang. Det gnistrer og beveger seg illsint fram og tilbake i et rasende tempopå vannoverflaten foran huset. Lyden som brer seg i rommet følger opp handlingen – før det brytes.

Skyggespill

Verdensteateret, Louder. Foto: Asle Nilsen.

Et av de mest markante teaterelementene i Louder kommer i form av skyggespill. På de allerede nevnte strengene i rommet befinner det seg metallfigurer som trekkes fram og tilbake over scenen. De krysser dermed både filmprojektor og lyskastere, og effekten blir ganske skumle figurer som jager hverandre mot en bakgrunn av ulike asiatiske landsskap. En flokk med metallfigurer ute på tokt jages tilbake av et større vesen på vei mot dem. Også her antydes det en slags fortelling – som heller ikke her fortelles helt ut.

Louder oppleves som utrolig insisterende, og i samspillet mellom forestillingens elementer dukker det opp fragmenter og puslespillbiter som jeg ikke helt klarer å sette sammen. Det er unektelig noe storebrorsk over det hele. Mange av elementene gir meg en følelse av overvåkning, både i filmsnuttene og i delene av samtaler som høres når utøverne trekker fingeren langs en streng. Jeg har en følelse av at Louder vil komme til å følge meg, den har liksom sneket seg inn under huden min og ligger og lurer. Som et sovende vesen som venter på å våkne. Glimtvis dukker den opp i bevisstheten min, minner meg om en scene eller utdyper en sekvens, før den igjen slumrer inn. Et komatisert vesen som har blitt en del av meg – og som når som helst kan komme til å våkne for fullt.