Hito Steyerls første utstilling i Norge viser et interessant, helhetlig og representativt utvalg av hennes filmproduksjon fra de siste 12 årene. Utstillingen inkluderer både de litt eldre og prisbelønnede filmene November (2004), Lovely Andrea (2007) og Journal No 1 (2007), langfilmen The Empty Centre (1998) og de to nyeste filmene Before the Crash (2010) og After the Crash (2009). Til sist er også installasjonen Red Alert inkludert samt filmen Red Alert 2, som kort fortalt viser en serie installasjonsfoto av Red Alert som er satt sammen til en film.
Kurator Tone Hansen har valgt å vektlegge de nyeste filmene ved å vise dem på to store vegger i hver sin prismesal. På denne måten settes forholdet mellom populærkulturelle tv- og filmuttrykk, dokumentarfilm og hva som konstituerer en troverdig fortelling som hovedtema for utstillingen. En slik tematikk er sentral i Steyerls filmproduksjon generelt, og artikuleres tydeligere enn noen gang i disse to nyeste arbeidene.
Opptakene til Before the Crash (2010) og After the Crash (2009) er gjort på en flykirkegård utenfor Los Angeles i California. Stedet er yndet som scenografi for filmindustrien på grunn av god tilgang til billige flykropper som kan sprenges i lufta når det trengs. Den 7 minutter lange filmen After the crash (2009) forteller historien om hvordan restene av flyene selges til kinesisk aluminiumsindustri, smeltes om til DVD-plater, og brukes til å brenne de samme hollywoodfilmene som spilles inn på flykirkegården. I filmen Before the Crash (2010) får vi høre høre historien om hvordan flyet 4X-JUI har inngått i ulike politiske og sosiale sammenhenger fra den gang det ble laget i 1929 og frem til i dag.
Formalt benytter Steyerl seg av en slags bilde-i-bildet strategi. Hun intervjuer for eksempel en ansatt på flyplasskirkegården i tradisjonell dokumentarfilmstil, men klipper inn bilder fra eksplosjonsscener og flykrasj hentet fra hollywoodfilmer og tv-reportasjer. Disse bildene vises igjen i bakgrunnen for intervjuobjektet eller avfotografert fra en dvd-spiller som er plassert foran flyskrap på lagringsplassen. En slik visning av film i filmen, eller av bilder i bildet, forstyrrer ideen om visuell representasjon som en nøytral formidlingshandling. Og det er nettopp i forholdet mellom historiene som fortelles og den dokumentariske metodekritikken at sprengkraften i Steyerls verk ligger. Selv om historiene fortelles gjennom bilder som minner om fiksjonsfilm oppleves de som dokumentarfilm, som troverdige.
En slik dekonstruksjon av dokumentarsjangeren har etter hvert blitt en etablert praksis i samtidskunsten. Kunstnere som Harun Farocki, Omer Fast, Anwar Kanwar og Carles Guerra er noen av de filmskapere som nettopp har pekt på hvordan dokumentarfilmens status som sannhetsvitne ikke er gitt i mediet eller genren i seg selv. Viktige utstillinger som The Greenroom: Reconsidering the Document in Contemporary Art (Bard College, 2009) og The Storyteller (turnerende utstilling, Independent Curators International, 2009) tar også utgangspunkt i hvordan forholdet mellom fiksjon og dokumentasjon, mellom presentasjon og representasjon blandes i dagens kunstpraksis.
Mange av Steyerls fagfeller har imidlertid nøyd seg med å kritisere grunnlaget for genren, og kuttet av bildets navlestreng til virkelighet. Hito Steyerls arbeider kritiserer også en slik forbindelse, men forslår også nye relasjoner til en opplevd virkelighet. Et godt eksempel er filmen November (2004). Den forteller historien om Andrea, kunstnerens barndomsvenn, og inneholder blant annet et klipp fra en fiksjonsfilm som Andrea og Steyerl laget sammen da de var 17 år. De er del av en jentegjeng som umotivert banket opp grupper med menn. Selv om filmen fremstår som om den var laget i fullt alvor, oppleves den i November som en del av et nostalgisk ungdomsopprør. Men lenger ut i filmen forteller Steyerl om hvordan Andrea senere ble drept i sin kamp for PKK (kurdiske motstandsorganisasjonen i Tyrkia) og fremstilt av media som kurdisk terrorist. Dette gav henne martyrstatus i motstandsmiljøet, og kunstnerens voiceover beskriver hvordan hun ved en tilfeldighet fant en plakat med et heroisert bilde av Andrea. Men historien slutter ikke der. Fortellingen om Andrea synliggjør hvordan bilder forflyttes og skifter innhold etter hvilken historie de inngår i. Og hvordan ingen av dem i seg selv er mer troverdige enn andre. Bildet og filmen som «objekt» inngår i produksjonsprosesser der ulike aktører er medskapere av mening. Ingen av bildene eller historiene om Andrea representerer et direkte eller autentisk forhold til virkeligheten. Steyerl unngår dermed en ensidig heroisering av en alternativ virkelighet, slik politisk kunst noen ganger gjør.
Likevel opplever jeg at det ligger et uutnyttet potensial i utstillingen. Ideen om å bryte opp bildets representative funksjon kunne vært trukket ut i utstillingsrommet. Som betraktere blir vi minnet om vår deltakelse både gjennom den abrupte fortellerstrategien og prosjektorenes lave montering, som gjør at publikums skygger ofte treffer lerretene. Men rommene er mørke som kinosaler. Dette gjør at det fysiske rommet til betrakteren nærmest utviskes, og forblir ubenyttet som sted for å artikulere betrakterens tilstedeværelse som deltagende meningsprodusent. Her kunne man ønsket seg litt mindre respekt for kunstverkene og på den måten kanskje skapt et større rom for å utforske nettopp den tematikken som Steyerl arbeider med – representasjon versus presentasjon.
Hito Steyerl balanserer elegant i forholdet mellom kunst og politikk uten å bli didaktisk eller kjedelig. Hos Steyerl inngår ethvert bilde i fortellinger som er større enn motivene de viser. Dette er med på å gi verkene politisk brodd. I dag er det ikke eneveldige stater som forteller de «offisielle» historiene, men alle aktørene i vårt mediabaserte samfunn – betrakteren inkludert. Verkene til Steyerl rokker ved bildets status som meningsprodusent og aktualiserer dermed kritikken av bildets representative egenskaper og dets forhold til virkeligheten i dag. Ikke via en representert virkelighet, eller en negasjon av denne, men gjennom en presentert virkelighet, der de ulike meningsproduserende lagene er synlige. En slik virkelighet må vi alle forholde oss til hver dag.
