documenta dokumenterer seg selv

Verdens viktigste kunstfestival, documenta, fyller 50 år. Jubileumsutstillingen gir et lite snitt av utstillingens historie, men sier lite om documenta utover det selvfølgelige.

50 Jahre / Years documenta 1955 - 2005

Documenta 12, Kunsthalle Fridericianum, Kassel

1 september — 20 november 2005

Cultural confinement takes place when a curator imposes his own limits on an art exhibition, rather than asking an artist to set his limits. Artists are expected to fit into fraudulent categories.
Robert Smithson, 1972

Utstillingsrekken documenta satte i gang i 1955 og anses i dag som den viktigste internasjonale kunstfestivalen for samtidskunst. Utstillingen arrangeres hvert femte år i den lille tyske byen Kassel, og har med sine 11 utgaver hatt nesten 4 millioner besøkende. I år er documenta 50 år gammel, og arrangerer jubileumsutstilling i Kunsthalle Fridericianum, som også er hovedarenaen for de ordinære documentautstillingene.

50 Jahre / Years documenta er kuratert av Michael Glasmaier. Dermed fortsetter documenta sin vante tradisjon med å gi «ukjente» kuratorer ansvaret for utstillingene. Glasmaier har delt utstillingen inn i fem «kapitler». To av disse er utstillinger, én er en oversikt over offentlige arbeider i Kassel produsert av documenta, og den fjerde et kinoprogram. Det femte kapittelet følger den årelange tradisjonen med å arrangere et symposium. Symposiet finner sted i slutten av oktober. Kinoen fungerte ikke når undertegnende var der. Alt jeg kunne finne av offentlige kunstverk var Joseph Beuys sitt Aktion Stadtverwaldung «byforskogning»: spiller på det tyske ordet for byforvaltning; stadtverwaltung). Verket består av 7000 trær som ble plantet i Kassels byrom mellom documenta 7 og documenta 8. dermed er dette det eneste kunstverket som til dags dato som strekker seg mellom to utgaver av documenta. Walter de Marias Vertikaler Erdkilometer bør også nevnes. De Maria borret i 1972 et 1km dypt hull i bakken utenfor kunsthallen og fyllte det med 1000 en meter lange solide messingsilyndere som var 5cm i diamter. Verket kan ikke ses, men er der fremdeles.

Archive in Motion
Første kapittel heter Archive in Motion. Byen Kassel har et eget offentlig arkiv over documenta, og til utstillingen har man invitert 11 kunstnere til å se og la seg inspirere av hver sin utgave av documenta. I utstillingen er arkivmaterialet fordelt på elleve små båser som så kunstnerne har laget hvert sitt veggarbeide eller installasjon til. Det er selvfølgelig vanskelig å gjenskape følelsen av en documentautstilling med et lite verk. Men likevel er det noen minneverdige øyeblikk her. Et av disse er Jonathan Monks videoportrett av Jan Hoet, kuratoren for documenta 9, som ble beskyldt for å være den eneste stjernen i utstillingen. Et annet er Tilo Schulz’ kommentar om at mange kunstnere i documenta 7 brukte tre som materiale. Schulz, som er opptatt av kunstformidling og interiør, har forholdt seg til den meget vanskelige «maleridocumenta» (documenta 7). Han ble overrasket over det store antallet arbeider som relaterte seg til tre som materiale, og bygget derfor en vegg med utgangspunkt i de forskjellige tre-typene han kunne gjenkjenne fra arkivmaterialet. Man bør også nevne William Engelens verk, som griper tak i den alltid nærverende følelsen av at hver utgave av documenta prøver å lage et Gesamtkunstwerk. Verket har form av en komposisjon for kor, dobbel bass, perkusjon og piano; en musikalsk vandring gjennom documenta 8, med utgangspunkt i Walter de Marias Erdkilometer.

Discrete Energies
I kapittel to har man hentet frem forskjellige verk fra de elleve utstillingene. Denne delen av utstillingen åpnes med to tekstarbeider, hengende innrammet på veggen: Seth Siegelaubs «The Artist’s Reserved Rights Transfer and Sale Agreement» og Robert Smithsons «Cultural Confinement» – begge fra Harald Szeemanns «Hundre dagers hendelser» i 1972. I Discrete Energies er litt over 80 kunstnere presentert, altså bare en brøkdel av de over 2000 kunstnerne som har gjestet documenta. Idéen er at arkivet ikke kan erstatte hukommelsen. Man har derfor hentet ut visse enkeltverk fra historien, og satt dem i en ny kontekst. Håpet er at dette vil belyse dem fra en ny vinkel. Dessverre er det Guillaume Bijls Documenta Wax Museum fra 1992 som fremstår som det viktigste verket i denne delen av utstillingen. Her er tre hovedfigurer (Joseph Beuys, Jan Hoet og Arnold Bode) fra kunstfestivalens historie parodisk fremstilt som voksfrigurer – en humoristisk kommentar til documentas historie som hadde passet bedre i Archive in Motion-seksjonen. At et parodisk verk uten noen dypere mening får en så sentral plassering mener jeg er et dårlig valg.

Grensesetting?
Men hva er så ambisjonen med utstillingen? Er det en oppsummering og en syntese av documenta-historien så langt, eller er det et selvstendig og nytt perspektiv av documentas mange fasetter? Hovedtesen synes ihvertfall å være at documenta har vært et eksperiment fra starten av, med utviklingen av det moderne på sin agenda. documenta er den største og mest rendyrkede «kunstfestivalen» som vi har på denne kloden. Der de andre store utstillingene har sine regionale eller programmatiske begrensninger (Whitney-biennalen forholder seg bare til kunstnere som lever i USA, Venezia og São Paulo har sine paviljonger) har documenta fra begynnelsen av latt en kurator, eventuelt et team med kuratorer ha kontroll over hele utstillingen.

Katalogen prøver å gjøre utstillingen uangripelig ved å argumentere for at alle store og bra kuraterte utstillinger viser viktige saker fra mange synsvinkler. Med en slik universell påstand lurer man seg unna det vanskelige spørsmålet om hvorfor man egentlig lager en ustilling som dette, og hvilken rolle den er ment å ha. Spørsmålet man som betrakter og «kunst-konsument» må spørre seg er : Behøver jeg å se denne utstillingen? Selv om det er interessant å stifte bekjentskap med kunstnere som man normalt sett bare kjenner fra kataloger (Paul Thek, Ferdinan Kriwet, Art & Language, Gordon Matta-Clark m.fl.) sier utstillingen lite om documenta som fenomen utover det selvfølgelige. Utstillingen greier ikke å problematisere de forskjellige utgavene av documenta eller ta opp i seg de diskusjonene de har ført med seg. (Se for eksempel diskusjonen mellom Simon Sheik og Kjell Bjørgeengen m. fler på kunstkritikk.no om den siste utgaven.) Det er ikke dermed sagt at utstillingen er unyttig for alle. Det er en lett fordøyelig utstilling som man kan vandre igjennom på kort tid og som ikke krever mye, og en fin mulighet til å oppleve et lite snitt av documentas historie.