Museet for samtidskunst i Barcelona – MACBA – har utgitt et pilotnummer av museumstidsskriftet Índex, som skal bli «et prøvested for konstruksjonen av et nytt kritisk språk som bidrar til tenkning fra og gjennom kunst». Tidsskriftet forsøker å forene et kritisk ståsted med en ny interesse for estetikk og «annerledes tenkning».
Museumstidsskriftet er en vanskelig sjanger. Museet for samtidskunst i Oslo hadde på 1990-tallet tidsskriftet Terskel, men bortsett fra de første par numrene ble ikke dette noe annet enn en antologi over skiftende utstillinger. Det samme er tilfellet med danske Louisiana Revy, men dette tidsskriftet har holdt det gående i 50 år (!) blant annet fordi det har hatt en bred distribusjon gjennom Louisianas venneforening og fordi det aldri har hatt ambisjoner om å være noe annet enn en serie kataloger. Tate i England utgir stadig tidsskriftet TATE Etc. som åpenbart er rettet mot et bredt publikum. Sammenlignet med Louisiana Revy (streit katalogserie) og TATE Etc. (kommersielt og populariserende) er MACBAs nye tidsskrift Índex noe helt annet: et forsøk på å skape et diskursivt museumstidsskrift.
MACBA har siden 90-tallet vært et av de ledende museene i Europa og har etablert en deltakende posisjon mellom det sosiale, det akademiske og det museale. I innledningen til det nye magasinet sier direktør Bartomeu Marí: «MACBA er ikke bare et oppbevaringssted for kunst; det er en intellektuell motor i dagens samfunn». Marís artikkel er illustrert med et bilde av Rita McBrides verk Arena fra 1997 som igjen er ledsaget av en kort, tolkende tekst der museet er beskrevet som et «performativt rom» der den besøkende er en av skuespillerene i dramaet.
I lys av MACBAs sterke sosiale engasjement er det noe overraskende filosofen Christopher Menke som får æren av å åpne det nye tidsskriftet med artikkelen «The Force of Art. Seven Theses». Her framholder Menke at kunsten som sosial praksis står i motsetning til kunstens estetiske kraft. Veien ut av denne situasjonen er i følge Menke ikke å tenke seg kunsten som et medium for kunnskap, politikk eller kritikk men som en frigjørende kraft i seg selv: «det estetiske er frigjørende og omveltende, men ikke praktisk,» påstår Menke.
Også MACBAs egen sjefkurator Chuz Martinez følger opp denne «estetiske vendingen» i en artikkel om kunstnerisk forskning. Martinez skriver at den kritiske teorien, kulturstudiene og post-marxismen er fundert på en overdreven tiltro til å forklare kunst kontekstuelt. «Det er ikke filosofien som muliggjør en frigjort betrakter, men snarere en kunstnerisk praksis som har gjort en anstrengelse for forstå seg selv i lys av betrakteren som figur,» skriver Martinez.
Kunstige motsetninger
Spørsmålet er om disse noe kunstige motsetningene mellom kunstens sosiale og estetiske potensial (Menke) eller mellom teori og praksis (Martinez) kan overskrides. For Menke virker det ikke slik, han avviser kategorisk kunstens politiske potensial så fremt den ikke innkapsles i hans nietzscheanske idé om en estetisk, frigjørende kraft. Martinez prøver i større grad å balansere samtidskunstens paradokser, men hennes artikkel er begrenset av den 20-minutters-ideologien som preger mange konferansebidrag, som de fleste av bidragene i dette tidsskriftet opprinnelig er. Hun etterlyser en «annen vei» og hevder vi må «avlære» oss det vi har lært og rette vår oppmerksomhet mot konsepter som er neglisjert innenfor kritisk teori. Hun konkluderer – ved hjelp av Deleuze – med at mening ikke oppstår gjennom historien men gjennom fiksjonen. Det er en sterk analyse som krever et utvidet format for å bli noe mer enn «kuratorprat».
Det kritiske museet
Blant de andre artiklene i dette pilotnummeret finner vi Piotr Piotrowskis artikkel «An Art Historian Between the University and the Musuem. Towards the Idea of the Critical Museum» der Piotrowski utdyper sitt syn på «det kritiske museet». Redaktørene av Índex unnlater imidlertid å nevne at Piotrowski nylig sa opp stillingen som direktør for Nasjonalmuseet i Warsawa etter at styret hadde avvist hans forslag om å tranformere museet i retning av nettopp et slikt «kritisk museum». Hva er så et «kritisk museum»? Det ligner i følge Piotrowski på Michel Focaults sammensatte «heterotopi», ikke på nasjonalstatens enhetlige utopi. Piotrowski vektlegger også museets «glokalitet»: «Museets rolle er ikke å bidra til etableringen av et nytt «imperium», men et globalt politeia, et globalt uttrykk for verden i en lokal, for ikke å si «provinsiell» agora», skriver Piotrowski. Hans «kritiske museum» ligger med andre ord faretruende nær den sosiale praksisen som Christopher Menke så entydig avviser.
Piotrowski snakker også om det lokale og det provinsielle som noe uttrykksfullt og positivt, en vesentlig politisk kraft. Denne nye interessen for det regionale – som vi også har har sett i Norden – kommer til uttrykk i en egen seksjon viet «Mediterraneans», et sted for dialog om det nære Østen, Europa og Nord-Afrika. Her skriver den Beirut-baserte filosofen Elizabeth Suzanne Kassab om moderne arabisk tenkning og etterlyser en post-kolonialistisk kontekstualisering av denne intellektuelle tradisjonen.
Andre seksjoner i tidsskriftet er viet «Zoom» – nye fortellinger om kunst, «Display» – ideer om utstillinger, «Artistic Research» – kunstnere snakker om kunst og «Academy» – om, nettopp, kunst og utdanning.
Den siste seksjonen omfatter blant annet Johanna Burtons tekst «Independent Study: Programmes and Paradigms». Burton har nylig tatt over Maria Linds stilling som leder av kuratorprogrammet på Bard College i New York og var før dette involvert på ledernivå på Whitney Independent Study Program, også i New York. I denne artikkelen skriver hun blant annet om Whitney-programmets store innflytelse og framholder at det er noe vakkert i Whitneyprogrammets stahet og insistering på å fastholde fundamentale spørsmål om ideologi, hegemoni og representasjon i linjen fra Brecht og Lacan til Stuart Hall. Ingen «estetisk vending» på gang med det første på Whitney Independent Study Program, med andre ord.
Índex skal komme to ganger i året og er gratis tilgjengelig på nettet og på papir.
