Den patetiske mannen

Det første som kommer en i møte på TAFKAG er Narve Hovdenakks nakne kropp, filmet i halvfigur, mens han hørbart roterer og dasker sitt eget, slappe kjønnsorgan. -Jeg bare stresser’n litt, forteller han oss, og henvender seg til en eller annen bak kameraet: -Jeg tror ikke du er veldig interessert i å høre hvordan jeg har det for tiden – for jeg har det ganske kjipt. Om dette virker klamt og patetisk så er det helt korrekt – som kunstner har Hovdenakk nemlig lykkes godt med sitt prosjekt.

Underveis skal mannen fortelle oss hvorfor han har det så kjipt, men det er klart allerede: Denne bleke, hvite mannskroppen er bærer av en eller annen form for avmakt og skamfølelse. Kroppen til Hovdenakk er umerket og uhåndtert; den er verken mørkhudet, har ikke sixpack eller tatovering og fremstår derfor i sin upyntete hvithet som en form for svekkelse.

Nesten hele utstillingen viser seg å være et møte med en slik ”homme pathetique”, som med utbruddets tilfeldighet bekjenner seg over flere skjermer om ydmykelse og klaustrofobisk redsel. Vi finner i alt 5-6 videoverk fra de siste årenes produksjon her, blandt dem ”Svisj -si din mening” som vakte en smule harme og fikk mye oppmersomhet på fjorårets høstutstilling. I de nye verkene ”Sorry, remix” og ”Sorry, Sorry” sliper han temaet om mannserfaringer enda skarpere.

En stund øyner jeg et ironisk motiv i det hele, om enn bare indirekte, selv om følelsene og gråten er ekte nok. Men dette er jo også en form for performance, et begrep som nå er radikalt endret gjennom skjermen og realitysjangeren, i nettportalene og chatterommene. Tiden har gått siden feministen Peggy Phelan fortalte om hvordan kvinner og svarte representerer ”umerkede” kropper definert og identifisert av den hvite mann, et mønster performancekunsten kunne bryte med. Ikke slik hos Hovdenakk, for her er det kvinnen som har den sterkeste definisjonsmakten. Og den virkelige ironien ligger der: nå er det den alminnelige mannskroppen som er ”umerket”, uartikulert både i sin fysikk og i Hovdenakks ynkelige språk: Sorry, sorry asså, sorry, er lei for det messes det med katatonisk monotoni.

I ”Sorry remix” viser denne kroppen seg å være moralsk tvilsom og kriminelt uhåndterlig i sine drifter – derav skammen. Hovdenakk forteller oss at han en gang ute på byen ble dratt inn på et bakrom og anklaget for å ha tvunget en mindreårig jente inn på utestedets toalett og foretatt et seksuelt overgrep. Dette har han ikke gjort, men han klarer ikke helt å fri seg fra tanken om at han kanskje gjorde det likevel, at han ”blacka ut” i gjerningsøyeblikket – en mulighet som fyller ham med redsel og skam. Her representerer mannskroppen noe primalt uregjerlig, ute av kontroll, og verst av alt, ikke lenger brukbar i noen salgbar forstand.

Bare så det er sagt, dette er en tematikk hvis grunnform har dukket opp til stadighet i nyere kunsthistorie, der mannsidentiteten er truet og han befinner seg i et eksistensielt tomrom. Likevel går denne mannsopplevelsen til hjertet av et kulturelt problemområde vi alle kjenner – hva er egentlig den vanlige mannen i dag, stilt ovenfor for medienes glitter og forbrukets Gargantua?
Skal vi tro Hovdenakk står han nå på sidelinjen, frarøvet språket og impotent sippende. Enda tydeligere blir dette i ”Sorry, sorry”, der tre menn beklager seg hemningsløst i en vedvarende, enerverende dur av lei meg og sorry. Her tenker jeg meg tre subjekter depressivt fanget i sin ”vanlighet” som kontrast til den metroseksuelle mannens muntre kvitring. Mannen er en taper i et postmoderne samfunn altså, jepp, kanskje ikke en helt ny idé, men Hovdenakk overbeviser langt på vei i sin tillit til subjektive erfaringer og små personlige anektdoter.

I ”Sorry, sorry” fremstår mennene som direkte dysfunksjonelle i deres møte med kameraøyet og på skjermen. De er dårlig TV. Dette gjør at jeg tenker meg deres reaksjoner på verdens ydmykelser som idiotisk infantile, forsterket av det slappe, ansvarsløse ordet sorry. Vi får en “Big Brother”-effekt Hovdenakk har lyktes bra med, og som viser oss tvangen i kameraet og et tragisk krav om posering i et altomfattende linsesystem. Som beklagelse er ”Sorry” dermed også rettet til selve kameraet og det visuelle, simulerende hegemoniet som er representert gjennom det. Individet isoleres og overvåkes i ulike grader av stakkarslighet og karakterløshet, helt til, får vi tro, han eller hun løser iscenesettelsens knute og gjenoppstår som linselus – solbrun og nybarbert. At dette ikke leses automatisk ut av Hovdenakks verk, men kan leses sånn, gjør dette til bra saker.