Støvsuge og rydde sofaen: 2 minutter og 40 sekunder. Vente på at kaffen traktes: 4 minutter. Spise en yoghurt: 2 minutter. Vaske bordet: 47 sekunder. Sortere og brette nyvaskede klær: 3 minutter og 20 sekunder. I Yafei Qis film Hours and Hours tar de fleste tingene så lang tid som de tar. Filmen varer litt over halvannen time og følger en mann som utelukkende befinner seg i sin egen leilighet sammen med sine to katter og hans smått deprimerte utførelse av hverdagslige gjøremål som husarbeid, matlaging, tv-titting og soving.
Yafei Qi, som gikk ut fra kunstakademiet i Bergen i 2016, portretterer stadig hjemmet i sine fotografier og filmer. Tidligere dreide ofte arbeidene hennes seg om det turbulente livet med familien i Kina (blant annet i hennes Life Tells Lies, som ble vist på Noplace i 2017), mens hun de senere årene har konsentrert seg om å skildre en mer typisk skandinavisk sosialitet, preget av enslige individer. Hours and Hours ser ut som en dramatisk forlengelse av fotoserien Sitting all alone (2019-2020), der ulike personer avbildes alene i hjemmene sine i et visuelt effektivt dokumentarisk bildespråk som fanger og forstørrer det vi kunne kalle ensomhetens melankoli. I Hours and Hours bruker Qi i stedet filmens lange tagninger og statiske kamerautsnitt til å intensivere opplevelsen av kjedsomhet, noe som legger til rette for en annen betraktererfaring. Heller enn å henvises til å konsumere en kavalkade av pregnante øyeblikk, tas man med inn i det klaustrofobiske og isolerte hjemmet og får føle hvordan tid og liv passerer – ens eget inkludert.
Filmens fortelling er hardt beskåret, vi får aldri noen klarhet om den større rammen dette livet utspiller seg innenfor. Qi zoomer inn på de ensformige gjøremålene, og monotonien brytes kun av sporadiske uttrykk for indre disharmoni, som når mannen plutselig pakker sammen et legohus han bygger på i frustrasjon, eller når han vrir seg søvnløs rundt i sengen og forsøker å lokalisere noen lyder som holder han våken. De politiske og kulturelle kontrastene til det kaotiske familielivet som skildres både i Qis tidligere filmer fra Kina, og i Federico Fellinis 8½, som mannen sovner til på sofaen, er store. Cinematiske referanser finnes også på formnivå. Selv om filmen ikke har en like ekstrem spilletid som Andy Warhols Sleep (1963) og Empire (1964) eller Béla Tarrs Sátántangó (1994), plasserer den seg i samme tradisjonen, der hendelser gjengis med tilnærmet realistisk varighet.
Filmen virker som en slags rekonstruksjon av Chantal Akermans Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975), som utstillingsteksten også oppgir som en nøkkelreferanse. Akermans film følger i lignende langdryg og statisk form en prostituert alenemor som gjør rutinepreget husarbeid, lager mat og tar imot kunder mens tenåringssønnen hennes er ute. Akermans tydelige feministiske poeng er i Hours and Hours erstattet av en generisk modernitetskritikk, som omhandler den atomiserte tilværelsens psykososiale effekter mer allment. Mannens liv har ingen utside som stiller krav til ham og utfordrer hans emosjonelle infantilitet, noe narrativets flate, repetetive dramaturgi understreker; i stedet for en tapper kvinnes gradvise sammenbrudd som følge av presset hun lever under (som kulminerer i en forløsende sluttscene) låser Hours and Hours hovedpersonen (og seeren) i en loop der det ikke finnes noen utvikling i sikte.
