Før man legger merke til motivene i de seks verkene fra Thomas Hirschhorns serie Pixel-Collage, som er spesiallaget for å stilles ut i hovedrommet til Fotogalleriet, vekker organiseringen av det fotografiske materialet interesse. Digitale og mekaniske metoder møter her Hirschhorns manuelt utførte håndverk og konseptuelle valg. Fotografier kunstneren har funnet på internett og deretter piksellert (piksellering er en sensureringsteknikk for digitale bilder), er blitt forstørret og printet på flere A4-ark, klippet ut i kvadrater, og deretter teipet sammen. Utenpå ligger et blankt lag med plastfolie som får de matte utskriftene til å skinne. Siden fotografiene er sterkt forstørret kommer printerens halvtoneraster tydelig frem i form av prikker i cyan, magenta, gul og svart. Den industrielle halvtoneteknologien kan ta mye av æren for fremveksten av bildekulturen på 1900-tallet, og er en forløper til de digitale kompresjonsteknologiene som har økt og akselerert bildespredningen ytterligere. Her står den i kontrast til den håndverksmessige kollasjen, der hvert kvadrat har blitt møysommelig behandlet for hånd.
På nært hold ses blekket som saturerte sjatteringer på utskriftspapiret, men fra avstand omdanner øyet de egenartede materialene til bilder med gjenkjennelige, ubehagelige motiver. Eksempelvis kan vi gjennom de pixellerte blokkene i Pixel-Collage nº 76 (300 x 234 cm) skimte en person som, liggende i en velkjent reklamepositur, holder opp et avkappet menneskehode. Tilsvarende vises døde og lemlestede menneskekropper i Pixel-Collage nº 80 (337 x 239 cm), Pixel-Collage nº 103 (457 x 231), Pixel-Collage nº 99 og Pixel-Collage nº 100. Dette er motiver de fleste av oss helst vil skjermes fra, men her tillates vi ikke det privilegiet. Sensitivitet er tvert imot en form for unnskyldende selvbeskyttelse som Hirschhorn tar avstand fra.
Pikselleringen Hirschhorn bruker tenderer mot abstraksjon, og i en kollasj fragmenteres bildeflaten ytterligere. Oppmerksomheten trekkes mot bildeproduksjonens materialitet. Men det er først og fremst med tanke på pikselleringens politiske funksjon – å sensurere ut innhold fra bildemateriale – at serien vekker kritisk interesse. Den antyder at menneskets ønske om å unngå det ubehagelige blir brukt som et påskudd for å kontrollere hva vi får og ikke får se.
