Kunstnerne Tarje Eikanger Gullaksen og Marius Engh lanserer sitt siste prosjekt, A Nuthing in a Nutshell, på Torpedo i kveld. De to har samarbeidet sporadisk siden 2001, men er vel bedre kjent som enkeltkunstnere. Engh sist sett med Order, Calm, Silence and Drain på galleriet Standard (Oslo) i fjor høst, og Berlinbaserte Gullaksen med Unfinished Symphony på Krome Gallery i Berlin i 2010.
A Nuthing in a Nutshell er en publikasjon laget på bakgrunn av en ukes lang gåtur, fra Hamburg, langs elven Elbe og ut til Nordsjøen. Prosjektet er det første i en serie på 8 planlagte utgivelser på forlaget Museum of the void press, som ganske enkelt tar utgangspunkt i det å gå.
Kan dere si noe om samarbeidet deres og hva som motiverer det?
Det første arbeidet vi lagde ble til etter at vi begge hadde studert et år på kunstakademiet i København og ble vist på UKS-biennalen i 2001. Siden den gang har vi gjort sporadiske prosjekter i sammen. Vi er interessert i å se hva som kan oppstå i mellomrommet mellom våre respektive prosjekter og metoder. Man kan også si at som basis for vårt samarbeid ligger en interesse for det å gå – bevegelsen som katalysator for samtale, eller i hvert fall mumling.
Museum of the void press ble opprettet i 2007, men hjemmesiden viser bare prosjekter fra 2012. Har forlaget sovet i fem år?
Nei, det har faktisk sovet i 8 år. Den første publikasjonen het: Amok = Koma, og sånn gikk det… Grunnen til at det nå er tilbake skyldes et opphold i en hule, som ga det en ny nødvendighet, og fordi det fantes et materiale som søkte den intimiteten som finnes mellom permer.
Dere gikk fra Hamburg til Friedrichskoogspitze langs elven Elbe. Er noen av disse stedene av betydning, eller var det en vilkårlig valgt rute?
Et bra utgangspunkt for enhver tur er hjemmet, og siden Tarje på den tiden bodde i Hamburg var startpunktet gitt. I grunnen er det ikke så viktig hvor ferden går, det handler om det å gå i seg selv. Men siden Hamburg er en havneby som ligger ved elven Elbe syntes vi det var innlysende å følge den ut til Nordsjøen slik som skipene. Utgangspunktet for denne turen var at vi hadde lyst til å være ute en uke, og sove der anledningen bød seg, med bare liggeunderlag og sovepose. Vi ville bryte ned vår egen barriere i forhold til hva som er offentlig og privat, og se på verden som vår. Noe som på grunn av regn f.eks. resulterte i en natt i et busskur, en natt i noens uthus, i en hage osv…
Robert Smithson-referanser, gåturer, et fluxusaktig limited edition bokskonsept – hva er forbindelsen?
Disse referansene lever jo sitt eget liv der ute, men vi har ikke trukket opp noen forbindelse mellom dem. Navnet på forlaget kommer fra en tegning av Robert Smithson, det stemmer, så på den måten står det selvfølgelig i et forhold til ham. Men mest var det tittelen på tegningen, «Museum of the void» som interesserte oss, og tanken på hvordan «publikasjonsavdelingen» til dette fiktive museet kunne arte seg, og dermed undersøke hva det vil si å plassere noe i «the void». Vi ser ikke dette limited edition-bokskonseptet i en fluxus-kontekst – som kunstpraksis har det jo røtter lenger tilbake enn det. Men å gå er flux.
Noen tanker om publikasjonens funksjon som beholder for kunst, til forskjell fra en mer konvensjonell utstilling?
Tanken var å gjøre noe utenfor utstillingskonteksten, men så la vi ut innholdet på noen liggeunderlag i en utstilling på Supportico Lopez i Berlin, og da var det plutselig innenfor. Nå er det litt vanskeligere å definere. Grunnformen er fortsatt en slags publikasjon (ting i en boks), men den er ganske fleksibel og kan derfor endre form når det skulle være nødvendig.
Jeg leser fra pressemeldingen til Torpedo: «Publikasjonen består av tresnitt, fotografier, videoer, en pamflett og trykksaker» – alt produsert med utgangspunkt i denne turen. Er det riktig å tenke dette som dokumentasjon, eller er det et frittstående «objekt»? Kan dere si noe mer om innholdet i boksen?
Det kan både sees som en slags dokumentasjon og et selvstendig objekt. Et av utgangspunktene for å jobbe med denne publikasjonsrekken var å undersøke blikket. Man kan se det som en type amatørpsykologisk undersøkelse av hvordan man ser, hva man velger ut og vektlegger. Mens man går ser man nesten «alt», det er en dvelen i stedene og mellom stedene, en måling av omgivelsene med kroppen. Monotonien gjør at blikket søker informasjon, man blir mer bevisst dets vesen, og man kan få et glimt av «blikkets underbevissthet», og få mulighet til å reflektere over hvordan ens blikk er kontekstualisert.
Det å gå med havet som mål må vel sies å være et klassisk romantisk motiv, som hos Caspar David Friedrich. Eller er det for dere noe nærmere en situasjonistisk derivé?
Vi befinner oss et sted mellom Doktor Faustrolls reise opp Seinen i en sil, Sebalds The Rings of Saturn og Werner Herzogs Of Walking in Ice.
Det finnes en historisk forbindelse mellom gåing og skriving av bøker, som med Sebald og Herzog, altså det å gå som en form for selvvalgt isolasjon. Men denne genealogien er overskygget i kunstfeltet av en mer sosialt og politisk engasjert gåing: Francis Alys som går rundt Jerusalem med et spann grønnmaling, eller gjennom Mexico City med en pistol; og Hamish Fultons Slowalk (In Support of Ai Weiwei), på Tate i 2011. Har dere noen asluttende tanker om hva gå-handlingen symboliserer?
Vi ser på det som en kritisk og politisk tilstand, en avstandstagelse eller demonstrasjon, men ikke en politisk handling per se. Vi står mer i et slags åndsfelleskap med Bartleby (Bartleby the Scrivener, av Herman Melville, journ. anm.). Det er en måte å ta et oppgjør med alt det overskuddet av intensjoner som kompliserer livene våre, en motstand mot fremskritt for fremskrittets skyld, en minimalisering av hverdagen og en dvelen ved væren i seg selv.
