Zahna Siham Benamor, At efterlade alt for et tog til Paris, Arken, Ishøj
Vi er på Arken utenfor København. Zahna Siham Benamor resiterer stilmessig sterk poesi foran Apolonia Sokols malerier omringet av et oppmøte lignende en pressekonferanse i Cannes. Hva er konteksten for Benamors performance? Under en auditiv lupe dannes en mosaikk av Paris: nostalgisk hedonisme, senkolonialismens uhelbredelige psoriasis, fatale skjebner i storbyer for idealister eller opportunister og Seinens årer med blod. Hva risikerer man ved å stikke fra alt for en drøm om et bedre liv? Jeg lukker øynene foran blitzen og lytter til denne røsten jeg ikke har hørt siden Yahya Hassan. Det fineste med stemmer er at de tar deg med dit man ikke alltid skjønner at man skal. Jeg tenker på å etterlate ingenting for et tog i feil retning.
Pat McCarthy, Paradise, Hulias, Oslo
Ikke ulikt helten Ghost Dog i Jarmusch-filmen med samme navn, driver Pat McCarthy med dueoppdrett på et tak i Brooklyn. Så da gir det mening at utstillingen hans på Hulias minnet om New Yorks vertigo, med pidestaller og skultpurelle fugler som svevde over lag med fanziner. Det inngikk også en kondom med tyggegummismak som er fylt med vegansk foie-gras. Da jeg kom fantes det rester av Cognac til å sluke foie-grasen med på et bord med smaksprøver og en slags stork som midtpunkt. Hvem er mest perverse: menneskene som spiser vegansk foie gras eller rakkelhaner som penetrerer halsene på hverandre? Eller bare det at ekte foie gras er en kulinarisk tradisjon, med tvangsforing av gåser som gjør dem så feite at de ikke kan fly? Paradise er en elegi til vingeslag og menneskene og synger tettpakket med andre ord i mange sensoriske retninger.
Jakob Brügge, Team Player, C.C.C. Gallery, København
Jeg er en sucker for en viss type konseptkunst som har forfulgt meg siden jeg innså at det var en sjanger bare få av Guds utvalgte kan mestre. Det er fint å se Brügge, uteksaminert fra Städelschule, vise hva konseptenes magi fortsatt kan utføre gjennom form. Seileruniformene som henger på veggen er fanget i hvert sitt repetetive mønster, de vil ikke møtes. Og der står du plutselig applauderende, og blir sånn ordentlig glad innvendig, slik kunst pleide å få deg til å føle uten de store spørsmålene om hvorfor.
– Louise Jacobs (f. 1987) er utdannet billedkunster ved Städelschule i Frankfurt, Rietveld Akademiet i Amsterdam og Kunstakademiet i Oslo, og som moderne danser ved Alvin Ailey i New York. Jacobs bor og arbeider i Oslo. Hennes første roman, Via Florentin, kom ut på Flamme forlag i 2022.
Øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender finner du her.
