I samtale med tidsskriftkolleger, kunstnere og kulturarbeidere fra andre nordiske land, føler jeg meg alltid privilegert, uansett hvor stresset jeg er over stramme budsjetter. Norge har de desidert beste offentlige kulturstøtteordningene i Norden, og det er ikke tilfeldig at Kunstkritikks hovedkontor ligger i Oslo. Tidsskriftet hadde ikke kunne være det vi er i dag – et uavhengig, selveiende profesjonelt nordisk tidsskrift med internasjonal rekkevidde – uten en offensiv norsk kulturpolitikk.
«Ja, dere har jo så mye oljepenger», er gjerne kommentaren man får fra kolleger i utlandet. Og det er jo sant: Norge er en nyrik fetter med oljesleik som i høyeste grad har medansvar for klimakrisen, men som tilsynelatende uberørt og selvfornøyd freser rundt i den feteste elbilen med et enormt pensjonsfond, investert i folkemord og fordervelse, på innerlomma. Og mye vil ha mer: planen per nå er å tjene enda mer penger på vår såkalt «renere» olje og gass, og få oljefondet til å vokse inn i himmelen.
Men sannheten er at satsningen på kultur ikke uten videre kan forklares med at Norge er en rik oljenasjon. Det er snarere viljen det står på, når det kommer til stykket. I Norge har kulturpolitikken dels vært preget av at norske kunstnere har vært gode til å organisere seg og jobbe frem rettigheter, dels har Arbeiderpartiet (Ap) og den øvrige venstresiden hatt kultur blant sine kampsaker, og dels har det vært en bred folkelig oppslutning om sosialdemokratiet og velferdsstaten, herunder kulturstøtteordningene.
Det har også hatt betydning at Høyre, som det ledende partiet på høyresiden, har sett verdien av kultur. I perioder hvor de har sittet i regjering, har det vært mer fokus på kultur som næring, «talentutvikling» og aktivering av private sponsorer, men partiet har tydelig hatt interesse av å profilere seg som et kulturparti. Selv da de satt i regjering sist, og hadde med seg åpenlyst kulturfiendtlige Fremskrittspartiet (Frp) som regjeringspartner, ville de gjerne ha det til at de var best på kultur, selv om det imaget fikk seg noen kraftige riper i lakken, blant annet på grunn av behandlingen av kunstnerne bak det politiske teaterstykket Ways of Seeing (2018). Mens krefter i Frp ville kutte støtten til teateret Black Box som viste stykket, anklaget daværende statsminister Erna Solberg kunstnerne for å gjøre det «tøffere å være politiker» – en uttalelse hun siden nektet å beklage, til tross for protestene som fulgte fra folk i kulturlivet.
I forkant av årets stortingsvalg, som finner sted på mandag, 8. september, er det imidlertid ingen partier som har profilert seg nevneverdig på kulturpolitikk. Ikke at kultur pleier å være en stor valgkampsak, men jeg kan knapt huske en valgkamp med så lite fokus på kultur. Samtidig har det, så lenge jeg kan huske, heller ikke stått så mye på spill for kulturlivet som nå.
Men årets valg er ikke bare et skjebnevalg for kulturlivet, og noe av forklaringen på at kultur nedprioriteres kan være at det er så mange andre akutte saker. Mens høyresiden – Frp, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti – helst vil snakke om formueskatten og andre skatter de vil kutte, strengere innvandringspolitikk og mer politi, har venstresiden – Ap, Senterpartiet (Sp), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt – som nå også har fått med seg det prinsipielt sett blokkuavhengige Miljøpartiet de grønne (Mdg), fokusert på saker som kamp mot økende forskjeller, bedre klimapolitikk og å gjøre mer for å stanse folkemordet i Palestina. Og det er for all del bra at det mobiliseres mot at Norge skal gjøre en helomvending i sin Palestina-politikk, som er hva vi vil få med Frp-leder Sylvi Listhaug som statsminister.
Som teaterkritiker og kommentator i Klassekampen, Mariken Lauvstad, gjør rede for i sin bok Kampen om kunsten. Et forsvar for kunstens rolle i demokratiet (Res Publica, 2025), som ble lansert denne uken, handler stillheten som omgir kulturen imidlertid også om at det har skjedd et merkbart skifte i hvordan politikerne forholder seg til kulturpolitikk som sådan.
I korthet handler det om at det nå i stor grad synes å være Frp og aktører som deler deres kultursyn som setter premissene for kulturdebatten, og at det kan virke som om andre partier kvier seg for å imøtegå dem i frykt for å tape stemmer. Frp har alltid vært mot støtte til kultur: de vil kutte både Kulturrådet, Kunst i offentlige rom (KORO) og en rekke andre kulturinstitusjoner, for å ikke snakke om det frie feltet og kunstnerstipender. Tidligere har de representert en anomali i norsk politikk, men nå som Frp har vokst langt forbi Høyre og er det klart største partiet på borgerlig side, har Høyre begynt å likne mer og mer på sin mørkeblå partner. I sitt alternative statsbudsjett for i år foreslo Høyre store kulturkutt. Riktignok ikke like store som Frps, men om det blir borgerlig valgseier, kan man ikke lenger se Høyre som noen pålitelig buffer mot Frps ambisjon om å komme til livs det de ser på som «sløseri» på kultur.
Lauvstad redegjør i sin bok for hva det er vi kan vente oss, med referanse til de to nåværende opposisjonspartienes alternative statsbudsjetter for 2025. Høyre foreslo i sitt budsjett et samlet kulturkutt på 362,5 millioner kroner, kutt som særlig ville ramme Kulturrådet og Statens kunstnerstipend, men også Nasjonalbiblioteket, Nasjonalt museumsnettverk, Språkrådet og Medietilsynet. Frp høynet med et samlet kulturkutt på hele 5,7 milliarder kroner, som ville ramme alt fra nasjonale kulturbygg, litteraturhus, kunstscener og kompanier til den statlige allmennkringkasteren NRK. Musikk- og scenekunstinstitusjoner, Fond for lyd og bilde og KORO ville miste all støtte.
Om kombinasjonen av Høyre og Frps kuttambisjoner ikke er skremmende nok, så blir det ikke bedre av at venstresidens engasjement for kulturen også virker å ha kjølnet. Under forrige stortingsvalgkamp lovet Arbeiderpartiet å fullføre «Kulturløftet 2.0», dersom de kom til makten. Det tok imidlertid ikke lang tid fra de kom i regjering til de modererte seg, med henvisning til dyrtid og behovet for å satse på forsvar og beredskap. Til tross for at partiet fortsatt står for en satsning på kultur, er signalet at vi realpolitisk sett må forberede oss på strammere tider. Og det er lite som tyder på at de øvrige venstresidepartiene vil prioritere å presse Ap på dette punktet. Som Lauvstad skriver: «Det er strategisk utfordrende å argumentere for kultur som fellesskapsverdi i en nyliberal samtid, mens kunst som ʻsløseriʼ er et takknemlig tema».
Det siste året har vi allerede fått en forsmak på hva vi kan ha i vente, i form av en rekke kommunale kulturkutt. En undersøkelse Telemarksforskning har utført på vegne av Norsk kulturforum (NOKU) og Fagforbundet kalt Kutt, kutt, kutt over hele linja, som ble lagt frem i juni i år, viste at 44 prosent av norske kommuner har kuttet i kulturbudsjettene sine for 2025. Ifølge rapporten finner de ikke store forskjeller mellom høyre- og venstresiden, men faktisk en tendens til at kommuner med ordfører fra Høyre kutter litt mindre enn kommuner ledet av Ap og Sp. Imidlertid har de Høyre-ledede kommunene Bergen og Oslo stått for dramatiske kutt, og Lauvstad skriver innledningsvis i Kampen om kulturen inngående om nedsablingen av Oslo Nye Teater.
Det skal sies at det kom en liten kulturdebatt på tampen av valgkampen i går, i Dagsnytt 18 på NRK, mellom kulturpolitisk talsperson fra Høyre, Tage Pettersen, og kulturminister fra Ap, Lubna Jaffery. Pettersen uttrykte begeistring for Sveriges nylig lanserte kulturkanon, et tiltak Høyre har programfestet at de vil gjennomføre i Norge. Arbeiderpartiet på sin side stiller seg avvisende til forslaget, og Jaffery ga uttrykk for at de heller vil bruke penger og ressurser på å trygge dagens kulturliv, hvorpå Pettersen klaget over at han synes det er «kjedelig at kulturministeren, hver gang vi skal diskutere kulturpolitikk, så skal det det handle om størrelsen på bevilgninger».
Høyres tilbakeskuende ønske om samling rundt en nasjonal kanon i møte med en mangfoldig kulturell samtid, sauset inn i en argumentasjon om nasjonal beredskap, i kombinasjon med kutt rettet mot den levende, frie kunsten, burde få varsellampene til å blinke. Som Lauvstad påpeker i sin behandling av denne tematikken: «I både Danmark, Sverige og Norge har ønsket om en kulturkanon vært frontet av partier som samtidig legger opp til en omfattende nedbygging av kultursektoren».
Mot slutten av boken poengterer Lauvstad at de norske kulturkuttene føyer seg inn i en internasjonal trend, og trekker blant annet frem Trumps USA, Frankrike og Tyskland som land som nylig har gjennomført store kutt. Kunsten er så å si alltid noe av det som rammes hardest når ytre høyre-partier kommer til makten, enten det er i USA, Ungarn, Slovakia eller Nederland. Lauvstad peker på at det virker som om vi har glemt hvorfor europeiske land i tiden etter annen verdenskrig var opptatt av å styrke og beskytte den frie kunstens plass i samfunnet: «Selv om vi er stilt overfor mange av de samme samfunnsmessige faresignalene som den gang, finnes det lite refleksjon rundt den frie kunstens uunnværlige rolle i demokratiet – og dens særlige betydning i en tid som vår.»
Tidligere i år publiserte vi her i Kunstkritikk en kommentar av Mohamed Abdi med tittelen «Tid for mobilisering», hvor han understreket behovet for en mobilisering på tvers av de ulike kunstformene og for å skjerpe argumentasjonen for kunstens verdi. Den store mobiliseringen har uteblitt, men noen forsøk på å skjerpe argumentasjonen har vi sett, og vi har nå fått et godt forsvar for kunsten og kulturen i Lauvstads kampskrift. Jeg håper Kampen om kunsten blir mye lest. Dersom meningsmålinger er til å stole på, går det mot et knapt flertall til venstresiden i årets stortingsvalg. Men uavhengig av hva slags politisk virkelighet vi våkner til etter valget tirsdag morgen, kommer vi til å trenge flere slike forsvarstaler fremover.
