Denne uken samles redaktører for kunst- og kulturtidsskrifter i Norden og Baltikum i Oslo, og i kveld arrangerer de en panelsamtale på Litteraturhuset. Samtalen vil dreie seg om hvordan tidsskriftene kan opprettholde en kritisk offentlighet i en tid med økende økonomisk og politisk press og arrangeres i forbindelse med oslobesøket til The Arts and Culture Magazine Publishers Forum (ACMPF).
Forumet ble initiert i 2023 av Vaida Stepanovaitė, som på det tidspunktet var ansvarlig redaktør for det litauiske nettmagasinet Artnews.lt. Med støtte fra Nordic Culture Point ble det første møtet holdt i Vilnius i 2023, og siden har nettverket vokst til å omfatte redaktører fra EDIT, A Shade Colder, WunderKombinats, Art in Iceland og Kunstkritikk. Nettverket ledes av ansvarlig redaktør for det litauiske kunsttidsskriftet Echo Gone Wrong, Vitalija Jasaité.
– Vi innså raskt at denne typen samarbeid var fruktbart – ikke bare for partnerne selv, men også for tidsskriftutgivere og skribenter i regionen som ønsker å knytte kontakter utenfor sine egne land.
Jasaité mener utgivere av kunst- og kulturtidsskrifter spiller en viktig rolle i å forme den kritiske refleksjonen rundt samtidskunst og -kultur i de baltiske og nordiske landene.
– Vi står alle overfor lignende utfordringer når det gjelder å bygge bærekraftige organisasjoner.
Echo Gone Wrong dekker kunstscenene i Litauen, Estland og Latvia. Kunstkritikken i Baltikum lider av en mangel på kunstkritikere og skribenter, mener Jasaité.
– Det er nærmest umulig å finne noen som kan leve utelukkende av å skrive, så kritikk blir gjerne noe man gjør ved siden av. Til tross for dette synes jeg kunstkritikken i de baltiske landene er svært interessant – den er bevisst både den lokale og den internasjonale konteksten, og har et særpreg samtidig som den følger internasjonale trender.
Når det gjelder støttesystemene varierer de fra land til land. Noen har ordninger for langsiktig finansiering, mens andre i større grad må basere seg på prosjektmidler, forklarer hun.
– Man kan si at alle publikasjoner i større eller mindre grad er avhengige av offentlig støtte. Økonomi er en utfordring – konstante svingninger gjør det vanskelig å bygge et bærekraftig fundament. Den lokale politiske og geopolitiske situasjonen spiller også inn, og skaper en følelse av ustabilitet som fører til stagnasjon eller kutt i kulturbevilgninger, sier Jasaité.
Den baltiske kunstscenen beskriver hun imidlertid som livilig, med mange arrangementer, utstillinger, biennaler og festivaler.
– Som i mange andre land med små kunstmarkeder er kunstnere avhengige av offentlig finansiering. Det gjør dem mer økonomisk sårbare, men åpner samtidig for en mer eksperimentell kunstscene og stimulerer til unike initiativer.
Jasaite forteller at det bare finnes et fåtall kommersielle gallerier som opererer internasjonalt, men det er en overflod av kunstnerdrevne initiativer, uavhengige prosjekter og pop-up-utstillinger som gir rikelig med rom for eksperimentering og muligheter for kunstnere til å stille ut.
– Som litauer er det vanskelig å være helt nøytral, men jeg hører ofte at kunstscenen er mer aktiv i Litauen og Estland, og noe mer stillestående i Latvia. Samtidig har Latvia fått flere nye initiativer det siste året, som Riga Art Week og Riga Contemporary Art Fair.
Ønske om faglig fellesskap
Rosa Kuosmanen er redaktør for finske EDIT. Det som motiverte henne til å bli med i nettverket, var ønsket om et faglig fellesskap der man kan utveksle erfaringer og kunnskap om skriving og publisering.
– Det å være del av et nettverk som forbinder kunst- og kulturtidsskrifter i de baltiske og nordiske landene gjør oss dessuten mer oppmerksomme på hva som skjer på kunstscenene i ulike deler av regionen, sier hun.
Kuosmanen forteller at det fins flere små kulturtidsskrifter og aktive kunstskribenter i Finland, men at det er behov for flere publikasjonskanaler, plattformer og bærekraftige finansieringsordninger.
– Det er krevende å etablere eller drive et økonomisk stabilt uavhengig kunstmagasin. Samtidig har mengden kunstkritikk i dagsavisene falt betydelig de siste årene. Offentlig støtte til kunst- og kulturtidsskrifter og kunstkritikk har også gått ned, noe som påvirker ikke bare skribentene og magasinene, men også kunsten og kulturens synlighet i samfunnet.
Det fins stiftelser som gir stipender til enkeltkritikere eller prosjekter innen kunstjournalistikk og kritikk. Kuosmanen mener det likevel er viktig å opprettholde profesjonell kunstkritikk og kunstjournalistikk i dags- og riksaviser med bredt nedslagsfelt, for å sikre synlighet for kunsten.
Hun forteller at særlig Helsinki har en interessant og aktiv samtidskunstscene med et mangfold av offentlige, kommersielle og kunstner- eller kuratordrevne steder.
– Blant de uavhengige visningsstedene i Helsinki er mine personlige favoritter Kohta Kunsthalle, Sic Gallery og Sinne Gallery.
Kuosmanen trekker også frem nyere tilskudd som kuratordrevne Pitted Dates og Sunnyside og etablerte kommersielle gallerier som Galerie Anhava, Helsinki Contemporary og Galerie Forsblom. I oktober åpner Makasiini Contemporary, som for tiden holder til i Turku, et nytt visningsrom i Helsinki, som hun tror blir et spennende tilskudd til scenen.
Kuosmanen forteller at den finske regjeringen de siste to årene har gjennomført drastiske kutt i kunst- og kulturfinansieringen. Nedskjæringene rammer hele sektoren, både kunstorganisasjoner og uavhengige tidsskrifter. Konkurransen om statlige arbeidsstipender for kunstnere er også svært hard, sier hun.
Internasjonale nettverk er uvurderlige
Becky Forsythe er redaktør for Art in Iceland og forteller at de ble med i nettverket fordi de hadde et behov for å nå utover sin egen geografisk isolerte kunstscene.
– Internasjonale nettverk som dette er uvurderlige i vår sektor – de gjør det mulig å organisere seg, samarbeide, bidra, støtte og lære av hverandre.
Som redaktør for et nystartet kunstmagasin så Forsythe en verdi i å knytte kontakt med likesinnede fagpersoner for å utveksle erfaringer. Behovet for kunstkritikk på Island er større enn noen gang, mener hun. Kunstscenen er liten, noe som begrenser både omfanget og friheten i det kritiske ordskiftet.
– For det meste bæres kunstkritikken av et fåtall nasjonale aviser, som riktignok har viet mer plass til kunst og kultur de siste årene, men dekningen er fortsatt begrenset.
Forsythe mener uavhengige og fellesskapsdrevne plattformer, som Art in Iceland, bidrar til å utvide feltet. Å sikre langsiktig finansiering samt å skape utviklingsmuligheter for nye kritikere, er blant urfordringene de jobber med.
– Målet vårt er å bygge kontinuitet i kunstskribentvirksomheten og koble lokale diskusjoner til internasjonale, samtidig som vi støtter skribenter og kunstnere som ofte mangler økonomiske ressurser.
Forsythe beskriver den islandske kunstscenen som selvorganisert og robust, og bemerkelsesverdig aktiv i forhold til størrelsen, med et tett samspill mellom offentlige institusjoner og kunstnerdrevne initiativer.
– Reykjavík er det naturlige tyngdepunktet, med institusjoner som Islands nasjonalgalleri, Reykjavík kunstmuseum og The Living Art Museum. Rundt disse finnes et nettverk av kunstnerdrevne og uavhengige visningssteder, som Kling & Bang og en stadig skiftende konstellasjon av mindre initiativer, som holder scenen dynamisk og åpen.
De kommersielle galleriene opererer i mindre skala, ifølge Forsythe, men spiller en viktig rolle i å knytte islandske kunstnere til et internasjonalt publikum. Hun mener det mest spennende programmet ofte skjer i overlappene, der kunstnerdrevne initiativer samarbeider med institusjoner, som under Sequences Real Time Art Festival.
– Det er også en økende interesse for miljøorienterte og geopolitiske perspektiver, som gjenspeiler Islands posisjon mellom Arktis, Nord-Atlanteren og Europa.
En global tendens
Panelsamtalen finner sted på Litteraturhuset i kveld kl. 18.30. Deltagerne er foruten Jasaitė, Kuosmanan og Forsythe, Kaarin Kivirähk (A Shade Colder) og Elīna Ķempele (WunderKombinats). Ansvarlig redaktør for Kunstkritikk, Mariann Enge, som har vært med i nettverket siden oppstarten i 2023, vil moderere samtalen.
– Presset på kunstfeltet er en global tendens som gjør seg gjeldende i ulik grad i disse regionene. Redaktørene vil dele perspektiver fra sine respektive land og diskutere strategier for å styrke samtalen om kunst og kultur, både lokalt og internasjonalt, sier Enge.
