At Nasjonalmuseet skal være for alle, er noe museets ledelse til stadighet gjentar. Det er jo «hele Norges museum», som André Støylen, museets nye styreleder, påpekte i et innlegg på et allmøte 20. oktober, hvor han introduserte seg for de ansatte. Han kom også med noen langt mer kontroversielle uttalelser, men før jeg går nærmere inn på det, trengs det et aldri så lite tilbakeblikk.
«Vår rolle er å være et museum for alle, og i det ligger også vår legitimitet», skrev direktør Ingrid Røynesdal og daværende styreleder Maria Moræus Hansen i en kommentar i Aftenposten i mai 2024, som respons på et opprop initiert av gruppen Kultur mot folkemord, signert av 70 av museets ansatte, hvor de blant annet krevde at museet skulle ta stilling mot folkemordet i Gaza og vise palestinsk kunst. Ledelsens svar var at museet skal være «en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør», en uttalelse som siden har vært gjenstand for mye debatt – særlig etter at Nasjonalmuseet i mai 2025 inkluderte israelske Noa Eshkols Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) fra 1974 i samlingsutstillingen, et kuratorisk grep som nettopp fremsto som en politisk handling.
Etter at Kunstkritikk først skrev om saken 27. mai, har «teppestriden» vært behandlet i en strøm av nyhetsartikler, debattinnlegg og opprop både i fagtidsskrifter som Kunstkritikk, Museum og Kunstavisen, og i avisene Klassekampen, Morgenbladet og Aftenposten. 9. oktober deltok rundt hundre kunstnere og kulturarbeidere i en historisk sitt-ned-aksjon på museet. Skuffelsen og forargelsen over nykurateringen av rom 76, «På barrikadene», retter seg ikke i særlig grad mot kunstneren Noa Eshkol (som døde i 2007), eller mot selve sørgeteppet, men mot det politisk og ideologisk ladete kuratoriske utsagnet som monteringen av verket i 2025 utgjør. Debattantene som har tatt verket i forsvar, som Marianne Hultman – kurator for Eshkol-utstillingen på Oslo Kunstforening i 2022, hvor Nasjonalmuseet kjøpte de to verkene de nå eier – som i Morgenbladet 17. oktober skrev at verket burde «vurderes ut fra sin egen verdi, ikke ut fra hvor kunstneren tilfeldigvis er født», plasserer seg dermed på siden av det denne konflikten handler om.
På det tidspunktet hvor Eshkols verk ble montert, følte deler av kunstmiljøet og museets publikum, som enten selv har palestinsk bakgrunn eller som har engasjert seg for Palestina, allerede at de ikke var inkludert og at museet ikke klarte å møte den utfordrende tiden vi står i på noen meningsfull måte. At museet så møtte etterlysningen av solidaritet med det palestinske folket og palestinsk kultur med å henge opp et israelsk sørgeteppe med en tilhørende veggtekst hvor palestinere er omtalt som terrorister, førte naturligvis til en forverring av situasjonen. Hvordan trodde museet egentlig at dette ville bli mottatt? I en panelsamtale på Kunstnernes Hus 5. november, hvor formidlingsdirektør Rikke Komissar stilte på vegne av museet, videreformidlet hun en beklagelse fra museet, og bedyret at det ikke var ment slik det ble oppfattet, altså som stillingstaken for Israel. Men hvor dårlig kontekstforståelse kan et museum som arbeider med samtidskunst tillate seg å ha?
Komissar videreformidlet også en begrunnelse for plasseringen av Eshkols verk i rom 76 fra rommets kurator, som gikk på at man ønsket et tekstilt innslag i utstillingen, samt at man hadde et ønske om å vise noen nyinnkjøpte verk, og flere internasjonale verk. På oppfølgingsspørsmål fra moderator om hvorfor akkurat Eshkols verk ble valgt, svarte Komissar at kurator mente at det passet inn, og henviste til «den estetiske dimensjonen, og hvordan det rimer og har en resonans til de andre arbeidene», at det også var «tematisk interessant» og at kurator mente det «føyde seg inn i en logikk». Vage vendinger, med andre ord. Dessuten kom det ingen svar på det alle lurer på, nemlig hva museet tenkte om verkets politiske implikasjoner i dagens kontekst. At de ikke gjorde seg noen tanker om det, står ikke til troende, særlig ikke etter at Kunstkritikk, i samarbeid med Museum, 21. oktober kunne avsløre at det var diskusjoner internt på museet i forkant av montering, hvor flere av de ansatte forutså reaksjonene som ville komme.
Det står respekt av at Komissar stilte til samtale, men selv om hun representerer ledergruppen ved museet, er det ikke hun som formidlingsdirektør som er ansvarlig for kurateringen av det aktuelle verket, og det er heller ikke hun som har ansvar for samlingen eller museet som helhet. Det er riktignok ikke gitt at dialogen hadde blitt bedre dersom noen av de ansvarlige faktisk hadde dukket opp. Men så ville de i det minste ha gjort et forsøk, i stedet for å dytte formidlingsdirektøren foran seg.
Konflikten rundt Nasjonalmuseet er i stor grad også en konflikt på museet, og 10. oktober rykket 54 ansatte ut med fullt navn i Morgenbladet og mente at Nasjonalmuseets ledelse setter tilliten til museet på spill. «Direktørenes uttalelser speiler ikke det faglige nivået, verdiene eller fellesskapet vi opplever å være en del av i vår arbeidshverdag», skrev de. Etter dette oppropet har det vært flere allmøter på museet, og bedriftshelsetjenesten er i gang med å kartlegge arbeidsmiljøet.
I det allerede nevnte opptaket fra et slikt allmøte 20. oktober, kan man se styreleder Støylen foraktfullt omtale aksjonistene som arrangerte sitt-ned-aksjonen i rom 76 som «kunstnere» mens han sarkastisk lager hermetegn i luften. Gruppen han refererte til besto av et bredt utvalg kunstnere i alle aldre, flere av dem må kunne regnes blant landets mest etablerte, og en rekke av dem er også representert i museets samling, for ikke å si i det rommet aksjonen foregikk i, som Victor Lind og Wencke Mühleisen. Mer tonedøv for hva slags institusjon man representerer, går det vel knapt an å fremstå.
I innlegget tillot Støylen seg også å ha sterke meninger om hvordan museet skal forholde seg til kritikken. Han la sterk vekt på at han vanskelig ville kunne forsvare «å fjerne verk etter press». Det er naturligvis et legitimt standpunkt. Et museum bør ikke være for sårbart for ytre press. Verre er det at Støylen ser ut til å mene at museet ikke bør lytte til sine kritikere i det hele tatt. For virkelig å sette spikeren i egen kiste, siterte Støylen et kurdisk ordtak som han hevdet at direktør Knut Olav Åmås bruker «når det stormer rundt Fritt Ord»: «Hundene bjeffer, karavanen fortsetter». Mener Nasjonalmuseets styreleder at museets kritikere bare er bjeffende hunder og liksomkunstnere som bør ignoreres?
I en kommentar under delingen av videoen på Facebook, skriver Åmås at han ikke kan huske å noen gang ha brukt uttrykket, og legger til at han ikke liker holdningen det innebærer og synes det er «spesielt lite passende i den alvorlige konteksten som denne store debatten er». Han legger til: «Min holdning som direktør i Stiftelsen Fritt Ord er den stikk motsatte. Jeg tar avstand fra å ignorere kritikk og ikke la den få konsekvenser.»
Åmås har imidlertid også engasjert seg i debatten, som «privatperson». Sammen med tidligere leder for Ytringsfrihetskommisjonen (2020-2022) og direktør for Tinius-stiftelsen, Kjersti Løken Stavrum, gikk han i en kommentar i Aftenposten 5. november ut og støttet argumentasjonen til Nasjonalmuseets ledelse om at de er en arena, ikke en politisk aktør. Åmås og Stavrum var særlig kritiske til debattinnlegg fra Victor Lind og styreleder for Norske Billedkunstnere, Geir Egil Bergjord, og hevdet at reaksjonene på Eshkols verk medfører «problemer for den kunstneriske og kuratoriske friheten» og at ytringsrommet i det norske kunstfeltet, «til tross for alle festtaler om kunstens frihet», oppleves trangt for mange. Videre sammenliknet de kritikernes anklager om politisering med angrep på kunstinstitusjoner fra autoritære, frihetsfiendtlige politikere.
Stavrum og Åmås ble kontant imøtegått av Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og University of Chicago, som kalte innlegget et «slående forsvar for falsk nøytralitet», og påpekte at «Når Nasjonalmuseet i en ekstrem, asymmetrisk krigssituasjon viser Noa Eshkols israelske sorgarbeid som et eksempel på politisk-aktivistisk kunst uten samtidig å gi rom for palestinske perspektiver på den samme endeløse konflikten, er det et politisk valg det er helt legitimt å kritisere».
Det er også påfallende og problematisk at Åmås og Stavrum i innlegget mangler en maktanalyse. I motsetning til Trump-regimets angrep på museene i USA, som Åmås og Stavrum sammenlikner aksjonistenes «anklager om politisering» med, kan ikke Nasjonalmuseets kritikere ta fra museene finansiering eller sparke noen fra sine stillinger – de kan utelukkende bruke sin egen ytringsfrihet til å si sin mening, og håpe at ledelsen ved museet vil lytte. Åmås og Stavrum ser dessuten helt bort fra at noe av konteksten for reaksjonene mot Eshkols verk er at museet ikke har villet vise palestinsk kunst – for eksempel av Oslo-utdannede Jumana Manna, som de har flere verk av i samlingen. Manna og andre palestinske kunstnere har vært rammet av kanselleringer internasjonalt de siste par årene – for ikke å snakke om at en rekke kunstnere i Palestina har blitt drept, og kunst og kulturminner har blitt ødelagt. Det å snakke om et trangt ytringsrom uten å ta med det palestinske perspektivet, er i denne sammenhengen litt spesielt, for å si det forsiktig.
Dagen etter stilte Høyre-representant på Stortinget, Tage Pettersen, et skriftlig spørsmål til Kulturministeren som var såpass likt innlegget til Åmås og Stavrum at de nesten burde ha vært kreditert. Han spurte om ministeren mener det er museets oppgave å ta standpunkt til verdens kriger og konflikter, og uttrykte bekymring for «hva som skjer med kunstens frihet hvis for eksempel Nasjonalmuseet skal bli en politisk aktør». Kulturminister Lubna Jaffery svarte med å vise til ICOMs etiske retningslinjer, som slår fast at museene «ikke er nøytrale og har en posisjon som definerer og påvirker vår forståelse og tolkning av historien og samtiden». Hun minnet videre om at museenes faglige frihet bygger på prinsippet om armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og det kunst- og kulturfaglige skjønnet: «Prinsippet, som nå er lovfestet i den reviderte kulturloven, er en av de viktigste forutsetningene for fri kunst og frie institusjoner.»
Kunstnerisk frihet trues ikke av folkelige protester og engasjerte kunstnere og kulturarbeidere som kritiserer kurateringen til Nordens største museum. Den trues heller ikke av kunstinstitusjoner som velger å være solidariske med utsatte folkegrupper. Derimot trues den når politiske myndigheter – som Trump-regimet i USA – legger føringer på hva kulturinstitusjoner, kunstnere og kulturarbeidere kan gjøre og ikke.
Jaffery understreker i sitt svar at museenes tillit er avhengig av deres faglige uavhengighet, men også av at de «evner å svare for sine valg ut i offentligheten, delta i debatten og stå for de vinklinger og perspektiver de velger». Det er vanskelig å ikke lese det som en indirekte kritikk av Nasjonalmuseets ledelse, gitt den unnvikende holdningen de har vist i møte med spørsmålene om kurateringen av rom 76. Imidlertid meldte Klassekampen 21. november, i oversiktsartikkelen «Teppestriden fra A til Å», at Røynesdal på et nytt allmøte på museet 17. november skal ha avvist at Jafferys svar kan oppfattes som kritikk. Ifølge avisen sa hun der at museet har jevnlig dialog med Kulturdepartementet og at «det er på ingen måte noen kritikk av Nasjonalmuseet i håndteringen vår av denne saken». De av oss som ønsker en ordentlig faglig begrunnelse for kurateringen av samlingsutstillingen, kan altså regne med å måtte fortsette med å stange hodet i museets skifervegger fremover.
Uavhengig av om Nasjonalmuseet har tillit hos Kulturministeren eller ikke, så har museets ledelse en stor jobb å gjøre for å gjenvinne tilliten både hos egne ansatte, hos kunstnere og kulturarbeidere, og hos deler av det allmenne publikum. Det store spørsmålet er om sittende direktør og hennes nye styreleder er skikket til å gjøre den jobben.
