Yoko Onos doble hukommelse

Vi kan her presentere et essay skrevet av Ole Robert Sunde om Yoko Ono og utstillingen på Astrup Fearnley-museet. Det tar sitt utgangspunkt i en romersk embetsmann og klangen av Yoko Ono…

1.
En romersk provinsembetsmann fra år 100, etter Kristus, skriver et brev til sin overordnede i Roma, selv sitter han et sted i Brittania, og i hans postskriptum, etter å ha framlagt årets regnskap, noen ord om logistikk dernest om de få lokale opptøyene, kan han ikke fri seg fra private funderinger om provinsboernes bekledning, deres husstell, dyrehold og deres skikker med å gi navn, og at han, som kvestor, utpreget romer i et og alt, føler seg som en fremmed; det stopper ikke med hans klær, hans fine vaner, maten han spiser, det går lenger, det går helt ned til navnet, det vil si i hans tilfelle navnene, ettersom hans familie, hans genealogi, som en diminutiv fortelling, følger ham som et haleheng av forhistorie, hans forfedres forhistorie.
Som fra ingen steder slo det meg at det er Yoko Onos navn, jeg så ofte har lyttet etter når jeg har hørt hennes navns nevnelse, ved siden av, selvfølgelig, alt det andre og ekstraordinære.
Hennes så å si sangmessige, dansante, ville kanskje en musiker ha sagt, navnklang og for mine oksidentale ører en fullstendig fremmed rytme selv omsnudd: Ono Yoko, om ikke sammenstilt, som alle vet, forvrøvlet og vulgært:
Yoko
Ono.
Som for å etterligne en orientalsk sjanger, og legg merke til alle de fire vokalene o, o som den latinske forkortelsen for orienten; ettersom det er disse fire o-vokalene, mest av alt, selv med y”en, og to konsonanter, k og n, som gir navnet dets musikalitet; først Yo så ko, det er nesten, sagt høyt, og en smule japansk, som å hoste, forestiller jeg meg, to stavelser dernest Onooo, all den stund den siste vokalen dra ut tonen, oppover, tror jeg, mot himmelen.
Hvis ikke begge utdratt, oppover, ekspanderende, om enn i latinske bokstaver står stiv strunk asiatisk sammendratt, som om det går hver sin vei; uttalen og skriften, og jeg kommer til på tenkt på Luther og protestantismen, og det som har blitt sagt, i en annen sammenheng, at en som er hjemmehørende i Japan, ikke kan spille Bach, som Collegium Bach, som er fra Japan, og så glemmes det at den friserte, strenge nøysomheten, med sin uhyrlige disiplin, har en motsvarighet i nettopp den Nordeuropeiske protestantismen, og dermed i dens barokke epoke.

2.
En prydbusk, med kraftig tvinnet stamme, bærer tittelen «Wish Tree», inntil er det plassert et bord, av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at det kunne ha vært et nattbord, og den siste funderingen før søvnen kom, om den da kom, hvis den ikke kommer etter en stund, forsinket på grunn av alle de tankene som ikke vil bero til den neste dagen, om hva, om den barokke protestantismen og zenbuddhismen, som en viss type av likhet og en tydelig ulikhet, eller det som går hver sin vei; hennes latiniserte navn og hennes navns utseende vertikalt, som kanskje er noe av hennes doble hukommelse, nå vel på dette innbilte nattbordet var det lagt fram penner, nei blyanter, og flere lapper, perforerte med hvit hyssing, for å bli påskrevet ønskene og deretter oppdinglet på greinene til «Ønsketreet».
Under mitt besøk var treet tett i tett, som en annen blomstring, av påskrevet, fra det perifere, om å ønske at The Beatles måtte gjenforenes, til det timelige ønsket, skrevet med klossete bokstaver, tydelig et barn, om fred, tilknyttete lapper lysende hvitt og med alle tautrådene enda lysere, slik at alle mine fordommer blusset opp, for om det er slik at vi arver det som andre har tenkt, så arver vi også fordommene, ettersom hele hennes forhistorie allerede er, som «Ønsketreet», full av billetter påskrevet andres fordommer som blir mine, og med det som roper til meg fra veggene, fra installasjonene om de enn er plassert over et gulv, sågar nedsenket og til å gå på; en serie av fotografier, (Horizontal Memories) tatt, virker det, fra en norsk kontekst, presseaktig, som fra avisarkiver og ukeblader, liksom for å fortelle at hun ikke er redd for å bli tilskitnet, som en viss form for usnobbethet og noe som får mine fordommer til å øke enda mer, en type av homo ludens; lekende tilterpet hippielik ultranaiv fra mørket, hvor hun er filmet i helfigur, (Onochord) med lommelykt repeterende ikke; redd meg, sos, jeg er i fare, men: Jeg elsker deg.

3.
Hva om det hadde stått, som jeg ikke kan fri meg fra å fundere, med «Ønsketreet» i mente: «Jeg skammer meg», etter å ha tatt det mer i øyesyn, med sin polyfone sjanger, fra ønsker om å komme inn på teaterskolen og til en bønn fra noen som har grønne fingrer om å vanne potteplantetreet; det var også flere av den private varianten, slik som et dypt og varig ekteskap, kjærlighetssorg, et spanskkurs som var forstående, til og med navngitte personer som er høyt elsket, uten at de kanskje elsker tilbake og etter flere ganger å ha strøket til førerprøven ikke har noe annet ønske enn å stå den neste gangen.
Hvorfor, med «Ønsketreet» i mente, skulle det ha stått «Jeg skammer meg», lommelyktblinkende fra mørket og ikke det som er hennes anmassende credo, som om hun skulle skamme seg på vegne av historiens mest velstående middelklasse, til og med hjemmehørende, som publikum, i verdens rikeste land og det landet i verden som har den største middelklassen, slik hun igjen skulle få oss til å bli skamfulle og med vår skamfullhet skulle vi plukke tilbake alle ønskene fra «Ønsketreet» utenom den klossete barnehåndskriften som ønsket fred.
Hvorfor skulle hun ikke ha lommelyktblinket til oss «Jeg skammer meg», og fra sin skjulte verden, via høytalere, som hun også gjør det, hostende ustoppelig, ustoppelig skulle ha fortalte historien om den fattige tiggeren i et jødisk vertshus etter sabbaten, ble forespurt, etter at de andre jødene hadde fortalt om sine ønsker; en høvelbenk, gode svigersønner, en hest, en gyngestol, om hva han ønsket seg, etter at alle hadde framført sine, fortalte at han ønsket at han var en konge, og midt på natten måtte overgi og rømme sitt slott ettersom røvere sto ved porten og i hu og hast fikk på seg noen klær og dag og natt red for livet før han stanset hesten og steg av for å gå inn på dette vertshuset, noe forvirret spurte en av dem: «Hva godt ville du få av dette ønsket»? «En skjorte», var svaret.

4.
I det største rommet på Astrup Fearnley er den stramme eimen av bordplanker påtakelig, likeså følelsen av skrekk og gru, her forsvinner alle ønsker om en skjorte så lenge live ikke eies, til og med Onos forsøk på forsoning, ettersom alle kistene, (Ex It) det er 60 av dem, hvor noen få er i barnestørrelse, igjen med potteplanter, er beplantet der hvor det gapende kraniet skulle ha vært, strekker ikke til, og det er all mulig grunn til å spørre om hva slags skog hun har i tankene; liksom resirkulasjonen som et vitne om at livet vinner, hvis ikke det er noe dypere som jeg ikke fatter.
Oppblomstret fra hodet, fra fjeset, eller skal det være fra munnen og stemmen besjelelig forvandlet til et kommende tre, og jeg husker hva hun sa i et intervju om å gi «verden en klem», slik de døde klemmes av verden, en stor og endeløs klem, er dette en slik klem eller er det hennes nok en gang ultranaive hyperbol som en forlengelse av «Jeg elsker deg», til å elske hele verden, selv etter døden omdannet til planteriket for å elske videre som en kjærlighetens monstrøsitet totalt blottet for melankoli.

5.
I en serie av fotografier, jeg er usikker på om de er selvportretter, med tittelen, som en kontrær opponent til utstillingens tittel (Horizontal Memories): «Vertical Memories», halehengende etter hverandre, som en bred stripe på alle rommets vegger, og jeg husker da jeg var ung, og lånte mine fars briller og det jeg så av verden gjennom dem, ettersom han hadde en øyeskavank som var bemerkelseverdig, minnet meg om det som jeg så avfotografert, det ene bilde fullstendig likt det neste og alle til sammen, var som selv å lide av skjeve hornhinner.
For ikke å glemme en smule ubehag og en lett svimmelhet som minsket idet jeg senket blikket og leste under hvert bilde en kvasiaktig biografi over et helt liv, mye doktorering, om jeg kan si det slikt, fra fødsel til død, inn i mellom prosaiske opplevelser som å flytte, få ny lærer, fjerne mandlene, visdomstenner, føde barn; som en livsfrise, hurtigkjørt, sammendratt med sine lapidariske utsagn.
Hva slags hukommelse er dette; vannrett oppmontert om å huske loddrett?
Hvorfor er antallet 21 og ikke 60 som kistene?
Skjevhornhinnet, lapidarisk, et eneste fotografi gjentatt som en serie fra fødsel til døden og den siste doktoren før mørket mørklegger alt.
Som det svake skjelvet, ettersom hun, som alle bærer en byrde, hennes mørke siders rystelse, og den andre Ono, uten lampelyset som blinker «Jeg elsker deg» eller «Gi verden en klem», idet hun kunne ha tatt selvportrettet, loddrette rystet fra hånden hennes, hennes minnet, som en tilfeldighet, om ikke så pinlig bokstavelig, men så absolutt en annen Ono, en Ono som gjemmer seg.

6.
Å ha det utstrakt, holdt jeg på å si, gøy på landet, og som jeg tenker på som den mest romantiske av alle opplevelser om å være på landet, ettersom fraværet av arbeid er så dominerende; ryggliggende i en åker, oppstirrende på de drivende skyene, for å dagdrømme.
Men for å drømme om hva, som om det spiller noen rolle; hva ville jeg ha drømt om, som installasjonen «SkyTv», hvor drivende skyer driver mot en blå himmel, liksom jeg var ryggliggende på en eng; hva ville jeg ikke ha drømt om, all den stund det ikke slipper og jeg tenker om jeg noen gang har gjort det, jeg som alltid dagdrømmer, for å dagdrømme, alene, med kontentums svake larm omkringsvevende, eimen fra planteriket konstant pågående på sin tilbakeholdte måte og med solens varme ville jeg bli døsig og tankene ville ta til å løpe i alle retninger.
Men hva vil det si å dagdrømme, og dagdrømmer jeg idet jeg lar tankene løpe i mange retninger eller må dagdrømmer være ønsket om å drømme om noe som en bevisst handling eller kan det være drømmer som ikke er ønskedrømmer men innfallsdrømmer påvirket av skyenes dovne bortdrivning om ikke bortdrivningens forvandlig som sakte omdanner skyene til noe annet forbilledlig bildemessig pussig.
Hvis ikke døsigheten, som noe mellom søvn og våkenhet, lokker fram noen tanker eller lokker tankene til å løpe til alle kanter.
Hva om det ikke er tanker men bilder, eller en slags bilder om ikke som noe hvor tankene glir over til bilder og de igjen til tanker slik som skyene kontinuerlig skifter karakter.

7.
Som for å kunne frammane slike drømmerier, fikk jeg tilfeldigvis, om enn med en avstand som kunne gi det inntrykket at de ikke skulle tenkes å være beslektet, synet av en maskin, ikke en maskin, mer et apparat, lik noe som kunne minne om et parkometer, et godt stykke vekk fra «Himmelfjernsynet»; helt metall, gliper og mange knapper, til og med en spake, ikke en spake men noe som kunne se ut som en forminsket spake, og med glipene, for å putte inn billetter, så jeg meg rundt for å finne hva som kunne tenkes å bli matet inn i glipene, og så sannelig, på den inntilhørende veggen, igjen med en viss avstand, høyt opp på veggen, som noe tilhørende museets elektriske anlegg, fikk jeg synet av to små billetter, bak glass og slå, til det som heter «SkyMachine».
Som den raskeste veien til paradiset, hvis ikke til drømmeriene, og jeg kom til å tenke på de fire vismennene som fikk tilgang på paradiset; den ene ble øyeblikkelig gal, den andre ble blind og den tredje begynte å skamslå seg selv, mens den fjerde slapp uskadet fra det, som om innsynet til det aller helligste krever sin mann, om en fikk fingrene i en slik billett, så er det vel grunnen til at de henger høyt, innelåst, men hvorfor slapp han fra det uten noen skader, som om han skulle være et vitne og ikke kom dit av egen grunn.
En flamsk oboist, en av de helt fremragende, uttalte at han spilte bare Bach for å holde veien til paradiset åpent, for ellers ville den forbli lukket, uten Bach ville den være stengt og jeg ville kanskje ha dagdrømt om den flamske oboisten og om de fire vismennene og den fjerde som unnslapp om jeg hadde falt for det å ha det gøy på landet, på en måte smittet av Onos ultranaivisme før jeg igjen ville bli overmannet av melankoli.

8.
Et labyrintisk glassbur, (Amaze) hvor det advares mot klaustrofobi, opphøyd, som en scene, og før inntreden må man ta av seg skoene, med sine lyse omgivelser gjør det vanskelig å se hvor glasset slutter og hvor det begynner; den ene som jeg beskuet, en asiat, brukte hendene, uforskammet frimodig, som om hun var vant til trange rom, det hemmelig aller innerst ble synlig da jeg så at hun bøyde seg fram og lettet på et lokk og ved å se etter, på utsiden fra en annen vinkel så jeg det og dets aller innerste privatim ble synlig trivielt og brodden tatt ut eller omgjort til en munter hilsen: Et klosett.
Hun slipper ikke buret og i et av utstillingsrommene er det mange mindre forseggjorte, av tre virket det som, dinglende fra taket, som rett og slett miniatyrer, noe som også tittelen understreker, Crickets, sirisser og dermed sirisser bur; hvorfor er de tomme, hun ville aldri ha lukket noen inn i et bur, men om de hadde vært innlukket, og av alt larmet sine toner fram som noe av det mest uhørte, umulige som syngende burfugler, kunne det ikke ha blitt gjort via høytalere, gikk jeg glipp av dem, eller vil hun ha fram fraværet, ironien, ynkeligheten og den forminskete innestengtheten.

9.
En annen, som det heter, interaktiv installasjon, som «Ønsketreet», består av en stor murvegg nedskriblet ivrig som en graffitisjanger, vis-à-vis fotografiene «My Mummy was Beautiful»; nesten som store plakater avbildet nærgående brystet og skrittet, med en grov blyant som våpen, og med en graffitisjanger så tenker jeg på en hurlumhei av tegninger, bokstavstore kjærlighetserklæringer påklusset voldsomt for å få et mørkt dekke, til lange setninger og idet jeg fikk se det fikk jeg for meg en annen utstilling som galleriet hadde glemt å ta ned, eller som de ikke kunne ta ned og heller ikke kunne dekke til, som et formidabel gutterom, nå et rom for alle som ikke kan fri seg fra å ta etter de blyantene som ligger framme og lokker oss til å være åpenhjertige.
I en overlapping, på grunn av flere streker som møtes, er det som jeg kan se et navn, liksom oppdukket fra en drodling, eller som en drodling har dekket til, ettersom det er mange som har tatt fatt blyantene, og til min forbauselse greide jeg å lese navnet til Bach, og jeg tenkte på hvor lenge det vil være synlig før det blir tildekket og forsvinner inn i det kommende hurlumhei, hvis jeg da ikke leste noe inn som ikke var der, om ikke utenkelig at en som den flamske oboisten, ikke kan tenke på Bach, selv her omringet av Onos horisontale og vertikale hukommelse, og på dypet av alle uttrykkene til gallerigjengerne, uten å tenke på å holde veien til paradiset åpen, for om man ikke har noe annet for hånden, så hjelper det med en blyant.

Diskussion