Er det luktesansen som skal vekke vår økologiske bevissthet? Duften av fjære – på samme tid havfrisk og søtlig råtnende – slår i alle fall ganske voldsomt imot den besøkende i utstillingen Glub Club (An Underwater Turmoil) på Entrée, hvor den Berlin-baserte italieneren Marco Bruzzone viser en serie store malerier som har ligget nedsenket i havet på ulike steder langs Bergens sjølinje denne sommeren. Havets ulike livsformer – alger, sjøgress, blåskjell, rur osv. – har tatt lerretene i besittelse og dekker dem i samsvar med hvordan maleriene lå i vannet og hvilke vekstforhold de enkelte stedene kunne by på (også akvakulturen har sitt «jordsmonn»). Resultatet er morsomt, vakkert, og lukter altså heftig. Hvor egentlig tankevekkende det hele er, kan nok diskuteres, så la oss gjøre det.
Da Bergen Kunsthall viste sin store havutstilling The Ocean i fjor høst, ble jeg slått av i hvor stor grad rent teknologiske og naturvitenskapelige perspektiver var styrende for både utstillingen og mitt blikk på den. Det er mulig at Bruzzones prosjekt hadde fått en lignende retning, om det hadde blitt innlemmet i den utstillingen, men slik bildene henger på Entrée er inntrykket et ganske annet. Selv om hele prosjektet ønsker å være grunnleggende kritisk til menneskets sentrering av vårt eget perspektiv, er det en humanistisk tråd her i dets historiske referanser og politiske stillingstagen. Referansene er både opplagte og mer intrikate, og kombinert med den estetiske virkningen av samspillet mellom maleri og marint liv bidrar de til en større dybde i prosjektet enn den tilsynelatende nokså enkle politiske tilnærmingen, hvor selve protesthandlingen synes å stå i sentrum, skulle indikere.
Det beste eksempelet på en slik dybde finner jeg i verket Untitled (Glub-Club, Dancing Algae, Bergen Arkitekthøgskole). Der siterer Bruzzone et oppslag fra den amerikanske maleren og skulptøren Paul Theks dagbøker, hvor Thek hadde tegnet en serie våpenskjoldaktige bannere med påskriften «get over yourself». Når en først ser det plakataktige motivet overgrodd av sjøgress – galleristen mente at det lignet en riktig mandig tatovert brystkasse – er det lett å tenke i etter hvert ganske tradisjonelle økokritiske baner: Mennesket må overvinne sine perseptuelle og idémessige begrensninger for å oppfatte den økologiske helheten det er en del av. Men koplingen til Thek utvider verkets resonansbunn. Thek døde av Aids i 1988, og selv om jeg ikke kjenner de konkrete omstendighetene rundt dagboksoppslaget, er det lett å tolke den litt meditasjonsaktige øvelsen å skrive «get over yourself» flere ganger på samme bokside, som en sorgbearbeidelse hvor han mønstrer stoisisme og selvironi for å ta kontroll over sitt uregjerlige følelsesliv. Han skal bare dø, liksom.
Spørsmålet i Bruzzones tilfelle blir da hva han ser for seg at vi sørger over. Oss selv? Det marine livet? En klode som ikke kan reddes? Denne litt uregjerlige sammenstillingen av inderlighet og ironi finner vi også igjen i utstillingens mest tilgjengelige verk (i alle fall økonomisk): en serie badehåndklær med overskriften «Ciao mondo», og to smilende tegneseriejordkloder, men hvor den ene er i ferd med å smelte fullstendig. Særlig subtil er denne økohumoren ikke, men likevel er det vanskelig å feste grepet om den. Et bedre kjennetegn på kvalitet finnes vel ikke?
Formelt sett er dette prosjektet ikke annerledes enn den kjente strategien med å utsette kunstverk for naturelementene for slik å endre uttrykket deres. Mest kjent er kanskje Edvard Munchs såkalte «hestekur» (selv om det nå blir hevdet at denne slett ikke var intensjonell!). Dette grepet tas oftest for å få tilgang til en upersonlig skapende prosess, som kan unnslippe den forstillelsen som uvegerlig vil prege alle menneskelige utsagn. Det er altså snakk om en snarvei til estetisk autentisitet. Og det fungerer jo nesten alltid – også her: Naturen er fantastisk. Og Bruzzones tragikomiske samhandling med havet skaper både en medrivende feiring av naturens vitale kraft og en interessant refleksjon over vår avstand og nærhet til den.
