Vanens dressur

Malin Bülows tekstilkonstruksjoner på Galleri BOA er prøver på det institusjonelle rommets plastisitet.

Malin Bülow, Static tension, 2019, dokumentasjon av performance med Marie Rechsteiner. Foto: Adrian Bugge.

Første gangen jeg så Malin Bülows verk var i 2015, da hun stilte ut på det tiårdefinerende One Night Only i foajéen til Kunstnernes Hus. I Noteringar och konstruktionsbestämmelser för kroppslig (in) fusionsestetik viste hun en åpen veggstruktur med en klinisk utseende, væskefylt plastslange kveilet innimellom det ubehandlede treverket. På hver side av veggen befant det seg en person med en ende av slangen i munnen. I flere timer sto de der og pustet inn i plastrøret, med apatiske bevegelser og unnvikende øyne som sammen ga et påfallende energitappet inntrykk. De var koblet på for å få en næring som likevel ikke nyttet, tilsvarende nettets avhengighetsskapende og utmattende informasjonsstrøm. I en senere versjon av samme verk var en maskin med eget kretsløp lagt til. Med sine klikk og surklinger understreket den at væskens bevegelse kommer et sted fra. Menneskene likner i denne sammenhengen maskinens mørke boks: organiske mekanismer som det uassisterte blikket ikke når, er kilden til det som foregår på overflaten.

Til soloutstillingen Static tension på Galleri BOA har Malin Bülow med en snedig installasjon i myke, hvite tekstiler og presis søm, omformet de tre utstillingsrommene til en serie hulrom. Tekstilet er spent opp som smalnende rektangulære ganger mellom frittstående rammer av metall og veggfester. Tre presist plasserte lyskilder fremhever tekstilfigurenes romlige dimensjoner. Det skjøre, gjennomskinnelige stoffet kontrasteres av metallrørene og festehaspene, samt selve den industrielt presise sømmen det er sydd sammen med. Den uhyre delikate installasjonen er likevel robust nok til å tåle et nitid undersøkende press mot tekstilveggene, skal det vise seg når utstillingen aktiveres. Selv en myk vegg, er en vegg, og som rominndelinger gjør, strukturerer den bevegelsene våre.

Arkitekturen oppdrar mennesker til å forstå seg som forskjellige fra hverandre gjennom den ulike koreografien den gir oss i det daglige, og forsterker slik hierarkier. Koreografien avgrenser handlingsrommet, og gjennom repetisjon blir grensen tilslutt en vane. I de siste årene har Bülow arbeidet med mennesker i drakter av elastisk stoffer, påsydd tarmer koblet til innsydde vekter eller veggelementer. Fremførerne (eller «aktivatorene», som er betegnelsen kunstneren selv foretrekker) er instruert til å bevege seg på måter som prøver grensene for stoffets elastisitet. Det er de treige bevegelsene som rår. Ingen røper panikk eller sinne over den klaustrofobiske situasjonen. Når de er flere søker de noen ganger mot hverandre, liksom de famler etter nærhet, fellesskap.

De individualiserte draktene fristet spørsmålet om hvorvidt menneskene bak hinna fikk behandling eller var i ferd med å transformeres, og i så tilfelle hvilket mulig nytt vesen som ville tre frem. Stoffveggene og de myke inndelingene som møter oss på BOA, lar oss i stedet erfare innsiden av denne tvetydige kokongen. Fortsatt står opplevelsen av grensen, av membranen – denne kroppslige tingen som både forsegler individet fra det omliggende og slipper gjennom utvalgte stoffer – i sentrum. En aktiverende performance inngår også i Static tension; fire ganger iløpet av utstillingsperioden vil danseren Marie Rechsteiner interagere med veggene og teste bristegrensen deres, som en tålmodig parasitt på let etter åpninger.

Bülows hvite-til-dusgrå palett vekter den «medisinske» fortolkningen av hva som foregår i draktene. Med hvite vegger i en hvit kube nærmer Static tension seg noe klinisk innestengt: hvor er veien ut om du befinner deg på feil side av hinnen? Gjør du rett i å prøve å bryte den? Bülows installasjon vekker en merkelig parallell assosiasjon: Samtidig som gangkonstruksjonene kan ligne interiører som ved hjelp av myke, tekstildekkede flater demmer opp for erkjennelsen av å sitte i en maskin – for eksempel en flykabin – minner menneskelemmene som trykker mot tekstilets grense om den klaustrofobiske erfaring en kan ha gjort seg som barn, av å ha krøpet inn mellom dynen og dynetrekket på oppdagelsesreise, og den plutslige skrekken ved ikke å finne veien ut. Danserens tålmodighet, vil i så fall vitne om en skrekk under dressur, eller bundet av vanen.

Malin Bülow, Static tension, 2019, installasjonsbilde fra Galleri BOA. Foto: Adrian Bugge.

Diskussion