Tverrfaglig drama i rettssalen

Symposiet A Thousand Eyes på Henie Onstad Kunstsenter syntes ved første blikk å sprike i mange retninger men ble i praksis et fokusert sted for tenkning om bilder og rett.

Fra seminaret A Thousand Eyes, Eyal Weizman via Skype. Foto: Tiana Ringseth.

Torsdag 22.september var dagen da juristene inntok talerstolen på Henie Onstad Kunstsenter. De kom i anledning symposiet A Thousand Eyes – Media Technology, Law, and Aesthetics. Over halvparten av salen var kunstnere, over halvparten av foredragsholderne var jurister, en bemerkelsesverdig setting som kunstsenteret på Høvikodden skal ha honnør for.

Symposiet ble arrangert i anledning lanseringen av en bok; boken ble publisert i anledning en utstilling; symposiet skulle ta opp utstillingens tematikk i et bredere perspektiv.

Utgangspunktet er Judy Raduls utstilling World Rehearsal Court fra 2009 som er å se på Henie Onstad Kunstsenter fram til 2.oktober. World Rehearsal Court er en storskala installasjon basert på Raduls utforsking av hvordan nyere visuell teknologi gradvis får større plass i rettssalen. Utstillingen presenterer et bevisrom med diverse objekter, en del fotografier og en serie computerkontrollerte kameraer som registrerer det som måtte passere på visse steder i og utenfor galleriet og som sender bildene til rekker av monitorer i utstillingslokalet. I en glassboks presenteres dessuten en sjukanals videoinstallasjon med en varighet på totalt fire timer basert på rekonstruert materiale fra den Internasjonale Domstolen i Haag.

Costas Douzinas. Foto: Tiana Ringseth.

Til symposiet hadde Henie Onstad Kunstsenter invitert jurister, kunstnere og arkitekter som på ulike måter tematiserte bruk av bilder og videoteknologi i rettssammenheng: Jussprofessor Costas Douzinas fra Birkbeck College, University of London, presenterte en filosofisk velinformert refleksjon om hvordan jussens grunnleggende skepsis til bilder (som han omtaler som en ikonoklasme) utfordres ved inntoget av videoskjermer og kamera i rettssalen. Juristen Morten Bergsmo, en av Norges fremste eksperter på internasjonal strafferett med tolv års erfaring fra den Internasjonale Domstolen i Haag, diskuterte skjønnhetens betydning i internasjonale rettsinstitusjoner gjennom en refleksjon over den Internasjonale Domstolens logo, dens bygningers estetiske kvaliteter, nettsidenes design, og dommernes kapper. Statsadvokat Siri Frigaard, som er direktør i det norske nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet og har lang erfaring med internasjonale krigsforbrytelser, diskuterte betydningen av fotografier og video i etterforskningen av og rettsprosessen etter den indonesiske okkupasjonen av Øst Timor i 1999.

Model Court ved Lorenzo Pezzani og Sidsel Meineche Hansen. Foto: Tiana Ringseth.

Som representanter for kunst- og forskningsprosjektet Model Court rettet Sidsel Meineche Hansen og Lorenzo Pezzani fra Centre for Research Architecture, Goldsmiths, oppmerksomheten mot den audiovisuelle infrastrukturen som ble brukt ved rettsaken mot Francois Bazaramba, en rwandisk pastor som den finske domstolen i Porvoo i 2010 dømte til livsvarig fengsel for delaktighet i folkemordet i Rwanda i 1994.

Via en ustabil Skypeforbindelse til London fikk vi brokker av et fokusert foredrag av
Eyal Weizman, leder av det samme senteret ved Goldsmiths. Weizmans tema var kriminalteknikkens betydning i etterforskning av krigsforbrytelser og arbeidet med å identifisere levningene av Josef Mengele, den tyske legen som utførte ekstreme eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleiren Auschwitz under andre verdenskrig. Mengele ble funnet i Brasil i 1985 og sentralt i arbeidet med å overbevise publikum om sannsynligheten for å faktisk ha identifisert ham sto et portrett, halvt foto av Mengele, halvt røntgenbilde av den hodeskallen man hadde funnet, modifisert og kombinert ved hjelp av en særlig videoteknikk.

Eyal Sivan. Foto: Tiana Ringseth.

Også dokumentarfilmskaperen Eyal Sivan grep tilbake til etterforskingen av krigforbrytelsene etter andre verdenskrig i sitt foredrag om bruken av film i domstolen i Nürnberg i 1946 og den betydning dette har hatt for dokumentarfilmen som helhet. Gjennom en diskusjon av velkjente dokumentarfilmpraksiser demonstrerte Sivan noen av mulighetene vi har for å ta opp igjen dette arkiviske materiale og revidere det, se det med nye øyne, sette publikum i andre posisjoner i forhold til materialet, for å belyse forholdet mellom bilde, lov og rett.

Det ble en mektig dag. Mye kan sies, og mye bør sies etter alt det som ble virvlet opp på kort tid. Tre ting er særlig påfallende:

Judy Radul og Anders Ryssdal. Foto: Tiana Ringseth.

For det første: tverrfaglighet er en reell utfordring. Fagfolk fra ulike disipliner snakker ulike språk og har forestillinger om de andres praksis som ofte ikke stemmer. Når man setter sammen fagfolk fra ulike fagområder får man muligheten til å oppdage disse språkforskjellene og fordommene. Ved et neste møte vil kunstnere vite at jurister har et reflektert forhold til bruk av bilder i rettssammenheng: tegninger og fotografier har aldri vært oppfattet som nøytrale framstillingsformer i rettslig sammenheng. Jurister vil på sin side kunne vite at estetikk ikke nødvendigvis dreier seg om det vakre, men om sansebasert erkjennelse (aisthesis). I tillegg til å la slike grunnleggende faglige misforståelser om motparten åpenbare seg underveis i programmet, hadde arrangørene lagt til rette for en konkret utveksling mellom fagområdene. På programmet sto en dialog mellom kunstneren Judy Radul og juristen Anders Ryssdal og en avsluttende paneldebatt ledet av forfatteren og kuratoren Monika Szewczyk som løftet symposiet i retning av et sted for en gjensidig utveksling av kunnskap og ideer mellom fagfelt og praksiser som sjelden møtes.

For det andre: avgrensning er en kunst. Symposiet inviterte til en bred diskusjon om medieteknologi, juss og estetikk. Dette er en interessant ramme for en diskusjon, men man kan vanskelig si noe generelt og informativt om forholdet mellom disse tre store begrepene. Selv om man begrenset estetikk til å være et begrep innen kunsten og juss til å dreie seg om rettssaker, vil spørsmålet om medieteknologienes betydning i retten ikke være ett spørsmål, men mange som bare marginalt henger sammen: Spørsmål om fotografiets overbevisende kraft handler kanskje ikke først og fremst om bruk av bilder i retten, men om hvilken status foto har i forhold til kriminaltekniske bevis (dna, fingeravtrykk osv) og annen dokumentasjon. Tilsvarende er det med video. I likhet med fotografi kan video inngå i diskusjoner om hva som godtas som interessante indisier. Men video er også er en teknologi som brukes for å overføre audiovisuelle signaler mellom ulike rom, byer og kontinenter, slik at f.eks. vitner og anklagede kan holdes fysisk atskilt under rettsaken. Symposiets tittel, A Thousand Eyes, antyder et tredje problemfelt for video, nemlig overvåking: de tusen øynene som ser, og publikum som blir sett. Som overvåkingsteknologi er video i selskap med elektronisk trafikkregistrering og pasientregistre og reiser spørsmål om datalagring og personvern. Video er ikke én teknologi.

Marit Paasche. Foto: Tiana Ringseth.

Programmet syntes ved første blikk å sprike i mange retninger: logoer og kapper, bygninger og infrastruktur, kriminalteknikk (forensics), dokumentarfilm, og synlighetsregimer. Mye lå til rette for at dette symposiet ikke ville henge sammen faglig og ikke ville føre tenkningen videre. I praksis skjedde det imidlertid noe som kanskje var gjennomtenkt men som ikke var åpenbart for en som kom utenfra: Alt samlet seg om noen langt mer avgrensede tema, som gjorde det mulig å se tette forbindelser mellom de ulike bidragene: I praksis snakket man nemlig ikke om den moderne teknologienes inntog i jussen, men om visuell kultur med vekt på fotografi, film og video sett i relasjon til arkitektur og om hvordan konkrete billedformer har blitt brukt i konkrete saker i konkrete rettssaler. Det dreide seg om arkitektur og rom formidlet med bilder, om hvordan mennesker plassert i geografisk atskilte rom koples til samme sal, hvordan kriminaltekniske funn (forensics, av «forum») legges fram for en forsamling til vurdering, hvordan rom og blikkstrukturer og billedskjermer er organisert og organiserer tilgang til informasjon og makt. Slik ble symposiet i praksis et relativt fokusert og samlet sted for tenkning omkring bilder og rett.

A Thousand Eyes. Foto: Tiana Ringseth.

For det tredje: en konkret forankret diskusjon utfordrer etablerte standpunkt. Selv med en relativt avgrenset problematikk står man alltid i fare for å resirkulere ferdige standpunkt. Ved å forankre symposiet i en utstilling (før) og latt det bli fulgt av en bok (etter) har Henie Onstad Kunstsenter gjort noe så enkelt og genialt som å utfordre oss med det konkrete og latt oss få med oss mat på veien hjem. Tar du utstillingen på alvor gjør den noe med symposiet; tar du symposiet på alvor gjør det noe med utstillingen: De færreste har tid eller tålmodighet til å se fire timer av en videoinstallasjon, men etter å ha overværet symposiet framstår videoinstallasjonen enda mer enn før som nøkkelen til utstillingen: de sju skjermene er underordnet; de tiltalte og det de er tiltalt for er viktigere. Det er en soldat og en tidligere president, det er tiltaler for massedrap. Det er en internasjonal domstol. De samme elementene inngår i nesten alle foredragene på seminaret og brorparten av de inviterte juristene representerer nettopp dette: internasjonal rett, folkemord. Alle billedskjermene framhever hvordan enhver sak vinkles, rammes inn, framstilles på bestemte måter. I denne sammenhengen gjør imidlertid de mange skjermene også noe mer: de synes å demonstrere at krigsforbrytelser og folkemord ikke bare er kriminelle handlinger overfor bestemte folkegrupper, men overfor menneskeheten. Kanskje er det dette som man øver på i World Rehearsal Court, å etablere et rom i et glassbur hvor publikum kan overvære en generalprøve på et lærestykke der brudd på menneskerettigheter blir belyst, avklart og fordømt slik at vi kan leve videre i en og samme verden?

Diskussion