Teatralitet i ramme

I Hovdenaks scenarier ligger humoren mellom det burleske og det absurde, og lander gjerne i et spenstig spark inn imot tilværelsens trivialitet.

I Hovdenaks scenarier ligger humoren mellom det burleske og det absurde, og lander gjerne i et spenstig spark inn imot tilværelsens trivialitet.


Ja, det er «stort sett bilder» på Eli Hovdenaks utstilling på Norske Grafikere – men hele frasen står jo i anførselstegn tenker en som til daglig slett ikke beskjeftiger seg med billedkunst, men med det performative. Denne muntlige henvendelsen ansporer meg til å beskrive opplevelsen av det teatrale i møtet med Hovdenaks bilder. Det er teatrale scenarier som møter meg i bildene, og i møtet med dem oppstår refleksjon over meg selv som en av dagliglivets teatrale aktører. Bildene treffer meg med en nådeløs avsløring, et treffsikkert skudd mot den utbredte ideen om at livets pinlighet bare angår en selv.

Close encounter

Det ser så tilforlatelig ut. Men det som avdekkes ved nærmere nærkontakt med trerelieff- figurene innerst i det lange rommet, viser seg slett ikke å være kun et kjærestepar i solnedgang, men en «close encounter» – en nærkontakt med et vesen som nesten er sånn som meg selv, men ikke helt. For hvis jeg er en kanin, så kan det hende at min kjæreste er en som kommer fra den røde planeten som henger over dem. Og hva så, når den smålåtne tittelen under lyder «alt er bra»? Her, som i flere av Hovdenaks andre arbeider utvides motivenes betydningsrom i spenningsfeltet mellom det naive, dagligdagse og tittelens fortolkende avstand. Møtet med bildene blir en gjensidig lek mellom motiv, tittel og vår identifikasjon med og gjenkjennelse av menneskelivets viderverdigheter i mindre og større format.

Glimtvis lar jeg meg gå i ett med det blikk som kunstneren har skapt i meg når hun har sett det latterlige ved å være menneske, og like villig lar jeg meg mildnes og mykne av det forsonende i nettopp dette: At det menneskelige lar seg fremstille. I møte med bildenes scenarier forenes den krasse selvkritikk og den forsonende aksept av menneskelige tilstander. Kort sagt: jeg ler – av min egen hjelpeløshet og dumhet og av andres. Og mest av alt ler jeg befriende av at dette er noe vi har sammen. Dette menneskelige, pretensiøse, selvhøytidelige, helt idiotiske ved tilværelsen. Det er fanget inn her, og det kommuniseres, nettopp på grunn av gjenkjennelsen.

Teatralitet rammer

Tittel danner en sluttet meningsenhet, som i samspill med billedmotiv igjen danner nye meningsenheter. Motiv og tittel blir da en del av et et scenario hvor betrakterens blikk står sentralt. Det må en levende bevissthet til, som kan reflektere over egnes og andres livssituasjon, for å danne de mange lag av mening som ligger i spillet i motivene selv, og mellom motiv og tekst. Disse spenningsfeltene er sydd sammen med en skarpskoddhet som kjennetegner den mest intelligente humor. Ja, for det er jo ikke slik som kulturminister Trond Giske sa det i begravelsestale til en av humorens førstedamer i Norge, Aud Schønemann, at det var dybde i hennes kunst «selv om» hun holdt på med humor. Tvert om forholder det seg slik som en annen av humorens førstedamer, Elsa Lystad, sa det i intervju på NRK tilfeldigvis samme dag som Hovdenaks utstilling åpnet, nemlig at «humor er det vanskeligste».

I Hovdenaks scenarier ligger humoren mellom det burleske og det absurde, og lander gjerne i et spenstig spark inn imot tilværelsens trivialitet. Motiver som Kongen på Grunerløkka og Animert synliggjør aspekter ved noen vi kjenner, mens Grønn Bølge, Holde seg oppe, og Den usynlige mannen peker på eksistensielle problematikker. I bildet Holde seg oppe representerer det doble motivet selv et møte, nærmere bestemt mellom to ulike varianter av tema, hvor hver av tilnærmingene prespektiverer den andre. Figurene utgjør til sammen et par hvor den ene materialiserte utfordring svarer på den andre. Det samme gjelder Ingen vi kjenner og for Fortrengning. Formelementer står i dialog med uventede betydningsreferanser. Dette gjør at kunstneren med tilsynelatende letthet kan nærme seg også mindre oppskattede aspekter ved menneskelivet på en lekende måte. I Hovdenaks bilder er selve formen gjerne brukt som kilde til lek med betydning. I tresnittet Speilelg, og papirklippet Vottefotball er dette aspektet utnyttet på helt ulike måter.

De ulike betydingsrom som fremstår med samme styrke i utstillingen «Stort sett bilder» ivaretar ikke bare tvetydighet, men leder inn i en persepsjonsprosess hvor tvetydigheten favner flere betydningsnivåer, i samtidighet. Det er noe åpenbart teatralt ved dette å stille til skue hverdagsscenarier på en måte som samtidig både peker tilbake på hverdagen og utover, mot stadig nye fortolkningsrom. Litografiene Lucia, Vinterreise, Vinternatt og Jul, henspeiler tydelig på årstidsfeiringen, men den understrekende typifiseringen av velkjente julekort-teknikker fremprovoserer både nostalgi og avstandstagen til nostalgien. Fordi utførelsen balanserer så å si på bristepunktet mellom ulike betydningsrom, faller jeg ikke inn i noen av dem, men blir værende i en skjør balanse mellom motsetninger som, utrolig nok, får lov til å leve sammen i sin uforenlighet – nesten sånn som kjæresteparet i veggrelieffet gjør det.

Prosessuelt møte

Det begynner å bli noen år siden Michael Fried skrev sitt berømte essay om Art and Objecthood(2), hvor han forbannet teatraliteten fra billedkunsten. Siden den gang har det skjedd en del med teatralitetsbegrepet, og med relasjonene mellom billedkunst og teater. Teaterteoretikeren Josette Feral påpeker i sitt essay om Teatralitet(3), at teatralitet er noe som skapes av tilsuerens blikk. Samme sted beskriver hun også teatralitet som en prosessuell aktivitet, noe som virker frem og tilbake mellom aktør og tilskuer. Dersom en betrakter personene – eller personifikasjonene (for det kan like gjerne være fugler som mennesker) i Hovdenaks scenarier – som aktører i en dynamiske meningskapende dialog med tilskuerens blikk, oppstår det ny mening i møte med hver betrakter. Hovdenaks scenarier fremstår som teatraliserte utgaver av det levde livet, og det er scenarienes stadig nye og plutselige meningsdannelser som står for teatraliteten.

Er humor da her ensbetydende med teatralitet? Jeg vil hevde at det er gjennom det teatrale samspill som fremstår innenfor selve billedscenariet, og i dialog med titteltekst, og dertil tilskuerens opplevelse av denne prosessens veksling mellom intim selverkjennelse og teatral avstand, at humoren oppstår. Samme Josette Feral understreker annensteds, i artikkelen Performance and Theatricality: The Subject Demystified(4) det spesifikt teatrale er møtet. Her diskuterer hun teatralitet som en kvalitet som oppstår i spenningsfeltet mellom imaginær virkelighet og symbolske strukturer. Hun konkluderer med at «Theatricality arises from the play between these two realities. From then on it is necessarily a theatricality tied to a describing subject, a fact which no doubt counts for our difficulty in defining it. Theatricality cannot be, it must be for someone. In other words, it is for the other » . Teatraliteten oppstår da i Hovdenaks bilder som møte gjennom underliggjøring. En underliggjøring som oppstår når de symbolske strukturer vårt hverdagsliv er innskrevet i, møter bildenes imaginære scenarier. Underliggjøringen av det kjente får våre hverdagssituasjoner til å fremstå som noe unikt og menneskeverdig, midt i erkjennelsen av egen latterlighet. Hovdenaks bilder fremstår dermed som totalt blottet for publikumsforakt, noe som vel kan synes som en sjeldenhet. «Stort sett bilder» er rettet mot, ikke til, tilskueren. Scenarier og betrakter får liv gjennom møtet med det ukjente, eller uerkjente, i det kjente.

(Bildene i artikkelen er i rekkefølge: Alt er bra, Fortrengning, Holde seg oppe og Ingen vi kjenner)

(1) Stig Hjerkinn Haug, Bli lys, Gyldendal Fakta, 2005
(2) Michael Fried, Art and Objecthood, i Minimal Art, A Critical Anthology, New York, E.P. Dutton 1968.
(3) Feral Josette, Teatralitet, et foredrag holdt ved Universitetet i Buenos Aires, 1987, oversatt til norsk av Eva Falck og Åste Redtrøen, trykt i Tidsskrift for Teori og Teater, nr. 2, 1997, Bergen.
(4) Josette Feral, Performance and Thaetricality: The Subject Demystified, i Timothy Murray, ed. Mimesis, Masochism and Mime, The University of Michigan Press, 1997.

Diskussion