Skateboard på museum

En ting gjør denne utstillingen klart, innen skateboardkulturen er kameraet nesten alltid innenfor armlengdes avstand. Skater man, fotograferer man også.

«Skaterens bevegelse er bilde og action på en gang.» «Fotografér alt… hvert eneste aspekt av alt du gjør sammen med vennene dine, med eller uten skateboard. Tiden går fortere enn du tror, ta bildene nå.» Disse sitatene, montert på veggen, sier noe sentralt om Preus Museums utstilling Skate Culture og dens fokus på skateboardkulturen som visuell kultur. For en ting gjør denne utstillingen klart, innen skateboardkulturen er kameraet nesten alltid innenfor armlengdes avstand. Skater man, fotograferer man også.

Utstillingen favner et forholdsvis vidt spekter i tid og rom, med det gjennomgående trekk at de fleste deltakerne, ved siden av å fotografere eller lage video, også selv er aktive skatere. Når det gjelder Ed Templeton, befinner han seg på et profesjonelt nivå innenfor begge områdene. Ved siden av statusen som en av verdens beste skatere har han også etter hvert fått et navn som kunstner, blant annet med fotoboken Teenage Smokers fra 1999. Templeton bidrar her med ikke mindre enn 37 bilder, hvor flesteparten dokumenterer selve miljøet fremfor skateren i aksjon. Dette er også karakteristisk for en rekke av de andre deltagerne i denne utstillingen. Like mye som å dokumentere ulike triks man kan gjøre på et skateboard, retter de kameraet mot det sosiale og det arkitektoniske rommet som omgir aktiviteten. På denne måten fungerer fotoene som en identitetsbygger innad i miljøet samtidig som de skaper en gjenkjennelig profil utad.

Sammenlikner vi skatepioneren Craig Stecyks bilder fra 60- og 70-tallet med bidragene fra de senere årene, ser vi hvordan de karakteristiske elementene i denne visuelle kulturen var på plass allerede fra første stund. Et av Templetons bilder, som for øvrig pryder forsiden av utstillingskatalogen, viser en skater inne i et gedigent betongrør på en byggeplass eller et øde industriområde. Dette fotografiet fra 1998 skiller seg ikke dramatisk fra Stecyks bilde av Jay Adams, hvor skatelegenden er knipset i aksjon i noe som kan se ut til å være et tomt svømmebasseng eller en såkalt skate bowl, en eller annen gang på 70-tallet. Selv om det i begge tilfellene er snakk om dokumentasjon av en form for sportsaktivitet, innebefatter det også mye mer.

Templeton og Stecyks bilder føyer seg her inn i rekken av bilder av en høyst oppgående subkultur som med årene har spredt seg over så å si hele verden. Enten det er snakk om snapshotpregede bilder, iscenesatte bilder (som Scott Pommiers skater i fritt svev over et kjøleskap), eller Tommy Solstads bilde av en ung gutt løpende gjennom en regnvåt bygate bærende på et skateboard, er det klare fellestrekk i hvordan denne kulturen presenteres. Først og fremst viser bildene skateren som en motkulturell skikkelse som tar urbane steder i besittelse på egne premisser. Ofte dreier det seg om steder som resten av samfunnet ser på som ubrukelige eller menneskefiendtlige, men det kan også handle om offentlige steder hvor skateren oppfattes som et forstyrrende element og ønskes vekk. Med brettet i den ene hånden og kameraet i den andre, serverer skateren oss et alternativt blikk på byrommet, hvor arkitekturen og byplanleggingen blir tolket og anvendt på en annen måte enn vi er vant til. Denne gjør-det-selv-holdningen deler skatekulturen med andre subkulturer som for eksempel punken. Ved siden av at punkrock er en musikkstil som følger skateboardmiljøet, og som vi blant annet finner igjen som lydspor til filmene i utstillingen, representerer de to kulturene en alternativ og på mange måter opposisjonell livsstil.

Pontus Alv bidrar med en video og en billedserie som godt får frem denne gjør-det-selv-holdningen og kampen for steder å være. Her følger vi «livet» til en skatepark i Malmø fra den bygges opp til den rives. Med eierens stilltiende godkjennelse tar skaterne i bruk et privat område som ligger brakk. Men de lokale myndighetene setter foten ned og pålegger eierne å gjøre noe med stedet for å få vekk uønskede elementer. Historien skulle være kjent for de fleste: Idealistiske ungdommer som bygger opp en arena for alternative aktiviteter som så det etablerte samfunnet stenger– en nærmest arketypisk historie om oppvekst i byen og en tematikk som beveger seg langt utover skatekulturen.

Så kan man selvfølgelig spørre seg om en utstilling som Skate Culture er et eksempel på hvordan en subkultur blir tatt inn i varmen og dermed «ufarliggjort». Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hvordan det visuelle kan bli stående igjen som ren overflatisk stil når subkulturer blir appropriert av mainstream. Et godt eksempel er punkmiljøet, særlig i England, hvor gatene utover på 80-tallet ble fylt opp av uniformerte stereotype punkere etter at den første opprinnelige bølgen hadde lagt seg, og media og reklameverdenen kastet seg over fenomenet. Likevel har alternative kulturer en evne til å vri seg unna og beholde integriteten selv om presset øker utenfra, enten det er snakk om markedskrefter, den akademiske verden eller den etablerte kunstinstitusjonen. På den måten vil nok mange påstå at punken tross alle «uekte kopier» har overlevd, blant annet gjennom mer eksplisitte og målrettede politiske aktiviteter og rendyrking av autentiske visuelle koder.

For denne utstillingen sin del kommer det frem hvordan skateboardkulturen, i hvert fall tilsynelatende, hele veien har hatt kontroll over sin egen distribusjon. Når de fleste av bidragsyterne selv er skatere framstår Skate Culture som et møtepunkt mellom denne kulturen og museumsverdenen. Utstillingen gjør ikke nødvendigvis disse arbeidene til kunst, særlig med tanke på at Preus Museum er like mye et billedmuseum som et kunstmuseum. Kanskje kunne det etterlyses flere rent kunstneriske bidrag med en kritisk distanse til den ellers omfattende mengden dokumentariske arbeider. Deanne Templeton, som i likhet med sin mann Ed Templeton dokumenterer miljøet rundt skateboardet er den i utstillingen som tydeligst representerer en slik distanse. Hun skiller seg ut ved å fotografere jentene i miljøet og deres status som groupies, med skaternes autografer og slibrige meldinger skrevet på kroppen – noe som tydelig viser at vi har å gjøre med en nokså guttedominert machokultur.